Et lønnsoppgjør med uklart, men "positivt økonomisk resultat" er kommet ut
av meglingen for lærere og sykpleiere med flere.
Jeg er ikke selv så opptatt av lønn, men vet at det desverre er koplet mot
respekt i dagens samfunn. Spørsmålet blir hva slags gjenytelse man forventer
av lærerne? Det snakkes om mer fleksibilitet, men det er uklart hva dette
innebærer. Lønnsstigninger i vår del av verden leder ikke generelt framover,
det som tvertimot er nødvendig er at de rikes hemningsløse berikelse og
pengekarusellen som styrer samfunnet opphører.
Kortsiktig i forhold til utdanningsyrkene i Norge kan man si: Hvis det
kommer til en skikkelig lønnstigning er dette bra, hvis det bidrar til at
respekten for utdanning og kunnskap gjenreises noe, men jeg vet at en
respekt som hviler på penger ikke er noe verd i det lange løp, jevnfør
Arne Næss sr.'s synspunkter.
Det som først og fremmest trengs, er at kvaliteten på videregående utdanning
i Norge heves igjen. Her er jeg enig med Rune Slagstad i gårdagens
Aftenposten i, at veien hertil går gjennom å skjerpe kravene til lærernes
utdannelse, slik at lektoren får en rolle som tilfellet er i f.eks. Danmark,
hvor kravene til undervisningskompetanse håndheves ytterst strengt. I Norge
vil en person med 20 vekttall i fysikk f.eks. gå foran en med hovedfag til å
undervise i faget selv på høyeste nivå, bare vedkommende har så mye som een
måneds lengre ansiennitet. Det sier seg selv at dette er å gjøre narr av
folk som tar hovedfag og jage dem langt vekk fra videregående skole.
Konsekvensen er nivåsenking. I Danmark er det utelukket å få undervisning i
et fag på gymnasienivå uten minimum 3-4 års utdanning i faget (bifag).
Det norske system med kombinerte skoler har sine fordeler i forhold til de
rene gymnasiene, men allmennfagenes betydning har Ap. og i det hele tatt
norske stortingspolitikere aldri forstått (på grunn av disses egen bakgrunn).
I Norge finnes en stadig voksende flora av knoppskytingsutdanninger og
bindestreksfag som "ledelse, organisasjonsledelse og kompetanseutvikling, 5
vekttall" osv. Studier i "forhandlinger og omstilling" mmm. Mye av dette
er etter min mening den rene byråkratiske tomgang kamuflert som "fag" og
"utdanning". Det er her mulig å oppnå grader i svindel og sludder basert
på overværelse av endeløse gjennomganger av like endeløse serier av
folier og overheads med "modeller" og annet som radbrekker det menneskelige
språk til byråkratisk abrakadabra og dreper erkjennelsesevnen.
Hvis man ikke mener kvaliteten av hovedfagsfolk rent pedagogisk er høy nok,
må man gjøre noe med det. Å holde dem for narr er å bryte ned respekten for
kunnskap. At man gjør det, samtidig med at alle skriker seg hese om at
kunnskap er vår tids kapital, viser hvor lite tenkning som finnes i dagens
offentlighet.
I Norge oppfatter den nivellerende sosialdemokratiske tradisjon dette jeg
sier nå som rent åndshovmod. Men det samme vil jo gjelde enhver annen
utdanning. En elektriker med skikkelig utdanning kan selvfølgelig i langt de
fleste tilfeller sine ting bedre enn en uten. Det gamle skillet mellom
hånds- og åndsarbeid brytes dessuten ned av den tekniske utviklingen som
stiller stadig høyere krav til vitenskapsnær innsikt hos "håndsarbeidere".
Faglige kunnskaper er ikke en ulempe for den som skal undervise bra, og
spesielt ikke relevant oppdatering av dem (jevnlig etter-
utdanning/omskolering i alle yrker bør etterhvert bli en selv- følge).
Mindre fagidiotiske utdanninger bør også etterstrebes. Her savner jeg at man
i Norge ser på de erfaringer som er innhøstet ved oppbygningen av
universitet som Roskilde og Ålborg, i stedet for den mekaniske
amerikaniseringen som hittil har vært normen. Studentopprøret i Norge fikk
ikke gjennomslag overfor Ap.s industriarbeiderromantiske og teknokratiske
utdanningspolitikk, som Gudmund Hernes får stå som den foreløpig siste
representanten for. De danske sosialdemo- kratene var mer lydhøre, her
fantes en fløy som neppe har eksistert i Ap., med folk som Svend Auken
(dagens miljøminister) m.fl. Studentopprøret i Norge førte nok til enkelte
landvinninger som juss-buss o.lign. som minnet om "malerrapporten" hvor
medisinstudenter fra Århus for første gang gjorde oppmerksom på
helseskadelige stoffer som var i bruk i malerbransjen. Dette var reell
studentersolidaritet med arbeidere og ikke bare prat. Den gamle fagkritiske
linjen var nok til tider naiv og romantisk, men hadde samtidig poenger som
burde graves fram igjen: bryte ned fagenes selvforståelse som løsrevne fra
omverdenen og samtidig motarbeide utviklingen av vitenskapen mot en
underleggelse under pengeinteressene som er døden for vitenskapeligheten.
Ap. har oppført seg som om de var i union med Sverige (reform 94 er kalkert
etter svenske reformer og dette fortsetter) i stedet for å lytte til
erfaringer fra Danmark. Pluss at USA har vært det evige og udiskutable
fyrtårnet.
Karsten Johansen
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Aug 03 2000 - 10:25:46 MET DST