Mens legevitenskapen er i stand til å kurere flere lidelser enn noen gang
strømmer folk til "alternative" behandlingsformer. Desto bedre resultater
skolemedisinen kan dokumentere, desto mindre tillit virker det som om folk
har til legene. Jeg skal ikke blande meg i vurderingen av alle
`alternativene' Men jeg lurer på: Kanskje reagerer folk mer mot
skolemedisinerne enn mot skolemedisinen?
Det er ihvertfall sikkert, at når legene sjøl presenterer seg, tegnes et
bilde av en alt annet enn folkelig gruppe! "Norske leger - velstående og
velansette, men ikke spesielt lykkelige" er tittelen på en presentasjon i
*Tidsskrift for Den norske Lægeforening*, der den norske legestanden blir
gransket. Undersøkelsen som presenteres har gitt grunnlag for omtale i
norske media, blant annet fordi den omhandler legenes problemer og misnøye
med ulike sider ved legerollen. Mindre oppmerksomhet har det vakt, at
tallmaterialet presenterer en legestand som framstår rik, grisk og
økonomisk uansvarlig. På samme vis har det gått media hus forbi, at
tidsskriftet har dokumentert hvordan legestanden domineres av karrierisme.I
legenes eget tidsskrift tegnes det et bilde av er ei yrkesgruppe som lever
et økonomisk og materielt liv fjernt fra det folk de skal tjene.
Legenes rikdom og levestandard rager over almuens, uansett hvilke økonomiske
størrelser man vurderer. Boligstandarden er høyere. Hele 39% av legene bor
på mer en 200 kvm, mens tallet for befolkningen ellers er 12%. Så mange som
45% av legene eier hytte eller fritidsbolig, mot 25% av resten av
befolkningen. 45% av legene eier to eller flere biler, noe som er tilfelle
for 28% av resten av befolkninga. For de som eier båt er tallene 18 og 11
%. Legene har det naturligvis romsligere med cash. Hele 94% av legene oppgir
at de ville takle en uforutsett regning på 2000 kroner uten problemer, mens
dette `bare' gjelder 86% av befolkningen ellers.
Men tross rikdommen rapporterer legene at de oftere har problemer med
kronene.... Mens 80% av befolkninga ellers hadde klart seg gjennom fjoråret
uten problemer med løpende utgifter, var det bare 68% av legene som hadde
maktet det. Det innebærer formodentlig en god porsjon økonomisk
uansvarlighet, når en av de best betalte yrkesgrupper i landet er blant de
som oftest tar seg vann over hodet!
Om rikdommen er stor og lønningene høye, er legestandens tanker om seg sjøl
enda høyere. Bare 38% av legen oppgir at de mener lønna er rettferdig i
forhold til andre yrker, mens det tilsvarende tall er 49% for resten av
befolkninga. Skjønt alle disse tallene gjelder legestanden som helhet. Og
undersøkelsen avdekker *klare* forskjeller legene imellom. Sykehuslegene
kommer tilsynelatende til kort, mens "andre leger" er *desto* mer
privilegert. Dette gjenspeiler seg også i at det først og fremst er
sykehuslegene som klager over urettferdige lønninger.
Bildet blir ikke mer folkelig, om vi ser på legestudentene. Tidsskriftet
presenterte nylig et oppslag om "Kommende legers karriereplaner". Der har
man blant annet sett på hva slags stillinger studentene ønsket seg, både da
de begynte legestudiet og da de var ferdige. De fleste stilet høyt! Av de
påtroppende studentene som ville bli sykehusleger tenkte nær 60% på å sikre
seg en stilling med lederansvar. Skjønt *noe* modererte de seg i løpet av
skoletida..... Blant avgangsstudentene var det `bare' omlag 40% som hadde
sjefsstillingene som mål. Nøyaktig samme tendensen finner vi blant de
studentene som ønsket å bli kommuneleger. Men der var higenen etter
sjefsstolene enda sterkere.
Norske arbeidsfolk bør ikke ha for store forventninger. Ihvertfall ikke om
de vil ha legehjelp på jobben. Blant de 351 avgangsstudentene som inngikk i
undersøkelsen var det *en eneste en* som stilet mot å bli bedriftslege. En
tredjedels prosent!
Og hvem er så de største streberne blant våre kommende leger? Ved
statistiske metoder har forskerne undersøkt hvilke studenter som er mest
ambisiøse. Naturlig nok finner de en klar sammenheng mellom de med best
eksamensresultater og de med mest ambisjoner. Men enda klarere er
sammenhengen mellom kjønn og karriereplaner. Og framfor alt, - om far er
lege er ofte avkommets ambisjoner store! Resultatene er krystallklare: De
mest utpregede streberne finner vi blant pappaguttene fra legefamilier.
I tillegg er det en kjent sak, at legestanden pleier et intimt forhold til
legemiddelinsdustrien. Forskning, kurs, seminarer og reiser blir betalt av
internasjonale legemiddelprodusenter, som glatt kalkulerer kostnadene inn på
markedsføringssiden når nye produkter skal vekles inn i hard valuta. De
faktiske forhold blir sjelden benektet av legestanden. De framholder heller
sin uangripelige integritet; som en gruppe totalt upåvirket av påvirkning,
umulig å korrumpere med bestikkelser..... Uansett, - i pasientenes øyne kan
legestanden lett bli ansett som legemiddelindustriens forlengede arm. Så
tillitsskapende er det ihvertfall ikke.
Det som kjennetegner alternativmedisinen, er kanskje først og fremst
mangelen på dokumenterte resultater. Det er så og si umulig å oppdrive en
undersøkelse som viser noen som helt effekt av de alternative
behandlingsmetodene. Derfor er det vanskelig å forklarer
aleternativmedisinens framgang, om man bare ser på de "løsningene" og den
behandlingen som presenteres. Til gjengjeld framstår kvakksalverne som en av
de mest fargerike, folkelige grupper du kan tenke deg. De byr på nærhet,
omsorg og ikke minst - tid. Kvakksalverne gnir føtter, oljemaserer, byr på
fargeterapi, serverer urter og håndspåleggelse etter behov. Ofte med
utpreget kjærlig hånd...
Og trua hjelper mange! Det er en kjent sak, at de som *tror* de får hjelp
blir bedre, uansett om behandlingsformene er virksomme eller ikke. Denne
såkalte placebo-effekten bidrar til bedre helse, både for legestandens og
kvakksalvernes klienter.
Ergo er det kanskje ikke så rart at kvakksalvere vinner i konkurransen med
den privilegerte, karriereorienterte gruppe hvitfrakker som skjuler seg i
enden av helsevesenets lange pasientkøer?
Hansen