"Jeg hadde ikke regnet med å bli tatt," sa Myllälä, "så derfor svarte
jeg nei når folk spurte om jeg var dopet." Selvsagt, hadde han sagt noe
annet, ville han bli tt utsatt for mer mistanke. Og da hadde kanskje det
svarte tøystykket falt ned foran sponsornavnene tidligere. Men denne
historien bør ikke overraske noen.
De store idrettsklubbene på verdensplan kjenner vi godt til. Manchester
United, Barcelona, Brann, Bocca Juniors, Häcken, Brøndby, Rangers og så
videre, samme hvilket personlig forhold vi har til dem så ser man klart
hva de er - pengemaskiner. Klubbene skaper ikke talenter, de samler de
beste spillerne for å skape underholdning - der ligger pengene - hos
sponsorene. Vi så det klart i Norge i fjor da hovedinvestorene i
Vålerengen og Molde krevde sitt, med det resultatet at de respektive,
gode, trenerne ble avsatt.
Hvilken grunn har vi egentlig til å tro at det er annerledes med
landslagene. Det er ikke lenge siden den patetiske krangelen mellom
Solskjær og fotballforbundet om hvilken type cola de skulle reklamere
for. For landslagene er pengemaskiner på samme måte. De er underholdere
som i så måte ikke er noe annet enn firmaene og folkene bak Hotell Cæsar
og Vazelina Hjulkalender. Det sentrale er å bringe inn penger til
bakmennene. Men mens bakmennene innen TV-produksjon for det meste er
direkte knyttet til produksjonsfirmaene, går det et ekstra ledd innen
toppidretten, et ledd som sakte men sikkert har endret karakter fra å
være en del av en massebevegelse til å bli pengeinnsamlere for Hansa,
Sharp, Carlsberg og Vital. For at det skal funke må man vinne - by all
means neccesary.
I dag leser jeg i Dagbladet at bandet Locomotives skulle gitt ut en
plate om tre dager. Men så kom Disney-konsernet og kjøpte plateselskapet
deres og sparket alle bandene. Talentet er irrelevant. Det sentrale er
pengeinntjeningen, og bandene som var på selskapet var ikke akkurat de
største navnene. Men selskapet har et distibusjonsnett: det er det
Disney vil ha, enten det er for å lage sine varianter av "Smurfehits"
eller det er for å lokke band med salgspotensiale inn i folden.
Plateselskapene fører det samme tyranniet. Kings of Convenience har
slått til i det siste. For et års tid siden hadde den lille idealistiske
bokkafeen Kafe Kaffaan tre konserter med dem. Og samme hvor mye KoC vil
spille der i dag, går det ikke. Plateselskapet må ha mange tusen kroner
for at man i det hele tatt skal ha lov til å bruke navnet på plakater.
Gjør det Erlend og Eirik rikere? Neppe, men de er like fullt bundet til
en kontrakt som setter sterke begrensninger for deres utfoldelse.
Kulturen kommersialiseres, det er det ikke tvil om. Og det er vel heller
ikke noe nytt jeg forteller her. Mika Myllälä, Hotel Cæsar, Locomotives
og Kings of Convenience sine skjebner henger like fullt sammen. Den
kanskje eneste nye oppdagelsen er for de trege som enda ikke har fått
med seg at toppidretten ikke handler om en sunn sjel i et sunt legeme.
-- Mathias "Saken er biff, saken er karbonade, saken er ertesuppe"
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Mar 01 2001 - 21:02:19 MET