Oddmund Garvik skriver:
>Forslaget om å opprette eit kvalreservat i Stillehavet, framsett av
>Australia og New Zealand, fekk ikkje det nødvendige 2/3 fleirtal. "Både
>Norge og Japan kjempet hardt mot forslaget, og kunne dermed notere seg for
>sin første store seier under IWC-møtet"... jaggu kallar dei det siger i
>NTB/VG! http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=2965294
>
>"Ei nasjonal skam" hadde vore eit betre utrykk å bruke om denne
>bakstreverske lobbyverksemda!
Enig.
Jeg leste dette først nå, etter noen dagers ferie -- og faktisk var jeg for bare
få timer siden innom det fine hvalfangsmuseet i hvalfangerbyen Sandefjord.
Her et kort-kort inntrykk derfa:
Museet viser respekt for selve hvalen. Og vi får se hvilket imponerende
spekter av nyttige (og mindre nyttige, parfyme osv.) produkter den kunne
gi oss. Museet viser hvordan fangsten utvikler seg, sakte, sakte, etter lang
tid med enkle, enkle metoder. Blant annet langs norskekysten, der det altså
var godt med hval inntil slutten av 1800-tallet. Med nye og mer effektive
metoder (et lite stykke norsk teknologihistorie her) blir det snart slutt på dette,
og den norske hvalfangsten flytter seg til nye og lukrative felter i sydishavet.
Det er liten tvil om at museet framstiller denne epoken, fra sist på 1800-tallet
til den tar slutt i 1960-åra, som en stolt historie. Ikke minst for Sandefjord
og Vestfold. Likefullt skildres dette som en AVSLUTTA historie. Dette ER historie,
det er ferdig -- OG, leser jeg nærmest mellom linjene og bildene -- godt er vel det!
Mitt inntrykk er i hvertfall at det her også tas sjølkritikk avslutningsvis. For den
altfor omfattende fangsten som til slutt bare MÅ ende i svart hav, og siste reis
hjem for Ola og de andre gutta fra (den nå langt rikere byen) Sandefjord.
Det ville derfor ikke overraska meg om museet helt til slutt i den historiske
gjennomgangen hadde slått stort opp og hylla nyheten om å opprette et
hvalreservat i Stillehavet, bl.a. med norsk støtte (det siste skulle da også bare
mangle!) Men når Norge nå tvert imot har bidratt til å torpedere dette forslaget,
burde museet i stedet opplyse om dette, og om Norges argumenter i saken.
Slik kunne dette museet fungere som "et levende museum", og faktisk bidra i
den aktuelle debatten om norsk hvalfangst.
Om vi da vil ha noen slik debatt i Norge?
Jo mer kritikk som kommer utenfra mot vårt forhold til hval og hvalfangst, jo
mer stolte virker folk i Norge over akkurat dette. I denne saken ligner vi vel
ikke så lite på Østerrike, der mange har reagert på samme måte etter den
massive kritikken utenfra mot at Haider fikk klatre helt til topps i politikken.
Har politikken, ev. psykologien el .sosiologien, et godt begrep / uttrykk
for denne pussige (nasjonalistiske?) måten å møte ekstern kritikk på?
Bjarne Nærum
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Aug 03 2000 - 10:25:59 MET DST