> Erik,
> jeg er ikke interessert i noe dustete relgiøst oppgjør, men en
> diskusjon om de historiske erfaringene.
>
> F.eks står det i AKPs program fra 1990 om Mao:
> "Han var også en pioner i å innse farene for at sosialistiske land
> omdannes til en ny type byråkratiske undertrykkerregimer".
>
> Dette mener jeg ikke er riktig:
> - Mao kommer etter Rosa Luxemburg (1918), flere for de fleste
> ukjente kommunister i 20 åra, Trotskij fra 1936. - Mao var en
> ettpartistatstenker hele sitt liv, beveget seg aldri utafor denne
> ramma. - Maos egen håndtering av motsetninger i partiet var dårlig.
> - Siden Mao var ettpartist, innså han ikke at demokrati (ikke
> kampanjer og arbeidsleire) er det eneste botemiddelet mot byråkrati.
> Helt paralellt med Lenin og Trotskij.
>
> Men vi kan ikke forstå de teoretiske røttene til f.eks IS sin
> sekterisme uten å et oppgjør med Lenins og Trotskijs
> ettparti-tendenser, men da må vi ihvertfall ha en klarerer
> oppsummering av Maos feil enn det jeg har funnet noe sted i AKPs
> programmer og øvrige teoretiske produksjon (f.eks Røde Fanes nr. om
> Mao i anledning 100års dagen.)
>
> Jeg kan trøste deg med Eric at flere av mine venner i Fjerde
> Internasjonalen mener at jeg aldri får en klar og kritisk nok
> oppsummering av Lenins og Trotskijs feil. Fordelen med dem er at de
> går inn i en reell historisk debatt.
>
> Gjør du det? Hva mener du er forklaringa på at Mao nesten aldri
> innkalte kommunistpartiets kongress eller folkekongressen i tråd med
> statuttene etter seieren i 1949? Kongressen skulle møtes
> årlig/toårlig, men møttes med elleve års mellomrom. Heller ikke
> sentralkomiteen ble innkalt i tråd med statuttene. Det gikk årevis
> mellom hver kongress. Og alltid var det slik at kongressen bare
> applauderte seierherrene i partikampene, aldri var arena for sjølve
> den politiske kampen.
>
> Hvordan skiller Maos praksis seg fordelaktig fra Titos, eller
> Castros på dette området, eller Krustsjovs? Er det ikke en gjeng
> med ledere av den nye typen byråkratiske undertrykkerregimer alle
> sammen?
>
> Kan man virkelig kalle Mao en pioner her - med hans praksis?
>
>
> Vh
> Anders E
>
> At 22:50 12/11/97 +0100, you wrote:
> >I diskusjonen om KK hadde jeg et svar til Anders Ekeland.
> >Det jeg vil svare på nå er denne setninga:
> >
> >> Men er det ikke et riktig mål å ta et oppgjør med Mao og Stalin
> >> Erik?
> >
> >Ærlig talt. "å ta et oppgjør med" i - den ekelandske betydninga av
> >ordet - er det nok umulig for meg å gjøre. Ihvertfall i den
> >forstand Ekeland ønsker. Diskusjonen på dette planen blir bare en
> >samling proklamasjoner.
> >
> >En annen ting er at jeg er åpen for en kritisk vurdering av alle
> >egne standpunkter, også dem om historiske begvivenheter. Til det
> >har jeg skifta alt for mange standpunkter - noen nevnt i tidligere
> >innlegg - gjennom åra.
> >
> >Jeg kaller meg marxist, og i det innebærer at jeg har et forhold
> >til en KRITISK teori, og en teori med et klassestandpunkt.
> >
> >Men trotskisten Ekeland blir nok aldri fornøyd. Og det er ikke
> >sikkert det er så galt.
> >
> >erik
(Unnskyld den fullstendige gjengivelsen av innlegget.)
HVA SKAL VI EGENTLIG MED 'KLASSIKERE'?
En gjengs feil i den kommunistiske bevegelsen er å behandle ledere
som "ufeilbarlige" profeter, guder, skytsengler, eller iallfall
mennesker som aldri gjorde noe galt uten å ha akseptable grunner for
det. Folk som Marx, Lenin, Mao, Trotski, Luxemburg, Stalin, you name
them, er blitt behandlet som uuttømmelige kilder for revolusjonær
innsikt. Har de gjort noen bemerkelsesverdige ting bra, bør deres liv
forgylles og tilbes i all ettertid...
Det er ikke noe mer merkelig i dette enn i at religion også ellers
har spilt og spiller en sentral rolle i mange menneskers hverdag.
Jeg synes antropologen Marvin Harris ("Cows, Pigs, Wars and
Witches") har et poeng når han forsøker å forklare ulike religioners
for- og påbud med at det var den form lederes vunne innsikt av
økologisk og annen art måtte gis for å oppnå tilstrekkelig
innflytelse og effekt blant folk flest. Jfr. ellers Marx om Feuerbach
og religiøs fremmedgjøring.
Det som både irriterer meg og morer meg er det stadige kravet om at
kommunister skal "fordømme" eller "ta oppgjør med" den eller den
historiske personen og alt vedkommende sto for - med Josef Stalin
som favoritteksempel. På meg virker dette som fenomenet ovenfor, men
med motsatt fortegn: Er han ikke Gud, må han være Djevelen selv,
eller iallfall såpass gal at alt han har sagt og gjort må leses i
samme negative lys. Både tilbedelse og fordømmelse synes like smart,
sånn sett - en invitasjon til fortsatt grøftevandring.
Plekhanov betegnet politiske ledere som skumtopper på historiens
bølger - det var grunnleggende sett bevegelsen som skapte lederne,
ikke omvendt. Lederne har sluppet til fordi de uvisst av hvilken
grunn på et avgjørende tidspunkt ga uttrykk for ideer bevegelsen
mente den hadde bruk for. Selvsagt kan en her føre samme diskusjon
som om høna og egget (hvem kom først?), men hverken Stalin, Mao
eller Gro Harlem Brundtland kan forklares uten å inkludere
bevegelsene som mente å ha bruk for dem.
Det er selvsagt fullt mulig på samme tid å tilkjenne Stalin gode
formuleringer i de artikler han skreiv, å se på hans behandling av
minoriteter og politisk opposisjon som politiske forbrytelser, og
samtidig forstå hvilke faktorer som ga ham påskudd for å iverksette
handlingene (og andre påskudd til å akseptere dem). Hvorfor må vi
dyrke myter om at ledere er konsistente i sine tanker og handlinger,
noe de færreste mennesker er? Den "endelige" konklusjonen om Stalin
interesserer bare dem som ønsker å bruke ham ensidig. Men en
"endelig" konklusjon om en historisk person forutsetter vel egentlig
kjennskap til atskillig rikere historisk materiale enn noen av oss
på KK-forum har tilgang til. Eller hva?
Vennlig hilsen
Jon Egil Brekke