Klimaforandringer er så mangt. I den store offentligheten og i regjerings-
kvartaler verden over tas de aldri på alvor. Når ikke engang mange
klimatologer har kontakt med naturens virkelighet, hvordan skal man
så forvente seg dette av naturvitenskapelige analfabeter som regjerings- og
andre politikere? Bare se på Frp.-sirkuset. Det er ikke kontakt med virke-
ligheten som preger disse spissborgerne, de lever i en ren pseudoverden,
skapt av TV, Hollywood og deres egne billige drømmer. Hyggelig er det ikke å
være vitne til, hvorledes menneskeheten "utvikler seg" i disse årene. Synet
av all denne tomheten er uhyggelig.
De kinesiske politikerne/makthaverne er laget av samme stoff som alle andre
karrieremakere: tomhetens stoff. De nekter å se virkeligheten i øynene, selv
når den bokstavelig talt blåser inn over dem.
En glimrende artikkel av Gøran Leijonhufvud. Tenk hvis offentligheten forsto
at viktigheten av disse tingene er kolossal i forhold til alle deres
økonomiske
fatamorganaer.
Karsten Johansen
http://www.dagsavisen.no/sondag/2001/01/543844.shtml
Den kvelende sanden
LONGBAOSHAN (Dagsavisen): Ørkenen nærmer seg nå Beijing. Og det skjer med
stormskritt - bokstavelig talt.
TEKST: GØRAN LEIJONHUFVUD
For sanden kommer med stormene om vinteren og våren. Jorderosjonen, tørken
og mangelen på vann er akutt over hele Nord-Kina. Men det er først nå som
hovedstaden blir rammet, og lederne og byråkratene kjenner sandstormen på
huden, at temaet endelig har kommet på dagsorden i Kina. Sju mil nordvest
for Beijing finnes det allerede et stykke ørken, ved byen Longbaoshan i
Hualai-provinsen. Hualai kalles nå mer eller mindre offisielt for
«Sandbyen». Det er et tegn i tiden at private investorer, inklusive noen av
traktens bønder, har gjerdet inn sanddynene og gjort dem til en
turistattraksjon under navnet «Den flygende kamelørkenen». - I
vinterhalvåret kommer sanden svevende fra Mongolia med de nordvestlige
vindene. Det blir verre for hvert år, sier Yan Yongqing, en av ørkeneierne.
I dag blåser det iskald nordavind, og Yan hutrer. Nå er det blitt ørken
eller halvørken til og med i deler av Hebei, provinsen som omgir Beijing.
Bøndene har hogget altfor mange trær til brensel, og buskapsdriften har vært
altfor intensiv. Alt dette har ødelagt jordsmonnet. Jordene blir stadig
tørrere, stadig fullere av sand, og jorden blåser stadig lettere bort. Dette
forklarer også hvorfor klimaet i Nord-Kina blir stadig tørrere, mener
ekspertene.
- GJøR DET På FEM åR! Noen tror at de siste årenes tørke i Kina er et
mønster som inngår i en syklus. Andre igjen snakker om global
klimaforandring. Wang Huaishan er en bonde på 57 år som bor i Longbaoshan.
Han sier som bønder har gjort i Nord-Kina i hundrevis av generasjoner: - Vi
er avhengig av himmelen for å få mat. Hadde det ikke vært for frukttrærne vi
har i fjellene, ville vi ikke klart oss. Der har vi en ekstra inntekt. Men
åkerne her er for skrinne. Spørsmålet er om bøndene i Longbaoshan skal få
lov å dyrke mat i det hele tatt, eller om de må beordres til å plante trær
over alt. Etter vårens sandstormer besøkte Kinas statsminister Zhu Rongji
byen og så på ørkendynene. -Hvor mange år trenger dere for å få kontroll
over sanden? spurte han guvernøren i provinsen Hebei. Guvernøren svarte at
det ville ta bortimot ti år. - Gjør det på fem år! tordnet statsministeren.
Nå venter bøndene på å få vite hva de skal gjøre. - Vi har ikke hørt noe
siden Zhu Rongji var her. Vi vet ikke om vi må slutte å dyrke jorda, og vi
vet ikke om vi må flytte, sier Wang Huaishan mens han steker finstrimlede
poteter og tomater til lunsj. Dersom de tvinges til å flytte, blir det for
andre gang. Hele byen består av familier som ble tvangsflyttet fra de
utilgjengelige fjellene for ti år siden. De har fremdeles frukttrærne sine
der oppe.
Jordene omkring den nye byen er så tørre at det bare kan produseres en
fjerdedel av det som blir dyrket rundt gamlebyen. Longbaoshan har to
brønner, med det er bare nok til drikkevann, ikke til jordbruket. Derfor må
byboerne bore dypere og dypere.
SANDSTORMER Litt senere sitter Wang Huaishan i bilen vår, vi kjører nedover
et uttørret elveleie. - Da jeg var ung, var denne elva full av vann
størstedelen av året, forteller han. Han viser med hånden til midjen. - Nå
er det bare vann her etter ekstra kraftige regnskyll. Elvebunnen brukes som
vei.
Da Wang Huaishan var ung, var det bare små sandflekker i området. Nå dekker
sanddynene omtrent to kvadratkilometer og flytter seg sørover mot Beijing
med en hastighet på 20-30 meter i året. Andre steder rundt Beijing anslår
forskerne at ørkenutbredelsen ørkenen brer seg sørover med mellom tre og
tjue kilometer i året. «Tull, alt prat om ørkenutbredning er overdrevet»,
sier en ekspert i jordbruksdepartementet i et avisintervju. Det er likevel
et faktum at andre byer i Hebei er blitt hardere rammet enn Longbaoshan når
sanden regner ned. Byen Langtougou 16 mil nord for Beijing var også på
statsministerens besøksprogram. De måtte rydde vei gjennom sanddynene for å
komme fram. Et par uker senere var veien igjen dekket av sand. Og det er
også et faktum at Beijing de seneste årene har vært plaget av de verste
sandstormene i manns minne. I fjor ble byen rammet av sandstormer som blåste
med styrke 70 kilometer i timen, og farget himmelen gul. Folk i Beijing
trodde at sandstormene ville avta med regjeringens mye omtalte kampanjer for
treplanting. Men det har tydeligvis ikke vært nok. - Treplantingen løser
bare en del av problemet. Man må se på helheten, mener miljøvernere i Beijing.
TØRR GUL FLOD Uttørring har også rammet den kinesiske sivilisasjonens vugge,
symbolet for Kinas forgangne storhet: Den Gule Flod. Store deler av året
tørker den ut, selv langt inne i landet, langt fra der floden renner ut i
Gulehavet. Dette har fått alarmklokkene til å ringe i regjeringsbygningen i
Beijing. Derfor ga statsministeren nylig klarsignal for et lenge omdiskutert
prosjekt: Å lede vann fra Yangtzefloden i sør-Kina over i Den gule flod i
Nord-Kina. Han kalte prosjektet «et avgjørende strategisk tiltak» for
framtiden, og beordret start av dette arbeidet straks.
Det er en dristig plan som det kan ta 50 år å gjennomføre. Men som et første
skritt som vil ta ti år, kan vannet ledes nordover langs to hovedveier, via
allerede eksisterende kanaler og sjøer. Dette er en begynnelse, men det vil
koste minst 120 milliarder kroner. Senere vil vannet bli ledet fra
Yangtze-floden til den gule floden i flodenes øvre løp ved Qinghai og
Sichuan i Tibet - ingeniørermessig og sosialt en mye større utfordring. Noen
av Kinas vitenskapsmenn mener at Kina først må forsøke å ta seg bedre betalt
for vannet som leveres til husholdninger, industrien og jordbruket, slik at
vannet utnyttes bedre. Miljøvernere advarer også mot at prosjektet kan skape
sur jord i nye områder, og mot at saltvann kan sige inn i Yangtze-floden når
vannstanden minsker. Imens venter de store bedriftene på at regjeringen skal
gjenoppta sin kjepphest: Treplantingen. Coca-Colas kinesiske datterselskap
vil vise seg som en god vert, og vi besøker «Flygende kamelørken», er de i
gang med en seremoni: De planter de første tjue av en million trær som de
har donert til området. Prosjektet gjennomføres i samarbeid med den
kommunistiske ungdomsforeningen. Bannerne forkynner med kinesiske
skrifttegn: «Plant trær, redd hovedstaden».
TØRT I KINA Nord-Kina får bare 19 prosent av nedbøren i landet. Storbyer som
Dalian og Tianjin har innført vannrestreksjoner etter de siste års tørke.
Grunnvannet synker stadig i hele Nord-Kina Samtidig renner 94 prosent av
vannet fra Yangtze-floden rett ut i havet. 27 prosent av Kinas areal består
av ubrukelig sand. Ørkenen øker med 2.500 kvadratkilometer årlig. ifølge
offisielle tall. Regjeringen påstår at bare sju prosent av Kinas areal er
dyrket mark, og at dette skal fø over en femtedel av jordens befolkning. Men
satellittbilder viser at de dyrkede områdene er større.
This archive was generated by hypermail 2b29 : Mon Jan 29 2001 - 17:22:09 MET