Er partiboss Hagen identisk med STASI-agenten "Lanze"? Etter nedenstående
gjennomgang av Hagens partimodell med historiske paralleller er det vel
på tide å stille dette spørsmålet. Vil vi snart få se VG-Versto på
slak line i denne delikate affæren?
Man kan også konstatere at Hagen nå annonserer at han vil avsløre "det han
har på" Vidar Kleppe, dersom denne stiller opp for en annen liste. Velkjente
metoder fra mafia, terrorbander og det hemmelige politiet.
Ellers er det een parallell som Hegge glemmer (og som nok er like viktig):
den til Jørg Haider, som tilmed har brukt partimedlemmer i politiet med
tilgang til politiets (strengt demokratiske, selvsagt) dataarkiver over
suspekte i sin kamp mot interne (og eksterne) motstandere.
På vegne av fabelaktig få
Karsten Johansen
http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/d198443.htm
Man ekskluderer da, ikke sant?
Per Egil Hegge Redaktør i Aftenposten
En fremmedkulturell eim av Øst-Europa preger prosessene i Fr.p. Dette minner
om Kafka, og har stemninger av forfølgelse og bilder av skumle, lurende
fiender. Kjenner vi det igjen?
Nei, man gjør ikke det i Fr.p. Man suspenderer, og så kan medlemmene selv gå
ut i fortapelsens mørke. I så måte skiller Fr.p. seg litt ikke bare fra
andre norske partier, men også fra utenlandske politiske organisasjoner med
autoritær ledelse.
Men likhetspunktene er mange, der partiet har skvalpet rundt i intrigenes
myrsump, revet sin fremtidige statsråddress i filler, satt norsk rekord ved
å halvere sin galluptilslutning på seks måneder, og trampet opp antydninger
om at alle ville ha forstått Vidar Kleppe-saken hvis de bare hadde kjent til
en del interne forhold.
Det siste var formann Carl I. Hagens budskap til NRKs morgenlyttere i går,
og igjen kunne man høre at han var under hardt indre press: Da går hans
vanlige salvelsesfulle veltalenhet over styr både i grammatikk og syntaks,
og fonetisk også: Han sier partiet og ikke partiett, som han gjør når
dagsformen er god. Og på fjernsyn kan selv ikke sminken sparkle
tretthetsfurene bort.
Hva Vidar K. angår, ville han formodentlig ha sitert åpningssetningen i
Franz Kafkas roman "Prosessen", hvis slike bøker hadde vært pensum i Fr.p.:
"Noen måtte ha båret falsk vitnesbyrd mot Josef K., for plutselig en morgen
ble han arrestert uten at han hadde gjort noe galt."
Utenlandsk Og det eneste fremmedkulturelle innslag i Fr.p. er en
sentraleuropeisk, for ikke å si østeuropeisk, eim over prosessene. Hagen er
ingen Stalin, og takk for det, på vegne av både velgere og ikke-velgere. Men
stemningen av forfølgelse, bildet av skumle, lurende fiender, det vamle
"hvis dere bare hadde visst hva vi vet", Per Sandbergs og Thore Nistads
sjarmerende sørlandsekspedisjon, Lodve Solholm-komitéens systematiske avhør
av partimedlemmer på bergenshotellet Holberg - med "Den politiske
kandestøber" som formodet veggpynt - detaljene er så gode at enhver
dikterisk kraft er overflødig.
Det er en likhet til. Det er ikke av de ting han liker å bli minnet om, men
Hagen fremmet på 90-tallet et forslag om grunnlovsendring, slik at en
stortingsrepresentant som forlot sitt parti, enten ved utmeldelse eller
eksklusjon, også skulle miste sin plass som folkevalgt. Utgangspunktet var
de fire Fr.p.-utbryterne på den tiden. (Lenin resonnerte på tilsvarende vis
i 1918 da han jaget den valgte grunnlovgivende forsamling hjem.)
Recall Var forslaget blitt vedtatt, ville f.eks. Dag Danielsen nå ikke
lenger ha sittet på Stortinget. Man hadde denne ordningen i kommunistiske
land. På statsvitenskapsk heter den "recall", og den ble og blir regnet som
en mekanisme som vil forskyve makt fra velgerne til partibyråkratene. I
Norge ville den ha vippet litt av maktbalansen i retning Youngstorget fra
Eidsvolls plass - for øvrig ingen ny problemstilling i vår politiske historie.
En annen parallell er at i autoritære partier blir de allierte fra forrige
oppgjør, f.eks. Fridtjof Frank Gundersen, neste rundes fiender. Med
Gundersens aktive tilslutning var det liberalistene, Pål Atle Skjervengen og
Tor Mikkel Wara, som måtte gå, nå er det "verstingene" fra Oslo og
Hordaland. Pluss Vidar K., som bortsett fra noen turnéer og utspill ikke har
gjort annet galt enn å være litt for ivrig i sine lovprisninger av John
Alvheim. Og Gundersen bruker nå samme uttrykk om Hagens lederstil som
avhoppede kommunister gjorde om Stalins. Det holder, det, for Gundersen, og
enda mer for Hagen.
Spytt ut! Det å ydmyke og fintygge tidligere allierte i en trinnvisprosess
før man spytter dem ut, er selve eksklusjonsmønsterets kjernevev. I
1920-årene ble Leo Trotskij først suspendert. Så ble han forvist til Almaty,
den gang Alma-Ata, deretter utvist til Tyrkia, senere Norge og Mexico, og
der, i 1940, ble han drept ved at en hemmelig, administrativ dødsdom ble
eksekvert. Bakmannen i Moskva, Berijas nære medarbeider Pavel Sudoplatov,
ble høyt dekorert.
Senere ble det mer raffinert. De som ble utstøtt og senere tiltalt, skulle
både forstå og tilstå før de fikk nådeskuddet. Kleppe har fått gjentatte
henstillinger om å gå i seg selv, vedstå seg sine synder, sone for dem
gjennom en lutrende og angrende periode og være lojal, og så kan det bli
snakk om å få vende tilbake til folden og stortingslistene sånn rundt valget
i 2005.
Går han samme vei som sine skjebnefeller i Danmarks fremskrittsparti,
stiller han på et utbryterpartis liste og har dermed selv levert det
endelige bevis på anklagens riktighet: Han var jo ikke lojal mot en
partiledelse som forstår alt så meget bedre. De gjenværende får bestyrket
sin tro - og her er ordet tro fullt ut på sin plass - på at lederen har rett.
Kleppe, som klarer seg like godt eller like dårlig uten Aftenpostens
sympati, begår i sin Kafka-prosess de samme feil som Josef K.: I forsøkene
på å renvaske seg for dem han ikke vil legge seg ut med, tråkker han over de
streker han ikke ser. Det blir illojalt når han sier, som sant er, at han
ikke har klådd på eller kludret med tenåringer, og andre offentlige forsvar
blir like illojale. For han går jo mot partilinjen.
Gitt utfall Derfor lot utfallet i går til å være gitt, og Vidar K. kunne
vente seg Kafka-romanens kniv i ryggen. Etter partistatuttene hadde han full
rett til å anke sentralstyrets suspensjon inn for landsstyret. Til og med
Carl I. Hagen ga ham offentlig medhold i det. Men den som i Fr.p. anker den
klokest mulige av alle avgjørelser, kan vurderes som illojal, og
partitenkere som stortingsrepresentant Sandberg kan her sikkert utlegge
teksten med trøndersk fynd og sandbergsk setningsstruktur.
Hvis Hagens lojale partislitere holder kjeft, takt og retning, skulle
Vest-Agder og Nord-Trøndelag bli åsteder for neste oppgjør når Hagens og
Solholms dampveivals har flatet ut asfaltblærene i Oslo og Bergen. Som
George Bush pleide å si: Følg med.
This archive was generated by hypermail 2b29 : Sun Mar 18 2001 - 11:18:44 MET