Å kjempe - hva er det?
av Vibeke Dieserud (dessverre får dere ikke sett den flotte tegningen av
Steffen Kverneland)
La oss tenke oss person A og person B: Person A lider av schizofreni og
tvangsnevroser og en grusom og smertefull leddgikt og multippel sklerose i
tillegg. Han har masse gjeld, og bor i en trang og kummerlig og kald
leilighet. Han har ikke noe behandlingstilbud, og må kjempe seg gjennom
hverdagen på egen hånd. Hver morgen ligger han flere timer i sengen og
vrir seg i smerte før han kan klare å stå opp på grunn av leddgikten.
Og så kommer han seg endelig ut for å handle på Rimi, og krykker må
han jo bruke, for gangen er ustø, og koordineringsevnen begynner å bli
dårlig, og når han tråkker på asfalten, er asfalten et stort ansikt som gir
etter og han kommer med et stønn for hvert skritt han tar, og når han går
gjennom parken sitter det tre store sorte fugler som kan snakke oppe i et
tre og skriker ned til ham at han skal slutte å spise.
Men han vet at han er schizofren og han tenker sitt og holder
kursen videre frem til Rimi. Og når han endelig når frem dit, er det
tvangsnevrosene som tar over når han står foran reolen og veier to bokser
med knuste tomater i hendene, som han skal ha til en spagetti med
kjøttsaus.
For velger han feil boks med tomater kan det skape vibrasjoner i de
atmosfæriske atomlag, noe som igjen kan skape tørkekatastrofe i Bangladesh.
Og det er jo mulig at tvangsnevrotikerne rett og slett har rett.
Et menneskes lille bevegelse kan muligens lede til hele unviersets
undergang. Den slags problemstillinger står vi overfor ved hvert eneste
valg vi skal ta, og vi har jo en fri vilje, og må foreta valg selv om vi
ikke har oversikt over konsekvensene. Og ta ansvar for, og leve med
konsekvensene må vi også.
Trikset er da å ta det hele med knusende ro.
Men dette er jo ikke lett for tvangsnevrotikeren. Etter fem timer
med svette og kvaler har han klart å velge tomatboks, og ellers gjort seg
ferdig med dagens handlerunde og beveger seg hjemmover på krykkene. Og når
han kommer gjennom parken, er det en fontene der han må passere, og skal
han passere på høyre eller venstre side? - for bevegelsen som skapes kan jo
lede til flomkatastrofen i Bangladesh. Men nå skjærer han igjennom og
foretar raskt et valg uten å tenke. Men idet han passerer fontenen på
høyre hånd, ulmer det i han en følelse av å ha valgt feil, og angstens
jernklo griper fatt i brystet hans og skviser ribbena mens han kjemper seg
hjemover til leligheten, mens asfaltens ansikt sukker tungt.
Han kommer hjem til leiligheten hvor rot og søppel flyter, og han
har aldri skjønt prinsippene verken for hvordan det blir rotete eller
hvordan han skal få det ryddig, og kjemper videre i timelange ryddesajuer
hvor alt blir bare enda mer kaotisk.
Omtrent slik er hverdagen for person A, og barndommen hans og livet
hans eller skal jeg ikke snakke om her.
Hverdagen er ikke helt grei for person A, og det hender at han
synes litt synd på seg selv.
Men så over til person B.
Person B er en rolig, sindig og harmonisk person, og han har god
helse og mye overskudd. Person B er musiker og allerede da han var 12 år
visste han at det var musikken han ville satse på. Hans far støttet han
hele tiden og moren gav ham selvtillit, og han takker sin mor og sin far
for både det ene og det andre. Han er lykkelig gift og har tre barn og bor
i et gult hus ved sjøen, og de har hund og katt og kanarifugl. B er en
blid og glad person, han elsker jobben sin, og i tillegg er han med i 17
foreninger og hopper i fallskjerm og driver gårdsbruk ved siden av.
Han har mange søsken, og i barndommen hadde de alltid mye moro, for
familien eide sin egen øy, og der var de hver sommer sammen med kusiner og
fettere og 17 fantastisk morsomme onkler og 14 interessante tanter og en av
dem lagde verdens beste hjemmelagede konfekt. Og det var liv og røre og de
kledde seg ut i morsomme kostymer og spilte teater for hverandre og badet
og seilet og fisket og hadde det gøy.
Omtrent slik arter liver seg for person B.
Daglig kan man lese om personer av person B´s kaliber, og man hører
intervju med dem på radio.
Det er kanskje ment å gi håp til oss andre?