>Det er vel det samme som faar Peter M Johansen til aa kalle den
>britiske "Secretary of State for Northern Ireland" for
>"okkupasjonsminister". Underlig nok brukes aldri den betegnelsen paa
>Skottlands-ministeren eller Wales-ministeren.
Ikke helt det samme, spør du meg.
Johansens bruk av "okkupasjonsminister" er sjølsagt et verdiladet
ord som kanskje heller høre hjemme på kommentarplass (og der er det helt
kurant), men det er nå et faktum at Nord-Irland *er* okkupert.
Mens vi altså ikke har noe "opprørspoliti" i Norge.
Mens jeg er i gang, la meg presisere:
(1) Dette er en debatt om presisjon i journalistikken i ei avis av KKs type,
om den kroniske fare for å fleske til med blomstrende
betegnelser man ikke har dekning for. En slik debatt er absolutt på sin
plass, for dette er et reelt problem -- i hvert fall hvis man mener at man
systematisk skal strekke seg mot en høyere journalistisk kvalitet i denne
avisa.
(2) Når det er sagt, må ikke dette tolkes som at jeg bagatelliserer
politiets framferd i Trondheim. Full støtte til aksjonistene, full avsky mot
politi, ordfører og hele det lokale borgerlige apparatet.
Erfaring med aksjoner helt tilbake til det tidlige 70-tall viser at politiet (de
vanlige politifolka inklusive aspiranter) har elementer blant seg som gjerne
ser sitt snitt til å knuse inventar, klabbe til folk, brekke armer -- dvs.
gå over streken hvis de tror de kan slippe unna med det. Dette har noe med
psykologien og de gjengse politiske holdninger i dette miljøet, og er
meget viktig å rapportere om. Men man trenger ikke dikte opp et norsk
"opprørspoliti" for å gjøre det.
hilsen
Trond Andresen