Jeg stilte deg en rekke spørsmål med direkte utgangspunkt i det du skrev.
Dem vil du ikke svare på. Finnes det noen annen mulighet for meg enn å lese
det du skriver og prøve å oppfatte det med min ringe bevissthet? Jeg kan
ikke se at det er ordkløveri, medmindre enhver samtale er det. Tankelesning
behersker jeg ikke.
Jeg konstaterer at du reagerer etter samme mønster som er kjent fra mange
andre (ikke alle) med ml-fortid eller -nåtid her på forumet, når visse
temaer som de ikke liker bringes på bane. Mønsteret er: svar ikke konkret -
avspor diskusjonen og klag så over urettferdig behandling. La angsten for å
måtte innrømme en feil og endre syn dominere allt.
Det har overrasket meg at så få er i stand til å føre en redelig diskusjon,
selv etter så mange år med virkelighetens rungende dementier av maoismens
postulater. Selv har jeg hatt en periode som "leninist" midt i mine yngre år
og jeg har ingen problemer med å ta avstand fra egne dumheter i den
forbindelsen. Jeg er i dag levende klar over alle marxistiske koryfæers
menneskelighet og mange feil, Marx inklusive, noe jeg ikke i tilstrekkelig
grad var den gang. Jeg er klar over at vi alle til enhver tid kan ta feil.
Derfor kan jeg ikke fatte, at det skal være så forbannet vanskelig for andre
å innrømme at AKPs syn på Stalin, Mao og Pol Pot var og er sprøtt og at
denne gruppen begår feil som henger sammen med deres syn på verden.
Dessverre domineres KK-forum av en eller annen grunn etterhvert av folk som
har denne vanskeligheten, presis som den norske offentligheten domineres av
andre tåkelurer og begge har derfor snart tapt enhver interesse.
Fri diskusjon foregår mellom mennesker med en viss indre frihetsevne; det er
ikke nok med teknikk - intet demonstrerer det bedre enn dette forum eller
NRK. Uten "indring" ingen ytring. Folk som kan "indre" må oftest leve i
indre eksil slik som verden ser ut i den preventive kontrarevolusjons og
underholdningsindustriens epoke.
I går kveld rakk jeg å lese litt i "Iliaden" i Eirik Vandviks nynorske
oversettelse. Det var en del mere lærerikt og oppmuntrende enn disse
debattene eller NRK, hele mediebatteriet og alle offentlige utredninger og
andre postmoderne romaner tilsammen. En forkjetret filosof, en gammel
artikkel av Helgheim om Milovan Djilas, en fysikk- eller matematikkbok eller
en løpetur i skogen gjør samme nytte.
Vh. Karsten Johansen