Siden det i KK-konflikten tegnes et bilde av Bjerke/Allern/Nærstad fløyen
som demokrater som ikke vil ha "partiavis", og som understreker
redaktørplakatens avgjørende rolle for å unngå partstyring, så
synes jeg det er helt på sin plass å minne Sigurd Allern om hans egen
fortid som partikanin og redaktør i avisa. Den historien som nå skal brettes
ut, fant sted i 1987-1988, og på denne tida var Klassekampen underlagt
redaktørplakaten, og Allern var redaktør.
Bakgrunnen for episoden var at undertegnede hadde skrevet et kritisk
innlegg om utviklinga i Kina, som jeg sendte KK i oktober 1987. På denne
tida var jeg fortsatt medlem i AKP. Innlegget ble nekta trykket på tross av
gjentatte purringer fra min side. Ikke nok med det, det ble også oversendt
fra Allern til AKPs internasjonale utvalg (hallo Pål S. og Peter M.) for
vurdering av om det skulle få komme på trykk i avisa! PARTIET skulle altså
avgjøre om Allern skulle trykke et innsendt innlegg: Var det noen som
snakka om "redaktørplakaten"?
Innlegget kom aldri på trykk i KK, så jeg sendte det til Dag og Tid, som
trykte det våren 1988. Se vedlegg.
Det hører med til historien at jeg ikke på noe tidspunkt siden den gang har
hørt et sjølkritisk pip om egen opptreden fra den nå så moderne, demokratiske
og profesjonelle presseforsker Allern.
Uansett, nedenfor følger hele saka, i form av mitt brev til redaksjonen i
Dag og
Tid, inkl. det av KK refuserte innlegget.
Forøvrig, Bjørn Grønnesby og andre -- det hører med til historia at jeg
fortsatte både å abonnere på, verve abonnenter til, og skrive i Klassekampen
på tross av denne episoden.
Dette skjedde i 1988 med Allern som redaktør. Det kunne aldri ha skjedd i dag
med Michelet som redaktør, sjøl om "venneforeningen" betrakter ham som AKPs
mann.
Trond Andresen
**********************************************
16. mars 1988
Redaktøren, Dag og Tid
Vedlagt følger et innlegg som Klassekampen har nektet å trykke. Det har
ligget i avisas redaksjon siden oktober 1987, og har flere ganger tidligere
blitt lovt tatt inn. Men 17. januar mottok jeg et brev fra Sigurd Allern
hvor han sier at på tross av tidligere løfter om å ta det inn vil det ikke
bli trykket likevel. Det kan nemlig skade AKP's forhold til det kinesiske
kommunistpartiet fordi forfatteren (undertegnede) er kjent som AKP'er.
Jeg håper dere kan trykke dette. Hvis dere er interessert, er det en
forutsetning fra min side at innlegget ledsages av følgende tekst:
"Dette innlegg er nektet inntatt i Klassekampen. Begrunnelsen fra
redaktøren er at det skader AKP's forhold til det kinesiske
kommunistpartiet (KKP). Etter å ha tilbudt meg å endre eventuelle
påviselige feil i innlegget uten å få svar, ser jeg ingen annen utvei enn
å gå til en annen avis. Jeg gjør dette som ivrig (og fortsatt) abonnent
på Klassekampen. Jeg gjør det også som aktiv AKP'er, fordi jeg mener det
er meget skadelig for partiet og dets avis at man fortsatt, i 1988, har en
usynlig representant fra den kinesiske ambassaden til stede i redaksjonen.
Jeg betrakter likevel avslaget som en uheldig enkeltbeslutning som det
etterpå har gått prestisje i. At innlegget nå kommer på trykk i Dag og Tid
vil forhåpentligvis bidra til å forhindre lignende ting i framtida"
vennlig hilsen
Trond Andresen
Her følger det refuserte innlegget som jeg ber Dag og Tid å trykke:
SOSIALISMEN DØDSDØMT UTEN SKILLE PARTI/STAT
I Kina kjemper de to såkalte fløyene i kommunistpartiet (KKP) mot
hverandre. Vestlige media støtter sjølsagt de "moderne, markedsliberale"
mot "dogmatikerne". De gamle maoister i vesten er mer usikre: Skepsisen
til de i KKP som ganske ukritisk vil innføre mer og mer kapitalisme er
stor. Samtidig er ikke de byråkratiske, sensurkåte "øst-europeiske"
dogmatikerne i KKP særlig attraktive de heller. Usikkerheten fører til
ordrike Kina-kommentarer i Klassekampen som ikke konkluderer med noe som
helst. Men er ML'erne virkelig nødt til å gjøre sin vurdering av Kina
avhengig av støtte til en av fløyene i KKP's ledelse?
For meg ser det idag ut som de to fløyene i KKP har noe grunnleggende
felles: De ser det som en hovedoppgave å bevare partiets kontroll for en
hver pris. Partiet er blitt et mål i seg sjøl. KKP er mer og mer blitt en
losje for de som ønsker makt og privilegier, og mindre og mindre
folkemassenes redskap. Og makta og privilegiene for partibyråkratiet kan
utmerket godt opprettholdes, enten man utvikler landet videre i retning av
sosialdemokratisk markedsøkonomi a la Singapore , eller i retning
byråkratisk statsdirigering a la øst-Europa.
Folket i Kina merker dette, og har mistet mange illusjoner. Økende
demoralisering og kynisme fører til forfallstegn som tiggende barn på
gata, prostitusjon, kvinnen tilbake til kjøkkenbenken og kvinnen som
pyntegjenstand (det skrytes i den kinesiske pressa over at nå har
yrkesaktive ektepar i Beijing råd til å ansette hushjelp, som vanligvis er
18-årige jenter fra landet. Dette blir brukt som et bevis på at Kina er
blitt "moderne", og lanseres kjemisk renset for motforestillinger i
uketidsskriftet Beijing Review!) Flere eksempler: Sentralisering av
helsevesenet fordi "barfotmedisin" ikke har status, forakt for manuelt
arbeid, svartebørs, politivold, aksjespekulasjon. Man kan diskutere hvor
utbredt disse forfallstendensene er, men at de fins, og at de øker , er
hevet over tvil.
Hva gjør så de to fløyene i KKP med dette? Deng-fløya later som om dette
ikke skjer, eller de gir blaffen. Øst-Europa-fløya løfter pekefingeren og
moraliserer: Strengere straffer for kriminalitet, sensur, "vær lydig og
gjør som partiet og staten sier" er melodien. M.a.o symptom - behandling i
stedet for å fokusere på årsaker. Folket trekker på skuldrene og lukker
øra. For å imøtekomme misnøyen nedenfra kommer det med jevne mellomrom
patetiske utspill fra partiet om at "kadrene må være uegennyttige og ikke
misbruke sin makt". Og det kommer presseoppslag om avsettinger eller
reprimander p.g.a. korrupsjon og maktmisbruk. Jeg kaller dette "patetisk".
Siden 1971 har jeg fulgt med i uketidsskriftet BEIJING REVIEW. Slike
apeller og kampanjer har gått igjen hele tida i den kinesiske
propagandaen. Korrupsjonen og maktmisbruket har bestått. Russerne har også
stadige formaninger overfor kadrene på dette området, og av og til blir
t.o.m. noen henrettet for korrupsjon. Overalt i Øst-Europa er
partisjølransakelse med passende mellomrom utvikla til et rituale som
imponerer svært få-.
Ynkelig (og teoretisk svært lærerikt for alle som er interessert i
statsteori) er utspillet i høst fra KKP-ledelsen om "å skille parti og
stat". Tanken er ikke ny. Saka ble diskutert i 1980, og grunnloven ble
revidert slik at partiet ble litt adskilt fra staten. Det har også mange
ganger siden kommet utsagn fra Deng og andre om at partiet ikke må overta
statens og bedriftenes oppgaver. Men begrunnelsen har i det vesentlige
vært ønske om mer effektivitet, ikke frykten for maktmisbruk. Jeg var
optimist i 1980, og syntes grunnlovsendringen tydet på ny erkjennelse hos
KKP-ledelsen. 7 års manglende forbedringer har gjort slutt på optimismen.
Og det som virkelig får meg til å himle oppgitt med øya i dag er hva det
siste utspillet går ut på:
Partikadrene skal få titel som "offentlige tjenestemenn" . Det smarte er
at det nå skal være to typer tjenestemenn ,"politiske" og "profesjonelle".
Den første typen skal ta seg av partisaker, mens den andre skal stå for
styring av samfunnet forøvrig. Alle lønnet av staten. Snakk om "tiltak"
for å skille parti og stat: Et statsfinansiert korps av politiske
kommisærer, en drømmejobb for alskens karrierister, prosjektmakere og
politiske værhaner.
Hvilke tiltak ville så vært troverdige hvis KKP virkelig ønsket å bli
kvitt korrupsjon og maktmisbruk? Noen forslag: Partiet måtte frivillig
frasi seg alle særrettigheter i statsapparatet, på bedrifter, overalt i
samfunnet. Partiet måtte stille på linje med andre organisasjoner. Partiet
ville bare hatt makt i den grad folk valgte å følge dets forslag, og i den
grad folk valgte partiets kandidater inn i maktposisjoner i
statsapparatet. Partiet måtte bare vært finansiert av medlemskontingenten.
Heltidsfunksjonærer i partiet måtte vært finansiert av de øvrige
medlemmene. Det måtte være reell frihet til å opprette politiske
organisasjoner med erklært målsetting å konkurrere med KKP ( f.eks.
"Arbeidernes og bøndenes parti mot korrupsjon og maktmisbruk"),så lenge
disse godtok å arbeide med fredelige midler for sine mål. Dette er ikke
mulig idag, de politiske partiene i Kina utenom KKP er til pynt.
Jeg vil runde av med å formulere noen påstander om staten og
organisasjonene under sosialismen (og for den saks skyld, kapitalismen):
-Ingen regjering kan forbli hederlig hvis den ikke kan skiftes ut med
fredelige midler.
-Å gi en sjølrekrutterende organisasjon (f.eks. et kommunistparti)
permanente, lovfestede rettigheter i et statsapparat vil uungåelig ende i
diktatur mot befolkningsflertallet, sjøl om dette kan utvikle seg over
tid, og sjøl om motivene til makthaverne var de beste til å begynne med.
-Rettigheter i statsapparatet skal bare innehas av personer som er valgt
ved almenne valg, og som kan avsettes ved almenne valg, eller til de som
står direkte eller indirekte ansvarlig (regjering, byråkrati) overfor
valgte forsamlinger.
-Et hvert alment valg er en vits hvis ikke det ledende partiet i samfunnet
må konkurrere med andre politiske alternativer som får operere med de
samme rettigheter som det dominerende partiet.
-En hvilken som helst ideell organisasjon( Kommunistparti, Røde Kors, LO,
Amnesty, Norges Blindeforbund, etc. etc.) kan bare forbli hederlig hvis
det hele tida er en reell mulighet for at organisasjonen kan miste sin
innflytelse, og andre kan ta over.
-En ideell organisasjon kan bare forbli hederlig hvis den gjøres
utiltrekkende for de som ønsker karriere og privilegier.
Enig eller uenig? Debatt ønskes!
************************************************'