Trond Andresen:
>(...)
>Hvis Nyberg gjengir Castells på en rettferdig måte, synes jeg det er grunn
>til en mer kritisk holdning. Hva sier du til punktene i Nybergs kritikk,
>Bjarne?
Skal se på dem nå. Men først, kjapt tilbake:
- Hva sier du sjøl da, Trond?
Om du ikke har lest Castells (eller DELER av trippel-mursteinen hans,
som meg) er det kanskje ikke så mye å si. Bruk i såfall jula, DU må bare :)
Det du uansett pleier å ha mye å si om, er KKs innhold, linje og retning.
La meg derfor også, i samme anledning, spørre deg om dette:
- Hva sier du til Bjørgulv Braanen på s.2 i dagens avis?
(Gjengitt under, utklipp fra pdf-versjonen av KK.)
I mine øyne ser denne korte teksten nærmest ut som et "program", fra
KKs nye redaksjonssjef. To av hovedingrediensene i avisas seineste
kulturdekning ("Tjønneland / kulturradikalismen" og "Castells / IT-alderen")
knyttes her - direkte eller indirekte - sammen med en bredere
samtidsdiagnose og skarp politisk analyse. En interessant tekst!
Gir løfter om spennende tider i vente -- med KK som en viril og viktig avis.
Enig?
Bjarne Nærum
---- "Suget etter politikk" ------------------------------ Tiden skriker etter politiske miljøer som er i stand til å gå under overflaten, og presentere holdbare forståelsesrammer for samfunnsutviklingen. ---- Idehistoriker Eivind Tjønneland har etterlyst en fornyelse av kulturradikalismen, og varslet dens fjerde fase. Det er mye pent å si om kul-turradikalismen. Både slik den fremsto på 1890-tallet med Georg Brandes i spissen og på 1930-tallet da den var under sterk innflytelse av Sigmund Freuds psykoanalytiske tenkning. Men som Torunn Borge har påvist i boka Gudsskrekk, er mye av dens progressive potensial uttømt i dag. Å slåss mot kirkelige mørkemenn og sexfiendtlige makthavere virker liksom ikke som den store kampsaken lenger. Disse dørene er nå ettertrykkelig slått til pinneved.Kapitalismens moteriktige markedspropagandister bruker i stedet mye krefter til å fortelle oss hvor frie og individuelle vi er blitt. Ifølge den rådende ideologien er samfunnet nå klasseløst, fragmentert – vi kan alle fritt velge identiter og ståsted. Dette er jo ekstra fint så lenge identitets- søkingen handler om å kjøpe klær og andre stilige produkter på det kapitalistiske markedet. Det er jo vel og bra, men det blir ikke mye pro- gressiv barrikadestorming av slikt.
Problemet for den radikale offentligheten – i den grad vi kan snakke om noe slikt – er hvor lite opptatt den er av grundige studier av virkeligheten. Debatten fylles av begreper som nettverksøkonomi, desentralisert makt, fragmentering og globalisering. Disse brukes ukritisk og fungerer som en slags lettvint erstatning for konkrete undersøkelser. Tiden skriker derfor etter politiske miljøer som er i stand til å gå under overflaten og komme opp med holdbare forståelsesrammer for samfunnsutviklingen.
Marxismen er et godt utgangspunkt. Men det har skjedd mye teoriutvikling på 1900-tallet som tradisjonalistiske marxister har gått glipp av. Heller ikke de som skulle styrte kapitalismen er de samme som før. Industriarbeiderklassen, som var utsett av Marx til å være kapitalismens banemenn på grunn av dens sentrale rolle i produksjonen, har endret seg fundamentalt i de mest avanserte økonomiene.
Den nye teknologien, knyttet til digitalisering og internett, omformer samfunnet, økonomisk, politisk og sosialt. Forholdet mellom individet og samfunnet er også annerledes enn før. Folk formes ikke lenger i klassekollektiver, formingen skjer i større grad via den kommersialiserte offentligheten og den dominerende kulturindustrien. Når en gjenopplivning av kulturradikalismens stilles opp som et svar, er det i høyden ufullkomment. Denne retningen hadde ingen selvstendig oppfatning av hvordan de store drivkreftene i samfunnet utviklet seg, den var en vegeterende ideologi. Ikke minst levde den i mellomkrigstiden i et slags avhengighetsforhold til miljøet rundt tidsskriftet Mot Dag, som ble grunnlagt i 1921 av en gruppe kommunistiske akademikere.
I dag er det grunn til å trekke lærdommer av den typen nettverk som Mot Dag representerte. Med utgangspunkt i en sterk interesse for teori og ideologi, dro denne organisasjonen mange av tidens ledende intellektuelle over på et sosialistisk program. I dag er det ingen av partiene på venstresida i Norge som alene er i stand til å gjenreise en teoretisk og praktisk debatt om kapitalismens utvikling, og eventuelle handlingsrom for en radikal venstreside. Samtidig er det et sug etter politikk i brede miljøer, ikke minst blant yngre folk.
Det er nok riktig som Eivind Tjønneland hevder at vi trenger en fornyet radikalisme, men den kan ikke basere seg på ideologisk drivved fra de dominerende trend- og markedsføringsmiljøene og en lettvint gjenoppliving av en foreldet ideologisk strømning. Det som kreves er undersøkelser, lesing, forskning, og debatt.
Bjørgulv Braanen bjorgulv.braanen@klassekampen.no
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Jan 18 2001 - 10:59:36 MET