Jeg har blitt bedt om å forholde meg konkret til Stalin. Her følger et
forsøk. Stalins tekst "Om det nasjonale spørsmål" fra 1913 inneholder et
forsøk på å definere hva nasjonalitet er for noe, som fortsatt har sin
betydning. Stalin ligger her nærmest det man kunne kalle den kulturelle
definisjon av det nasjonale, noe som er typisk for Østeuropa (med mulig
unntak for Polen) og har skapt og skaper endeløse problemer der på grunn av
lappeteppeblandingen av nasjonaliteter i de gamle multinasjonale imperiene.
Det er karakteristisk for Stalin, at han ikke har klart å sette det
nasjonale inn i en historisk ramme (med kapitalismen), men presenterer det
som noe eviggyldig som senere karakteristisk nok bare fortsetter under
sosialisme og "kommunisme" ("Den Store Fedrelandskrigen" føres av en
"kommunistisk" stat), akkurat som staten (i "Leninismens problemer")
uhindret eksisterer videre under Stalins "kommunisme".
I Vesteuropa har vi hatt dominans av "Statsnasjonalismen", hvor nasjon stat (og dens territorium). Begge oppfatninger lider under den definitoriske
fremgangsmåtens svakheter: hvorfor oppstår en gitt definisjon på et
historisk tidspunkt og hvilken rolle spiller den, må man spørre ut fra
historisk materialisme. Det klassiske svar er, at når kapitalismen oppstår
blir det behov for et større marked, og nasjonalstaten tilbyr her en
passende ramme. Den amerikanske nasjonalismen er interessant ved å være
opprinnelig en forfatningsnasjonalisme i en annen type multinasjonal stat
(som i dag er imperialistisk pervertert). Karakteristisk nok opptsto netopp
her en fagbevegelse av en mere moderne type enn vi kjenner til hos oss:
International Workers of the World.
I dag ser vi, ved siden av alle tendenser til fascistoid regresjon til
rasenasjonalisme, ansatser til nye typer av mere mangetydige og vekslende
identiteter, som på sin side henger sammen med utviklingen av et nytt
globalt marked for kapital og i noen grad arbeidskraft. Men her iakttar vi
også at folk begynner å identifisere seg med sin (transnasjonale) bedrift,
at vi får en slags "bedriftsnasjonalisme" med religiøse seremonier, som når
Telenor-ansatte vandrer på glødende kull mens de skriker at de skal ta
Netcom. Utviklingen er tvetydig. De subversive identitetene som man finner
blant statsløse, flyktninger og innvandrere peker framover mot noe nytt og
egalitært med gjensidig menneskelig respekt for forskjelligheter,
"bedriftsnasjonalismen" og "EU-nasjonalismen" (som ikke er en
forfatningsnasjonalisme - hvem vil kunne utvikle en glødende begeistring for
Amsterdamtraktatens byråkratisk-sklerotiske undergraving av demokratiet -
men rendyrket imperiale ambisjoner forkledt som noe moderne og
internasjonalt) peker bakover mot en ny ensretting, en ny variant av det
gamle, et ledd i en ny herre/trell-logikk, "det transnasjonale GULAG" som
det ble kalt i en glimrende artikkel i KK.
Ser vi på områder som det forhenværende Jugoslavia eller Sovjetunionen hvor
man ikke overskred det gamle men bare feide det under teppet, er det opplagt
at Stalins eller andre kulturforankrede oppfatninger av det nasjonale og
dets rolle ikke kan brukes i en løsning av de endeløse konfliktene, de har
her sammen med den ensrettede statspropagandatradisjonen medvirket til å
blokkere utviklingen og pervertere den til mafiavirksomhet og fascisme.
Disse oppfatningene kan gnidningfritt sammenpasses med oppfatninger om at
etnisk ensretting, dominans eller rent ut rensing må til, som vi ser det hos
Milosevitj, Tudjman eller de russiske "kommunistene". Stalins
nasjonalitetsoppfatning rommer ingen mulighet for sikring av mindretalls
rettigheter i nasjonalstater som stats/forfatningsnasjonalismen gjør.
Stalins oppfatning rommer heller ingen mulighet for å overskride den etniske
nasjonalismen (annet enn ved den større nasjonens tvang som i Sovjets
tilfelle, eller ved innfløkte vetoordinger og maktbalanse som i Titos, som
vi har sett ikke fører til overskridelse, også fordi ettpartidiktaturet
forhindrer en åpen debatt og en menneskelig modning). Den er således et
tilbakeskritt i forhold til Marx' (og Bakunins) internasjonalistiske
ansatser som ble forsøkt fulgt opp av Luxemburg og Trotski (begge
karakteristisk nok i likhet med Marx med jødisk/internasjonalistisk
kulturbakgrunn).
Vh. Karsten Johansen