En god kronikk av en svensk forsker (eller la oss si 'utlending') i Norge.
Den bør leses av mange, og bør være en god tankevekker for de som
ennå kan vekkes.
Bjarne Nærum
--------
Dagblas ingress:
Norge
Den offentlige fattigdommen og private velstanden i Norge forundrer utenverdenen. Her skildrer en svensk norgesvenn, u-landsforskeren Olle Törnquist ved Universitetet i Oslo, de påkjenninger det innebærer å forsvare Norge i den store verden. Er nordmenn ikke nasjonalistiske nok? Er det derfor vi ikke har laget en nasjonal plan for kulturell og intellektuell opprustning av dette griseheldige landet?
---------
Steinrike, nyfattige Norge
http://www.dagbladet.no/kultur/2000/12/08/232187.html
Hvordan forklare at pasienter lider, kringkastingen forfaller, kulturlivet skranter, universitetene kuttes og skolene er så dårlige - i et av verdens rikeste land?
Av Olle Törnquist, professor i statsvitenskap og utviklingsforskning, UiO
Fredag 8. desember 2000 9:53
Det er en ny opplevelse for meg. Som fast ansatt migrantarbeider er jeg naturligvis ikke blitt norsk, bare skandinav. Men når jeg er ute og reiser, hjelper det lite. Da får selv jeg de tøffe spørsmålene om Norge. Hva skal jeg svare?
Så fort man kommer sør om Svinesundbrua dukker de opp - spørsmålene om hvor Norge går. Det spiller ingen rolle om jeg er hjemme i Kungshamn eller i Stockholm, i Bonn eller New York, Singapore eller Manila, Jakarta eller Trivandrum. Overalt undrer tenkende mennesker det samme: Du som arbeider ved et universitet i Norge, du som altså burde vite, nå må du forklare. Vi trodde nordmennene var rike, kloke og progressive. Men hvorfor har de da ikke råd til mer utdanning, forskning og kultur, omsorg og sykehus? Hvorfor klager de så mye? Og hvorfor støtter nesten en tredjedel av dem en innvandrerfiendtlig høyrepopulist?
Ja, man svarer det vanlige om økonomien, at den ikke skal bli for «opphetet». At om man slipper løs oljepengene, blir allting bare dyrere og eksportindustrien slås ut. - Så det er grunnen, forklarer jeg, til at nordmennene handler og investerer utenlands i stedet. For ikke å miste pengene. I det minste ikke på litt sikt.
- Jaha, sier de vitebegjærlige der ute. - Så Norge er altså blitt et imperialistisk land som ikke finner lønnsomme investeringsobjekter hjemme, men må gå til utlandet?
- Nja... men glem ikke, forsvarer jeg, at Norge ingenlunde er en usympatisk gammel imperialist. For som oftest dreier det seg om «etisk korrekte» investeringer eller uskyldig forbruk. Som f.eks. å kjøpe opp hermetikkindustrien i Kungshamn (der jeg bor) eller å stå i kø over Svinesundbrua for å kjøpe mindre dyr mat, sprit og tobakk. Og det er jo dessuten positivt for Norges gamle provins, som Stockholm bare okkuperer i ferietiden.
Men så fortsetter folk å spørre om Norge virkelig har råd til en slik valutaeksport. Og hva skal man da svare? Bortsett fra at seriøse økonomer påstår at det tvert om er bra om nordmennene handler i Sverige. På den måten letter de på det innenlandske etterspørselstrykket. - Ergo, legger jeg til, skal jeg slutte å be om høyere lønn med gamle lutherske argument om at jeg har vært nyttig og dyktig. I stedet skal jeg hevde at jeg bør få mer betalt fordi jeg gjør Norge en tjeneste ved å bruke mesteparten av min lønn i Sverige.
- Hør her, sier folk så, prøv å være alvorlig. Oljen må da være en velsignelse? Fortell oss nå om hvem som tjener på den! Slikt er heller ikke lett å besvare. Jeg sier naturligvis at det finnes en del nyrike grådighetsapostler (og antakelig føyer jeg til noe stygt om deres luksusbåter som okkuperer brygger og viker hjemme). Men så understreker jeg at den trivelige majoriteten av nordmenn (i vanlige båter) ikke ser så mye til oljepengene, men trasker videre med relativt lave lønninger og høye priser (for slik er det vel?).
- Men blir ikke folk sinte, undrer de kunnskapshungrige seg, om det er slik at noen få kan ta for seg av fatet mens resten skal spare for at økonomien ikke skal gå over styr?
- Jo, nettopp, sier man da takknemlig. For dermed kan man forklare hva man inderlig håper er sant, nemlig at alle som støtter Hagen, ikke er blitt utlendingsfiendtlige populister, men mest protesterer mot at seriøse politikere ikke taler om hvordan vanlige mennesker skal få glede av landets ressurser.
- Så hvordan forholder de seriøse politikerne seg til dette da? skyter de ivrigste til. - Foreslår de for eksempel et ærgjerrig nasjonalt utviklingsprogram for hvordan pengene skal kunne investeres, og hvordan folk skal arbeide for å få en sterkere økonomi som åpner for mer omsorg og sykehus? Har de gjort det?
Men noe slikt kjenner ikke jeg til. (Har noe gått meg hus forbi?) Og da vil mine utenlandske venner ha en forklaring på hvorfor ikke Norge prioriterer strategiske investeringer.
- Hvorfor ligger Norge i bunnen når det gjelder satsning på forskning og utvikling, spør de. Hvorfor bygger man ikke verdens mest spennende kultur og forskning i stedet? Det skaper ikke nevneverdig inflasjon. Med innenlandske og innbudte krefter kan man legge grunnen til den mest avanserte økonomien og fremme veksten som behøves for på en holdbar måte å ha råd til den etterlengtede omsorgssektoren. Hvorfor skaper man ikke et nytt kulturelt og vitenskapelig Firenze? Hvorfor kombinerer man ikke de østasiatiske utviklingsstatenes effektive reguleringer med egne tradisjoner av gjennomsiktig administrasjon og demokrati? Tenk hvilket drømmeland det kunne bli! Hvorfor gjør man ikke det? Svar nå skikkelig!
Men nå begynner jeg å bli svarløs. Hva skulle dere si? Selv siterer jeg kolleger som skylder på distriktspolitikken. Hurtig økonomisk vekst forutsetter ikke at Utkant-Norge må dø (som i Sverige), men at man kan drive effektiv arbeidsdeling. Og de riktig selvkritiske viser til mangelen på en klasseallianse for modernisering mellom kapitalistiske industrialister og sosialistiske arbeidere. Nylig foreslo en ung, respektløs kollega til og med at John Lennon måtte ha hatt Norge i tankene da han utmyntet sentensen «You think you are so clever and class-less and free, but you are all fucking peasants as far as I can see».
Dette er naturligvis en svensk fremmedarbeider ikke enig i. I stedet pleier jeg å kvittere med «vår» nyliberalt forvirrede næringsminister Rosengren som i striden om Telia/Telenor hevdet at Norge er den siste sovjetstaten. Om hans problem er en sterk stat, bør vi huske på at en slik stat har vært av enorm betydning for svensk framgang, fra Gustav Wasa like til dagens sosialdemokrati. Og om det i stedet var klåfingrede politikere og byråkrater han hadde i tankene, så er vel det snarere tegn på en ineffektiv bruk av statlig styrke. Se bare hvordan norske politikere og byråkrater og samarbeidende professorer detaljregulerer og fragmenterer forskning og utdanning. Slike innslag finnes naturligvis i Sverige også. Men der innser samtidig staten (i samarbeid med opplyste kapitalinteresser) at selve grunnforutsetningen for et bra resultat og en effektiv oppdragsforskning er at det finnes en sterk, langsiktig og selvstendig grunnforskning, som igjen krever at man knytter utdanning og f!
orskning sammen i relativt uavhengige universiteter.
Så Rosengren tok feil. Norges problem er ikke en sterk stat, men snarere fragmentering og segmentering.
Dermed stiller mine utspørrere seg spørsmålet om det ikke er min undertrykte norgesfiendtlighet som gjør seg gjeldende. - Nei, svarer jeg. - Det er snarere mitt positive norgesbilde som har fått seg en knekk! Sjåvinistisk spøk til side: Jeg (og mange andre) så med en viss beundring på det nasjonale norske prosjektet å arbeide sammen for å bli best - på et mer frihetlig, jevnbyrdigere og kanskje også mer demokratisk grunnlag enn i Sverige.
Men nå begynner jeg å undres om ikke engang dette dypt rotfestede og i hovedsak positive bilde av norsk nasjonalisme stemmer lenger. Og om det er grunnen til at jeg har så vanskelig for å svare på spørsmål om hvilken vei Norge har lagt ut på. Klart det er herlig med færre sosiale hierarkier enn i Sverige. Men hvilken rolle spiller det om sjefen går i lusekofte, når de administrative hierarkiene er steile? Dessuten har jeg sjelden møtt så mye individualisme og så lite kollektivt teamwork som blant norske akademiske institusjoner, kolleger og studenter. Og framfor alt virker det nå som at dere er mer opptatt av å få en livslang livrente av oljepengene enn å bli best. Om det så var at dere ville bli best, så burde dere vel snarere satse på et produktivt alternativ (til både renter og storforbruk med innvandrerfiendtlighet) i form av et kraftfullt program for strategiske investeringer i industri, kultur, utdanning og forskning - i Norge! For at hver og en kunne arbeide hardt, målr!
ettet og sammen med andre (innbefattet uunnværlige innvandrere) for å skape et reelt grunnlag for sosial og økonomisk velferd.
Tar jeg feil? Eller er kanskje Norge, i dette gode henseende, helt enkelt ikke nasjonalistisk nok lenger?
----------
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Jan 18 2001 - 10:59:34 MET