Jeg har sett på TALs artikkel igjen (Klassekampen fredag) og finner at han
bruker uttrykket "jødiske heltegjerninger" om terrorhandlinger og uttrykket
"de jødiske heltene" om dem som utførte dem. At dette skulle være
antisemittisk er ikke klart for meg. Antakelig er dette ord som direkte er
blitt brukt i museet TAL besøkte i Jerusalem. Ingen i Israel legger skjul
på at jødene brukte terror i det de omtaler som "The War of Independence i
1947-1949".
EL skriver videre
"Opprettelsen av staten Israel ble foretatt av de vestlige land og har
heller ikke noe med jødedom å gjøre."
TAL nevner ikke jødedommen i artikkelen sin, så EL angriper en stråmann.
TAL har snakket om jødiske terrorister / terror og betydningen av dette for
opprettelsen av staten Israel. Hvis EL mener at landet ble opprettet av "de
vestlige land" og at jødisk terror ikke hadde noe med dette å gjøre er han
svært langt ute på viddene.
I et nytt innlegg idag (Klassekampen Forum - søndag) skriver EL:
"Hva er det som er jødisk med sionismen? og er du (Garvik) enig i
definisjonen av jøde er en som tilhenger av den jødedommen (en religion)".
Sionismen er den ca 100 årige bevegelse som ville løse "jødespørsmålet" dvs
forfølgelsene jødene ble utsatt for på grunn av den allestedsnærværende
antisemittisme. De ville gjøre dette ved å opprette en jødisk stat i
Palestina der alle jøder kunne bosette seg. Det er det jødiske ved
sionismen.
Israel selv definerer seg som staten for det jødiske folk. En person som
defineres av staten Israel som jøde har rett til bosette seg i Israel, med
fulle borgerrettigheter. Dette bestemmes av en grunnleggende lov i Israel -
Law of Return - som kan finnes på internett-adressen:
gopher://israel-info.gov.il:70/00/constit/laws/bas.12). Andre mennesker kan
ikke dette.
Legg merke til at Israel - i motsetning til alle andre stater - ikke
definerer seg som staten for dens innbyggere. Urbefolkningen - palestinerne
- er ikke-jøder og har derved ikke de samme statsborgerlige rettigheter som
jøder. En jøde som bor f.eks. i New York har rett til, om vedkommende
ønsker det, uten videre å bosette seg i Israel (mange av bosetterne i
Hebron er derfra) med fulle rettigheter. Ingen ikke-jøder - heller ikke
palestinere i sin utlendighet - har denne rett.
Hvem som defineres som jøde er et viktig spørsmål: det viktigste kriterium
i Israel er å være født av en jødisk mor. Det er instanser innen det
israelske statsapparat som avgjør dette. Det er mange retninger innen
jødedommen. For tiden er det f.eks. stor strid mellom jøder i Israel og USA
mht hva slags trosretning (ortodoks, reform, konservativ, ...) som skal ha
rett til å foreta konvertering. Hvordan jødene i diaspora definerer seg
selv er en helt annen sak. De fleste er ytterst sekulære (ikke-religiøse)
og vil antakelig betakke seg for EL's definisjon.
Diskriminering mot ikke-jøder er innebygget i Israelsk lovgivning, særlig
mht bruk av land. Land i Israel eies av staten for 92% vedkommende. Dette
land administreres av en organisasjon - Jewish National Fund (JNF) - på
vegne av staten til beste for mennesker av "jødisk rase, religion eller
avstamning". Jeg siterer fra Noam Chomsky (sitatet mellom ***)
(http://www.lol.shareworld.com/chomchatarch.htm):
***
... On JNF land, you can find details in my book "Towards a New Cold War,"
and in even fuller detail, in Walter Lehn with Uri Davis, "The Jewish
National Fund." There's useful background in Ian Lustick, "Arabs in the
Jewish State." The basic story is that the JNF owns 14% of the land, and
78% is "state and" (figures are estimates; details are not released). All
of this land is under the control of the JNF, by various complex
administrative arrangements, designed carefully to disguise from the US
taxpayer (who fund most of this, directly or indirectly (through tax-free
gifts)), that 92% of the land of Israel proper (not the occupied
territories) is administered by an organization which, under its contract
with the State of Israel, is restricted to actions that are of benefit to
people of "Jewish race, religion, or origin." One can understand the reason
for the deception and the lies.
Within that 92%, it's pretty clear that virtually all usage is restricted
to Jews, though there may be occasional short-term leases to non-Jews
(technically, non-Jews are not even permitted to work on this land as
laborers, and there are reported cases of Israeli farms and collectives
being fined and otherwise disciplined for hiring Arabs as wage laborers,
though the authorities often look the other way, because super-cheap labor
without rights is often needed). It's hard to prove this definitively,
because contracts are virtually a state secret. They don't want this
information to reach the public. But it's pretty clear that this is how
things work.
***
I 1985 ble det innført en konstitusjonell lov i Israel som bestemte at ikke
noe politisk parti som åpent går mot prinsippet om en jødisk stat, eller
foreslår å forandre dette prinsipp med demokratiske midler, kan delta i
valget til nasjonalforsamlingen (Knesset). Mennesker med dette politiske
syn - dvs antisionistiske jøder - har altså ingen legitime politiske
kanaler å bruke for å arbeide for sitt syn.
Viktig informasjon om disse statsrettslige forhold, og forholdet mellom
dem, den jødiske religion og diskrimeringen mot ikke-jøder, kan en finne i
f.eks. Israel Shahak: "Jewish History, Jewish Religion. The Weight of Three
Thousand Years", (Pluto Press,1994) og i Uri Davis' to bøker: "Israel - An
apartheid State" (Zed Books, 1987) og "Citizenship and the State" (Ithaca
Press, 1997). Mht til sionismen anbefales " Original Sins - Reflections on
the History of Zionism and Israel" av Benjamin Beit-Hallahmi (Pluto Press,
1992)
EL skriver også:
"Jeg har ingen meningsmåling, men selv i Israel, hvor bare en minoritet
av verdens jøder bor, en det bare et knapt flertall som støtter Israels
politikk (kansje ikke en gang et flertall?)."
Jeg tror dette er en grov feiltolkning av israelsk opinion. Jeg viser til
hva Beit-Hallahmi skriver i sin bok på s. 209: "Det grunnløeggende spørsmål
i konflikten mellom Israel og palestinere er spørsmålet om politisk likhet
for begge parter. Et bredt sionistisk konsensus kan defineres ved tre
negative svar: nei til en palestinsk stat, nei til palestinsk
selvbestemmelse og ingen tilbakevending til grensene fra 1967. Grensen for
dette konsensus går ved punktet å gi like politiske rettigheter til
palestinere og det palestinske folk. Der blir linjen trukket. Mht til dette
er det ingen forskjeller mellom de politiske partier i israel. De
tradsijsonelle merkelapper "høyre", "venster", "hauker" og "duer" har liten
mening. Å fornekte legitimiteten til en palestinsk eksistens var den
løsning de sionistiske ledere valgte for tre eller fire generasjoner
tilbake da de sto overfor det palestinske nærværs realitet. De fleste
israelere følger fremdeles denne løsning. --- Sionismen var ute av stand
til å løse jødespørsmålet, og har isteden skapt et nytt problem, problemet
staten Israel. .. Sionismen ønsket å gjøre slutt på en type lidelse og
skapte i steden to ny typer smerte, den som israelere og palestinere føler.
Det sionsistiske prosjekt har gjort både israelere og palestinere til
ofre...."
Skammen som vi alle føler ved holocaust, gjør at mange finner det vanskelig
å ta ordet jøde i sin munn fordi det er brukt av så mange i antisemittiske
sammenhenger. Det skulle imidlertid ikke hindre en i å gå inn i
problematikken rundt forholdet mellom jøder og ikke-jøder. Den er ett av
flere saksforhold som er av grunnleggende betydning for å forstå israelsk
politikk og konfliktene i Midt-Østen. Og vi oppnår ikke noe ved å anklage
hverandre for antisemittisme.
Knut Rognes