Wunsiedels nestkommanderende var en mann som het Broschek; han hadde skaffet
seg en viss berømmelse fordi han som student hadde forsørget syv barn og en
lam kone med nattarbeide; samtidig hadde han med hell greid med fire
agenturer og allikevel tatt to embetseksamener med utmerkelse i løpet av to
år. Da reportere spurte ham: "Når sover de da, Broschek?" hadde han svart:
"Søvn er synd!".
Wunsiedels kvinnelige sekretær hadde forsørget en lam mann og fire barn med
å strikke. Samtidig hadde hun tatt doktorgraden i psykologi og heimstadlære,
oppdrettet schæferhunder og var blitt berømt som barsangerinne under navnet
"Vamp 7". Selv var Wunsiedel en av dem som er parat til å handle straks de
er våknet om morgenen. "Jeg må handle", tenker de, mens de energisk knytter
beltet på badekåpen."
Det er ikke tilfeldig at personene i ovenstående femtitallssatire av
Heinrich Böll (fra novellen: Noe kommer til å skje) lever etter devisen:
"Jeg kjenner ikke lenger ordet fritid. På min femtenårsdag strøk jeg det av
mitt vokabular; for i begynnelsen var gjerningen". Det siste (Im Anfang war
die Tat) er et skjult sitat fra Hitler. Denne hadde sørget for en silhouett
av seg selv belyst bakfra ved natt slik at det så ut som om han alltid
arbeidet på sitt kontor og våket over folkets ve og vel. I virkeligheten sov
han - også dette var propaganda.
Gro Harlem Brundtland ligner Broschek som energisk person: "Levnetsløpet er
viktigere for ...(henne) enn ...(hennes) liv." Det er noe umisskjennelig
pølsetysk og hyperenergisk femtitallsbigotteri over skikkelsen, der hun
sitter med tomt stirrende øyne i sitt kjøttfulle og pløsete ansikt, med
gullnips i ørene, vulgær silke og "lår i skoene", glupsk etter stadig nye
smiskinger fra logrende journalister og tilfreds med sine vellykte
ryktemord. Huldsalig demonstrerer hun sitt ørtende barnebarn for allverden.
Den første politikeren som brukte barn, sport osv. for å gjøre seg populær
og interessant var Hitler. Utallige har fulgt i hans fotspor, Tony Blur er i
dag det fremmeste eksempel. Reføydaliseringen tok sin begynnelse med Hitler.
"Stinkbarokken" har en annen tysk forfatter kalt dette.
Gro er innbegrepet av det moderne småborgerlige snobbenorge - den innbildske
og stormannsgale lilleputtstat som er verdens moralske politimann og
Besserwisser, musen som alltid buldrer ved siden av dobbeltelefanten USA/EU.
Carl I. Hagen er hennes ektefødte barn, dobbeltmoralens vokter og
selvrettferdighetens apostel med brystnorsk patos og lommebokas følelsesliv.
Kåre Willoch er hederligheten selv i sammenligning.
Odd Børretzens vise om "Generalene" foregriper presis innholdet i Gros
"memoarer" og debatten med Willoch: "Men så sa jeg også til Håkon
...blablabla". Gro Harlem Brundtland er det fysiske uttrykk for at den
nihilistiske gnoreske devisen om "å eksistere for ikke å bli tatt av
russerne" (Peter W. Zappfe) foreløpig har seiret og stadig seirer i en total
krig mot ethvert tilløp til politisk moral og sannhetsinteresse. "Vi avløses
av en slekt som ikke lengere fortjener sitt land" skrev Zapffe.
En hær av journalister kjemper utrettelig ved totalfronten mot hederlighet
og menneskelighet, for et føydalt Verdens-Norge behersket av mediekeisere og
-keiserinner. ARKs "Ukeschludder" startet i dag med en underdanig og
påkostet hyllest fra almuen til den tilbakevendte politimesteren i Bergen,
mottatt med rød løper og limousine. Jeg tenkte på den svenske gruppen
"Gunder Hägg"s sang om fascismen:
"Var glad att du är liten
tyck synd om STOREBROR
tungt trampar han i skiten
så låångt från faar och moor"
Det er omkvedet i Gnore i dag, det og så løsningen av den kommende
pensjonistpukkelen: aktiv dødshjelp. I Nederland dreper de allerede folk
uten at de har innvilget selv - vi nærmer oss "die Endlösung der
Menschenfrage". Gratis narko vil også minske antallet av de som blir
tilovers i kapitalens paradis. Fascismen går på sokkelesten, men den går.
Vh. Karsten Johansen