Til mitt spørsmål om ikke han også kjenner et medansvar for det som
skjedde i og rundt ml-rørsla i Norge på 1970-tallet, svarer Oddmund
Garvik blant annet:
"Dette med medansvar er relativt, trur eg. Det var stor forskjell på dei
vanlege medlemmene i ml-rørsla, og dei som styrte propagandaen -
leiarane - dei som førte folk bak lyset. Leiarane i den norske ml-rørsla
hadde nær kontakt med despotar, reiste i "delegasjonar" på
"pakkereiser", som var skreddarsydde av dei same despotane, anten det
var til Albania, Kampuchea, eller til Kina. Dei kom attende og fortalde
om kor vedunderleg det var, om kor heltemodig, framgangsrikt og
progressivt det var. Dei laug, og dei visste at det var løgn."
Det ble gjort en god del anstrengelser for at vanlige folk, både
medlemmer og ikke-medlemmer av AKP, skulle få besøke Kina og Albania.
Svært mange benyttet seg av mulighetene. Det er tankevekkende at også
disse vendte hjem i stort sett motforestillingsfri begeistring.
Garvik skriver videre: "... djupt i meg sjølv foraktar eg den tida då
raudt var raudt, og alt det andre forderveleg. Ikkje fordi eg var
syndar, men fordi eg let meg lura så til dei grader. Dette er
utgangspunktet mitt i dag."
Jeg har også hatt - og har fortsatt - fortvilte stunder når vonde minner
om egne misgjerninger dukker opp. For å skape balanse, tenker jeg på et
par positive forhold: For det første: Om noen i Norge har gjort
_opposisjon_ til ledende prinsipp må det være medlemmer av ml-rørsla,
uten hensyn til personlig ve og vel, uten å skjele til makt, penger
eller karriere. For det andre: Denne konsekvente opposisjonen skapte den
motvekten som måtte til for å trekke flertallet bort fra det datidens
makthavere sto for med underdanighet overfor USA, ekstrem sionisme,
intern overvåkning, undertrykking av annerledes tenkende, manipulasjon
osv. Det har utvilsomt bidratt til et åpnere, mer tolerant og mindre
autoritetstro samfunn.
Garvik spør: "Har Steigan, Øgrim, Allern, og dei andre teke eit høglydt
oppgjer med svindelen som dei var ansvarlege for? Eg har aldri sett noko
på trykk, eller høyrt noko som tyder på det."
Ikke jeg heller. Men det rammer dem, ikke meg. Har Ismael Kadare tatt et
"høglydt oppgjer"? Det er ikke mitt inntrykk. Men han er med på å lage
en dokumentar som forteller sannheten bak glansbildet han i sin tid var
med på å skape. Steigan, Øgrim og Allern var blant drivkreftene for å
forme ml-rørsla, og skape dagsavisa Klassekampen som dens talerør. Nå
har tidene skiftet, og de mener noe annet. Jeg trodde på
marxismen-leninismen. Jeg kan ikke si jeg gjør det lenger. Jeg tror ikke
jeg er i stand til å gi noen overbevisende begrunnelse, annet enn at jeg
ikke har vært i stand til å utvikle teorien i tråd med en stadig
skiftende virkelighet. Men jeg akter ikke å avfeie min egen fortid ved å
prøve å overbevise meg selv om at jeg er blitt lurt.
Jeg tror Garvik overvurderer "Steigan & Co" når han skriver "framleis
sit dei der, og har makt og meiningar." Steigan er anerkjent som dyktig
leksikonredaktør, og respektert som lokal faglig tillitsmann. Han har
avvist tilnærmelser som ville gitt ham posisjoner og lønnsøkning. Øgrim
tar seg noen ganger svært godt betalt for å være borgerskapets ape, men
gjør samtidig en stor innsats - ofte gratis - for å spre kunnskap om
informasjonsteknologi. Allern har en posisjon som forsker i kritisk
journalistikk, men alle vet at han også er den redaktøren i Norge som i
sin tid sto sterkest på standpunktet om partiavis.
Til slutt skriver Garvik: "Eg trur ikkje det er noko å syrgje over at
ml-rørsla går i dass. Kanskje det ville vera syrgjeleg om Klassekampen
forsvann i same holet, eg veit ikkje." Ml-rørsla er vel gått i dass for
lengst. Klassekampen - "venstresidas dagsavis" med et opplag på 6000 og
en leserkrets som tilsynelatende gjør lite annet enn å krangle innbyrdes
- er en overlevning på jakt etter et eksistensgrunnlag. De siste fem
årene har avisa appellert til et lite og stadig minkende mindretall
innen de to eksistensgrunnlagene som diskuteres nå, RV og
Nei-bevegelsen. Det er ingen grunn til at folk som Garvik og
undertegnede, som bevisst og frivillig har stilt oss på sidelinja i
mange år, skulle reagere følelsesmessig på slikt.
Vennlig hilsen, Eirik Rossen
--
Eirik Rossen
eirikr@kanal1.no