>Du krever at vi skal ta avstand fra Stalin og Mao. Og det gjør vi faktisk på
>deler av teoriene deres. Men vi er faktisk ikke enig i albanistene som
>engang hadde Marxist-Leninistisk Forbund når de sier at enten er man marxist
>eller så er man ikke, enten er man bra eller så er man dårlig. Stalin kan ha
>vært 70% bra og 30% dårlig, som Mao sa. Eller 20/80, eller 90/10.
Noe er bedre enn intet. Men ærlig talt: hvor meningsfull er denne baling med
prosentsatser? Hva tror du Marx eller Engels ville ha sagt til en uttalelse
om at Napoleon den 3. eller Bismarck tok 30% feil og hadde 70% rett eller
det motsatte? Spørsmålet er: hvilken *kvalitativ* karakter hadde Stalins,
Maos, Pol Pots regimer? Hvilken har Castros? Var/er det, eller er det ikke
sosialisme? Jeg mener det var/er en egenartet form for kapitalisme, hvor
staten opptrer som kollektiv kapitalist i industrialiseringsfasen, men jeg
ser at det finnes argumenter for andre benevnelser som byråkratisk
kollektivisme. Det er sterke føydale/"asiatisk produksjonsmåte" modermerker:
stavnsbinding under Stalin som under Tsarveldet for de livegne bønder.
Avhengighet av slavearbeide i Gulag (som kapitalismen i dag er det av
barnearbeid). Cuba kjenner jeg for lite til, det er nok mindre brutalt enn
Kina/Sovjet, men det er ikke vesensforskjellig fra annen stalinisme.
>Personlig
>mener jeg at utartingen av kulturrevolusjonen var helt gal. Jeg tror heller
>ikke at folkekrigen til Mao er det som har størst relevans i dagens Norge
>(på en annen side sett, hvorfor kritiserer du ikke cheguevaristene i
>foreksempel SU for dette for sin hylling av Che Guevara?).
Jeg har aldri likt denne dyrkelsen av "sosialismens Jesus" og kritiserer den
gjerne. På den annen side vil en nøktern vurdering vel si, at Guevara prøvde
å være revolusjonær i Latinamerika. Hva gjorde Stalin i Polen, Finland,
Baltikum, Spania, Kina, Hellas, DDR? Hva gjorde Mao i Tibet, Vietnam?
Imperialisme og sjåvinisme er de eneste betegnelsene som passer ut fra
hvordan vi ellers bruker dem.
>Jeg mener Stalin
>var skjematisk, særlig i sin fremstilling av den marxistiske dialektikken,
>og det fikk store følger.
Jeg mener det vil være mere presist å si at Stalin (i likhet med mange
bolsjevikker) ikke forsto Marx, Lenin, Trotsky, Luxemburg eller andre som
annet enn enten forbilder/ikoner eller taktiske fiender. De døde kunne han
ufarliggjøre, de levende kritikerne måtte han bringe til taushet av hensyn
til sin maktbasis. Han misforsto først for etterhvert å forvanske og
omskrive hele historien med bevisst løgn.
>Men for å snu det litt, Karsten. Du har til stadighet i dine innlegg her på
>forumet henvist til Rosa Luxemburg, Karl Korsch, Anton Pannekoek o.l. Kan du
>komme med noen konkrete eksempler hvor de tok feil? For det må du da kunne
>gjøre dersom påstanden din ovenfor stemmer. Eller hva?
Jeg sitter jo ikke med de vises sten og ingen later heldigvis til å tro det
(det er derimot mange som mener det motsatte). Det meste av det jeg sier er
sitater - en bitteliten del er egen tenkning. De personer du nevner har
bidratt med mye av min innsikt, andre har gjort meg oppmerksom på dem. Rosa
Luxemburgs analyse av kapitalakkumulasjonen var interessant, men beheftet
med klare begrensninger som det er lett å se i dag. I 1918 forsto hun ikke
betydningen av å beskytte sin egen person, men følte seg forpliktet til å
delta i en sekterisk matrosaksjon mot SPDs avis som hun egentlig var imot.
Hun var sannsynligvis for revolusjonsromantisk og urealistisk i sin analyse
av situasjonen i Tyskland og det felte henne. Hennes analyse av den russiske
revolusjon var, sett på bakgrunn av hva hun kunne vite i 1918, nærmest
profetisk, men selvfølgelig gitt fra en tysk horisont. Karl Korsch har liten
innsikt i økonomi, men hans politiske analyser har stor skarphet sett i sin
sammenheng og samtid. Hans analyse av kontrarevolusjonen i vårt århundre har
viktige innsikter. Militærutviklingen likeså. Pannekoek kritiserer Lenins
filosofi i "Materialisme og Empiriokritisisme" ut fra sin tids filosofi. Mye
av dette kan igjen kritiseres ut fra senere erkjennelsesfilosofi, uten at
det forringer kvaliteten av Leninkritikken i sin samtid. Hos Marx selv er
det alvorlige problemer i verditeorien og forståelsen ev klassebegrepet er
ikke brakt i sammenheng med analysen i kapitalen som delvis strir mot
tidligere klasseanalyser - for nå bare å nevne noe. Opphøyelsen av egen lære
til "vitenskapelig sosialisme" har drag av selvovervurdering og ukritisk
tiltro til vitenskapens forklaringsevne. Les selv kjetterske skrifter!
Felles for alle disse, Trotsky og de fleste marxister er den ukritiske
teknologioptimismen/produktivismen og den fullstendig fraværende innsikt i
de globale økologiske problemene som kanskje undergraver hele Marx'
kommunistiske utopiversjon. Trotsky skrev begeistret om atomkraft.
Bæreevneproblemet er ikke innsett. Eksempel: tidsskiftet Science refereres i
en svensk avis nylig for ny forskning om artsutryddelsens og den genetiske
ensretningens problemer: de mener hele den biologiske evolusjonen er i ferd
med å stoppe opp, krisen er av samme dimensjoner som arts- og
populasjonsutryddelsen ved overgangen mellom kritt og tertiærtiden da
dinosaurene forsvant. Jeg kommer tilbake til dette, som egentlig er
uhyggelig mere viktig enn det meste vi her holder på med. Skal/kan vi leve i
en verden av forarmede økosystemer hvor bare rotter, mus, fluer, bakterier,
virus og ukrutt kan utvikle seg? Vi lever i dag i Kong Midas' problem: alt
vi rører blir til penger - men penger kan ikke spises.
De fleste av dagens "marxister" lever i fortiden og er - til forskjell fra
Marx og Engels - lite interessert i den vitenskapelige nyerkjennelse i
samtiden. De er også alt for lite opptatt av ikke-marxisters erkjennelser og
syn: Goethe, Kierkegaard, Gandhi, Næss, Von Wright... Atombombeforskernes
erfaringer. Vi er alle preget av kapitalismens sinnsykt overdrevne og nå
klart destruktive arbeidsdeling, og i krisetider blir mange dogmatikere av
ren og skjær angst. Sinnsyke prosjekter som Romeriksporten brer seg som en
pest. Østersjøen ødelegges kanskje av broprosjekter i Danmark/Sverige.
Erkjennelsen er en hard belastning i en tid som vår, det er lettere å feie
ting under teppet og leve i håpet. Kanskje er vi alle uhjelpeligt fanget i
kapitalens førerbunker...
Det verste er opp i denne situasjonen å måtte høre Gro Harlem Brundtlands
nye keiserklær, nesetippvisjoner og grenseløse selvopptatthet fremstilt som
genialiteter fra et førergeni, å måtte oppleve denne hemningsløse dyrkelse
av småborgerlig tomhet bre seg på bekostning av viktige ting og vite at man
kanskje blir politisk registrert fordi man kritiserer det. Det er et ekko av
trettitallet. I forhold til det er AKPs problemer forsvinnende, men netopp
derfor desto viktigere å gjøre noe med. Vi trenger at alle tenkende hoder
gjør sitt beste. Så må vi håpe på en ny og menneskeligere mutant av Marx'
mullvarp.
Vh. Karsten Johansen