Et tilsvar til artikkelen "Fjern
livsfjern matematikk".
Fjern livsfjerne professorer.
Nei, jeg mener ikke det, overskriften var bare en umiddelbar
og ureflektert reaksjon etter å ha lest intervjuet med professor
Søbstad, 15.
desember. Selvfølgelig har han rett til å mene hva han mener, og
selvfølgelig
har han rett til å prøve å skape debatt. Men vitenskapshistorien har
lært meg
at de fleste som ser ut som Kopernikus ikke er det. Forfekter man
revolusjonerende ideer, og særlig allmenngyldige ideer, så bør man
holde øynene
åpne for at man kan ha oversett noe vesentlig.
Søbstad har oversett at barn er forskjellige. Jeg er
overbevist om at det er mange barn som ville fryde seg over å slippe
”verdensfjern” matematikk, likesom det er barn som ville fryde seg over
å
slippe å tegne, fargelegge, spille teater, skrive nynorsk og delta i
gruppearbeid. Men jeg har også sett barn som etter å ha sett
overskriften på
intervjuet spontant former hånden som en pistol, peker motartikkelen og
sier ”piuuu, piuuu”. Det er ikke slik som
mange lærere tror, at alle barn hater matematikk og elsker å tegne. For
mange
barn er det motsatt.
Men enda mer har Søbstad oversett at vi har et demokrati her
i Norge. Dette demokratiet har medført at vi i dag har fått en
friskolelov.
Loven kom ikke på grunn av en fiks ide fra politikere, men som et svar
på at
veldig mange foreldre føler en sterk skepsis til måten skolen har vært
drevet
på. De som velger bort den offentlige skolen er ikke de som vil ha
mindre
matematikk, kunnskap, formaldannelse eller disiplin, snarere tvert
imot.
Søbstad kan preke så mye han vil om at dette er avleggs ideer, men
foreldre
tror mindre på professorer enn det de ser at deres egne barn trives
med. Det
finnes mange barn som trives best ved å få utfordringer, og det er
langt fra
alle som knekkes av at de en gang i blant må slite litt eller at de til
og med
må innse at andre klarer noe de ikke klarer. Slike barn er ikke tapere,
mange
framstår til og med som gode forbilder for omsorgsfulle foreldre. Å
fortelle
foreldre at det de ser er feil, er å fortelle dem at de valgte rett da
de
valgte privatskole.
De få som trenger matematikken får lære det, de andre må få
slippe, preker Søbstad. Er det kursplaner han vil tilbake til? For han
mener
vel ikke oppriktig at de som trenger matematikk klarer seg hvis de får
X og Y
først på ungdomsskolen og 2.-gradsligninger først på videregående? Tror
han
virkelig at dette holder til å nå et fornuftig faglig nivå? I så fall
vet jeg
mange som umiddelbart vil diskvalifisere ham som meningsberettiget i
skolesaker.
Skjønt kursplanene kommer hvis Søbstad får gjennomslag, bare
i enda mer brutal form enn på 70-tallet. Foreldre som mener han tar
feil kommer
til å søke til privatskolene i flokk. Det er veldig mange foreldre som
vil at
barna skal holde flest mulig muligheter åpne for framtidige skolevalg.
Det er
til og med et ikke så rent lite mindretall som vil at barna i framtiden
skal
kunne konkurrere om jobber utenfor Trøndelag, kanskje til og med mot
utlendinger. Slike foreldre vil raskt velge bort Søbstads skole – eller
angre
på at de ikke gjorde det. Andre som ikke har råd til friskole vil
forbanne ham
for å ha ødelagt deres barn sjansen til å konkurrere på like vilkår.
Pisa-studiene har ikke bare vist at Norge henger langt etter
mange andre land når det gjelder skolelærdom. Det er andre problemer
som burde
fått enda større oppmerksomhet, og som er en del av det samme
problemet. Norge
er et land hvor foreldrenes utdannelse har enormt mye å si for barnas
skolesuksess. Det er ingen land i vesten hvor det så stor forskjell
mellom barn
av akademikere og andre barn. Dette skyldes ikke at skolen legger for
mye vekt
på akademikernes behov, men motsatt. Får Søbstad gjennomslag vil dette
bli
forsterket. Hvis han får fjernet den teoretiske matematikken fra
skolen, så
betyr det ikke at ingen lærer den. Det betyr bare at de som får hjelp
hjemme
vil lære det, mens de andre vil være på etterskudd. Hva dette har så si
for
barns like muligheter, overlater jeg til Søbstad selv å finne ut.
Martin Ystenes