<%@ include file= "meny.jsp" %>

Dale kirke

Pga. manglende rettigheter på flere av bildene jeg opprinnelig brukte i artikkelen, har jeg utelatt dem her, men bildehenvisningene og bildelisten er her fortsatt (så kan man jo finne dem selv, haha). Bildene som ikke er fjernet er tatt av min mor, eller tegnet av meg.

Forord

Denne teksten er skrevet som eksamensoppgave i Arkitekturhistorie, våren 2007.

Oppgaven omhandler i hovedsak den opprinnelige middelalderkirken i Dale (Luster, Sogn og Fjordane), men det er også tatt med litt om hvordan kirken har forandret seg etter reformasjonen og fram til vår tid. Jeg har fokusert på selve bygningen, da særlig klebersteinsarbeidene. Jeg har også sett på hvem som kan ha bygd kirken, på oppdrag av hvem den ble bygd, og når den ble bygd.

Det hadde vært meget interessant å også gå inn på interiøret i kirken, som bl.a. kan by på flere lag veggmalerier (de eldste er fra middelalderen), nåværende og eldre altertavler, benker og krusifiks. Dette havner imidlertid utenfor rammene for denne oppgaven.

Jeg valgte å skrive om Dale Kirke både fordi jeg synes det er en vakker kirke, idyllisk plassert i vestlandsk natur, og fordi jeg har en slektshistorisk tilknytning til kirken (rundt år 1700).

Kristin Krogh Arnesen, mai 2007

Forsidebilde: Dale kirke, sett fra sør

Innledning

Dale kirke ligger ved Lusterfjorden, en fjordarm til Sognefjorden, i Luster kommune (Sogn og Fjordane). Kirken er første gang nevnt i et brev datert 1306, men den er antakelig bygd vel femti år tidligere, rundt 1250 (dateringsspørsmålet skal jeg komme tilbake til). Dermed er ikke Dale kirke blant de aller eldste bevarte kirkene vi har i Norge, men den er til gjengjeld blant de best bevarte middelalderkirkene. Utenpå har kirken sannsynligvis sett ganske lik ut helt siden oppførelsen, med unntak av klokketårnet og våpenhuset. De tykke murveggene, taket, klebersteinsportalene og flere av vinduene står fortsatt slik de ble bygd for om lag 750 år siden.

Dale kirke er ikke noen stor kirke, men de mektige portalene (og den mektige naturen rundt) gjør at kirken likevel virker imponerende, like fullt i dag som i middelalderen.

Den opprinnelige bygningen

Skipet i Dale er 14 m langt og 10,7 m bredt, og koret er 7,2 m langt og 8,45 m bredt (utvendige mål). Kirken er opprinnelig bygd som en enkel langkirke med skip og kor. Forsidebildet på denne oppgaven, tatt fra sør, viser skipet og koret.

Vegger
Veggene er omtrent 1,5 meter tykke og oppført i kistemur, altså at det er to rekker med mur (flate steiner på høykant) og fyllmasse mellom – i dette tilfelle stein i kalkmørtel. Høyere oppe er veggene litt tynnere, og steinene er murt inn liggende istedenfor stående. Murverket er «enkelt og grovt utført» (Hoff 2000: 10), og det er ingen markeringer, verken ved nederst mot fundamentet eller øverst mot taket.

Tak
De middelalderske takkonstruksjonene over skipet og koret er godt bevart. Antakeligvis er taket over henholdsvis koret og skipet ikke satt opp helt samtidig (det tok lang tid å bygge en kirke; mer om dette under datering). Både koret og skipet har saltak. Taket ble grundig oppmålt og undersøkt av Ola Storsletten i forbindelse med hans omfattende arbeid med middelalderske takstoler på 1990-tallet, og følgende beskrivelse bygger på hans avhandling (Storsletten 2002: bind 2, s. 185-192).

Over skipet spenner taket over 10,3 meter (murveggene medregnet), og toppvinkelen i taket er 56°. Det er i alt 17 takstoler, plassert med ca. 60-80 cm avstand. Takstolene består av sperrer, saksesperrer, hanebjelke, knestokker og stikkbjelker, som vist på Figur 1. Materialene i taket er firkant-teljet, og sidene som synes fra kirkerommet er pusset glatte. De andre sidene er hogget med en sprett-teljeliknende teknikk. Stikkbjelkene er 13 x 18 cm, sperrene og knestokkene er 12 x 15 cm, saksesperrene er 12 x 14 cm og hanebjelken er 11 x 16 cm. Med unntak av i mønet er materialene forbundet med enkle bladninger og overbladninger som er låst med trenagler. I mønet er sperrene forbundet med sliss og tapp som er låst med nagle. Saksesperrene er festet nederst til sperrene med nagle, og støttes dessuten av knestokkene. Stikkbjelkene ligger i et spor i murremmene, og er tilsynelatende ikke festet på annen måte.

De to gavlene på skipet er murt helt opp, men de er antakeligvis ikke bygd samtidig (eller rettere, opprinnelig er de nok bygd samtidig, men den ene er flikket på, eller reparert, eller satt opp på nytt, i ettertid). Vestgavlen er murt med små steiner, uten fuging, mens på østgavlen (gavlen mot koret) er det brukt større steiner og grove fuginger. Vestgavlen, som antakelig er den opprinnelige, har en fint utformet åpning som kan tyde på at takkonstruksjonen var bygd åpen. At knestokkene, saksesperrene og hanebjelkene er dekorert med en flatbunnet profil langs kantene, tyder også på dette (for hva er vel poenget med å dekorere ting og deretter bygge dem inn?). Det er merker etter fire stokker som har gått på tvers over kirkerommet (det kan også ha vært flere), disse kan ha vært feste for en senere himling (imidlertid ikke en mye senere innsatt himling, for restene etter disse bjelkene er også sprett-teljet – dvs. middelalderske). Det er festet sulagte takbord direkte til sperrene, de fleste av dem er saget. Taket er tekket med skifer.

Bredden på takkonstruksjonen i koret er 8,8 meter, og takvinkelen er 55°. Det er her 10 takstoler med 55-65 cm mellomrom. Disse består av sperrer, undersperrer, bindebjelke og knestokker. Se Figur 2. Også her er materialene firkant-teljet, og de synlige sidene er pusset mens de andre er sprett-teljet. Bindebjelken er 9 x 15 cm, sperrene er 9 x 13 cm, undersperrene er 9 x 14 cm og knestokkene er 9 x 13 cm. Forbindelsene er tilsvarende som i skipet. De synlige delene er dekorert langs kantene med en svertet, flatbunnet profil, så antakeligvis var også taket i koret opprinnelig åpent. Nå har det imidlertid trehvelving, festet til hanebjelker som er bygd i senere tid.

Det har tidligere vært seks åser på tvers av sperringene (se Figur 2) på hver side av bygget, som har delt takflatene i fem omtrent like store deler. Nå er det bare åsene på nordsiden som står igjen. De er dekorert med svertet profil lik de andre delene av taket, og det er festet stående takbord til dem. Trolig har taket opprinnelig vært tekket med sulagte bord i tillegg til disse. (Se mer om taket etter middelalderen under «Tak» s. 12.)

Figur 1: Takstol over skipet

Figur 2: Takstol over koret

Gulv
I motsetning til vegger og tak, er ikke det opprinnelige gulvet bevart. Gulvet i skipet har imidlertid vært ganske likt det som er i dag, men i koret har gulvet vært mye (ca. en halv meter) lavere. Det var faktisk enda lavere enn gulvet i skipet. Koret må altså ha virket mye høyere i middelalderen, både fordi gulvet var så lavt, og fordi taket var åpent. Mer om dette under «Gulv» s. 12.

Portalene og annet originalt steinhoggerarbeid

De to store klebersteinsportalene i Dale kirke er, som nevnt innledningsvis, det de fleste fester seg med ved kirken. Konservator Ola Seter, som på 50-tallet jobbet bl.a. med å avdekke veggmalerier inne i kirka, har sagt: «Av alle kirker i landet er det bare Nidarosdomen som kan opvise portaler som er enda mer praktfulle.» (Fjøsnes 1954: 8) Dette hinter naturligvis mot at portalene er litt «misplasserte», fordi Dale kirke er en liten bygdekirke og ikke akkurat noen domkirke. Man kan spørre seg hvorfor de er her, og man kan også stusse hvem som har laget dem, for de er på ingen måte typiske, verken for kirker av denne typen eller for så mye annet.

Vestportalen, som ligger ved skipets vestende og tidligere var inngangsdøren til kirken (den er nå degradert til åpning mellom våpenhuset og skipet, hvilket muligens er litt trist i og med at den er bygd for å stå udekt; den gjør ikke like stort inntrykk når den er «pakket inn»), er den største av de to. Sørportalen («Kongeportalen») ligger omtrent midt på skipets søndre side og er tydelig hogget samtidig som vestportalen, selv om de også er ganske ulike i form og dekor. Hva som var sørportalens funksjon (i Dale og i norske kirker generelt) er usikker, men det er kanskje en grunn til at den kalles «Kongeportalen». Det er dessuten en korportal i kirken, men den er liten og ikke særlig bemerkelsesverdig.

Vestportalen
Vestportalen (Figur 3 og Figur 4) er spissbuet og har en lysåpning på 1,21 x 3,67 meter. Steinarbeidene som utgjør portalen er imidlertid mye bredere enn bare 1,21 m, og siden døren er plassert nærmere den indre veggen enn den ytre i den halvannen meter tykke muren, virker portalen litt som en stor trakt. På hver side av lysåpningen er det tre søyler (en halvsøyle og to kvartsøyler), mellom dem er det border av hundetenner og vulster (se oppmåling, Figur 4). Basene og kapitélplatene er satt sammen av skiver. Portalen er ikke symmetrisk; dekoren av kapitélene på høyre og venstre siden er ulik. På nordsiden (venstre side når man ser inn i kirkerommet) er kapitélet dekorert med to rader av bladknopper. På hjørnestenen ut mot ytterveggen er det et ornament som forestiller en mann og en kvinne, eller i alle fall en slags mann og kvinne – de to har veldig store hoder, og sammenkrøllede kropper som ender opp i en slags hale. Mannen er kledd i noe rutete, eller han er skjellete som en fisk. Se Figur 5.

På sørsiden er kapitélen dekorert med rankeslyng som kommer ut av munnen til en drage ytterst mot muren. Det er et tilsvarende dragehode med rankeslyng på kapitélet på søylen nærmest døren, men det henger ikke sammen med det andre. Den ytterste ranken består av en stengel med tre riller, som det går greiner ut fra til både opp- og nedsiden. De grenene som går opp, går ned igjen over stengelen, de som går ned, går opp igjen under stengelen. Greinene har også tre riller, og ender i et trefliket blad. Bladene på den innerste ranken er flerfiket og symmetriske, og her går greinene som går ned opp igjen over stengelen og de som går opp går ned igjen bak stengelen. Platene over kapitélene knekker ned langs murveggen, på søndre siden lager den hals for dragehodet, på norsiden er det også en knekk og et dragehode, men denne knekken vender bort fra døren (se Figur4).

Selve buen over lysåpningen er også svært vakkert utformet. Den er satt sammen av flere vulster og holkiler, og to rekker av hundetannsborder. Utenpå murveggen er det en dekkbue, med rosettdekorasjon i endene og i buespissen. Også på innsiden, mot skipet, er det en tilsvarende dekorert dekkbue. Selve døren finnes i dag på De Heibergske Samlinger.

Sørportalen
Sørportalen (Figur 6) er også spissbuet, men ikke så mye som vestportalen. Den synes høy og smal, lysåpningen er 1,04 m bred og 2,95 m høy. På hver side av døren er det en rundstav, som ligger i samme plan som ytterveggen. Basene er ganske like de på vestportalen, bare mindre og enklere. Øverst på stavene er det et dekorert kapitél, dekoren er enkeltstående planteornament som er symmetrisk formet rundt en midtakse. Vi finner igjen de treflikete bladene fra vestportalen. Buen er satt sammen av seks steiner på hver side. Dekkbuen er dekorert med store hundetenner (ikke lik dem på vestportalen), og ender på begge sider i et orme-ornament. På innsiden er portalåpningen større; 1,23 m bred og 3,55 m høy. Den nåværende døren er ikke opprinnelig.

Korportalen
I koret er det en mindre portal på sørveggen, som i gamle dager var prestens inngang. Denne er bare 52-55 cm bred, og 2,02 meter høy. På utsiden er det hogd inn en rundstav som omkranser hele døren.

Vinduer
I tillegg til portalene finnes i kirken flere opprinnelige vinduer. Vinduet ved sørportalen (se Figur 6) er et todelt vindu, der delene er adskilt med en knippesøyle med bladknoppornament på kapitélen. Det kan antas at også de andre opprinnelige vinduene på sørveggen har hatt tilsvarende utforming (det har i alle fall vært et vindu på motsatt side av sørportalen, men det forsvant i en utbygging etter reformasjonen). Det eksisterende vinduet har en lysåpning på 0,62 x 1,85 meter (de to delene til sammen).

Vinduet øverst i vestgavlen har, i følge Anne Marta Hoff, en helt uvanlig form, og har antakelig ikke vært ment som vindu. Kanskje har det vært en åpning til et loft eller et galleri, men jf. kirkeregnskapen var det i alle fall brukt som vindu i 1631-32. Vinduet har to sterkt profilerte vanger, slik som buene over portalene har. Buen over vinduet, derimot, er ingen bue, men to i utgangspunktet kubisk hogne steiner (kleberkvadrer) som det er kuttet skrått i hjørnene slik at det dannes en spiss over lysåpningen.

I koret er det to enkle, lansettformede vinduer som antakeligvis er opprinnelige, på henholdsvis nord- og østveggen (se Figur 7). På nordveggen i skipet er et vindu som er bredere enn de øvrige, og Hoff mener dette ikke er opprinnelig, men likevel gammelt (Hoff 2000: 19). Øystein Ekroll omtaler samme vindu som «et smalt vindauge midt på nordveggen», og mener det er opprinnelig (Ekroll 1997: 263), men det skiller seg som nevnt fra de andre.

Figur 7: Kirken sett fra nord

Særegenheter og mulige steinhoggere
Når man betrakter steinhoggerarbeidene i kirken – særlig de to hovedportalene – er det ikke bare den rike utsmykningen som er merkelig for en slik liten kirke, men også utsmykningen i seg selv. Det merkverdigste (i tillegg til at vestportalen er temmelig overdimensjonert) er at portalene blander elementer fra steinhogging og stavkirkenes treutskjæringer. Hans-Emil Lidén har sagt om dette:

[portalene] har derimot et preg som vanskelig lar seg tilbakeføre til noen av de store, sentrale bygg-hyttene, det være seg i Bergen, Trondheim eller Stavanger. Utgangspunktet for steinhuggeren har nok vært en gotisk praktportal, men han har utstyrt sine portaler så overdådig at han sprenger en grense for måtehold som en skolert håndverker ville ha respektert. Særlig vestportalen er ute av proporsjoner med selve bygningen som jo er ganske liten. I detaljene dynges effektene på, og enkelte elementer forstørres til det absurde. Sammen med velkjente motiver fra stein-ornamentikken introduseres motiver som er hentet fra stavkirkenes portalskurd. Man fristes til å tro at de to portalene i Dale kirke må ha vært enestående i sin samtid, at de representerer et bisart innfall mere enn en vanlig portaltype. (Lidén 1994)

I Norges kunsthistorie (1981) skriver Lidén: «[vestportalen er] et nærmest klassisk eksempel på hvordan en internasjonal stil kan «fornorskes» på veien fra sentrum til periferi.1» Her betyr «sentrum» bygghytten i Bergen som ble opprettet etter bybrannen i 1248 (gotisk stil).

Ekroll holder også fast ved teorien om av steinhoggeren kom fra Bergen:

Meisteren for [vestportalen] har utan tvil bakgrunnen sin frå byggjemiljøet i Bergen på slutten av 1200-talet. Arbeitet har vorte kalla provinsielt på grunn av samanblandinga av motiv, men utføringa er førsteklasses. (Ekroll 1997: 264)

Han omtaler også sørportalen som «ein svært uvanleg kombinasjon av element» (Ekroll 1997: 264).

En vanlig (for ikke å si den vanligste) antagelse om steinhoggeren er altså at han kom fra Bergen, men at han fikk noen rare innfall og blandet sammen både det ene og det andre da han hogget portalene til Dale kirke. Noen har foreslått at han som utførte arbeidene i Dale opprinnelig var en kar fra Luster-området som hadde jobbet ved bygghytten i Bergen (denne muligens ikke-eksisterende personen har fått tilnavnet «Den gale Dale-mester»). Dette kan forklare vedkommendes forsøk på å blande det urbane (som han hadde lært i Bergen), og det provinsielle (som han kjente hjemmefra).

Imidlertid er det umulig å vite noe sikkert om dette, fordi ingen kilder eksisterer. Det kan ha vært folk fra bygghytten i Trondheim som lagde portalene, i en periode med lite arbeid på Nidarosdomen. Det var også bygghytte i Stavanger på denne tiden. Ellers går det sagn om at det er skotter som har bygd Dale kirke. Sogneprest Fleischer skrev i 1829:

[kirken er] efter Sagnet opført af Skotlændere af Graasteen med Klebersteen i Hiørnene og ved Indgangen, Samt forsynet med en merkværdig og i Steen udhugget særdeles smuk Portal.2

I følge Hoff er det klart at stilen på kirken er inspirert av det engelske stil-området, særlig England, Skottland eller Orknøyene. Stilen i Dale er ikke så langt unna det som kalles «Early English» gotisk stil. Bladknoppornamentikken på vestportalen i Dale har likhetstrekk ved tilsvarende utsmykning på Magnuskatedralen på Orknøyene, og visstnok var det forbindelser mellom biskop Bjarne, som fikk bygd Magnuskatedralen, og Vestlandet. De store hundetennene i dekkbuen over Sørportalen er svært lik det man kan finne i Skotland, eksemplifisert ved Dryburg Abbey (Hoff 2000: 24).

På den annen side er det også flere mindre likheter både med bergensk, stavangersk og trondheimsk materiale. Og selv om det ikke er noen kirkeportaler i Bergen som likner dem i Dale, kan Dale ha hatt større fellestrekk med gotisk kirkemateriale i Bergen som ikke lenger eksisterer. Uansett hvem som har utført arbeidet i Dale, var vedkommende en svært teknisk dyktig steinhogger, med sans for detaljer og en litt pussig (eller manglende) sans for størrelsesforhold og tradisjoner. Og selv om steinarbeidene ikke passer helt inn i sammenhengen, passer de i alle fall til hverandre, så ingen skal påstå at det ikke er gjennomført (eller at de forskjellige portalene og vinduene er samlet inn fra «rester» ved bygghyttene).

En interessant historie å ta med til slutt under denne overskriften, er den om den forsvunne steinbuen. På Fet i Indre Hafslo finnes det en klebersteinsbue som stilmessig går svært godt overens med portalene i Dale. Buen var murt inn i grunnmuren på et bolighus fra 1800-tallet, og da huset ble revet, ble steinene fra buen etter hvert brukt som fyllmasse. Det sies at buen har vært i en bygning på Fet fra 1500-tallet, men den er opprinnelig fra middelalderen, og det er ingen kjente middelalderbygninger på Fet der buen kunne passet inn. Johan Meyer tegnet buen i 1890, og det er lett å se likheten med buen over vestportalen i Dale. Denne buen har også vulster og to rekker med hundetenner, og hundetennene er svært likt utformet som de i Dale. Man kan anta at denne buen er hogd samtidig med Dale, og kanskje de til og med er utført av samme mann. Buen har en indre lysåpning som er omtrent like stor som vestportalens, men Fet-buen er rundbue og ikke spissbue (se Figur 8)

Buen på Fet kan ha vært tenkt som korbue i Dale. Den nåværende korbuen er bred, grov og enkel og noen har lurt på om denne ikke er opprinnelig (dette er avkreftet (Hoff 2000: 18)), og at det egentlig har vært en smal, mer dekorert bue – tradisjonelt hadde bygdekirkene korbuer med samme bredde som vestportalen, men denne trenden var i ferd med å forsvinne omtrent på samme tid som Dale ble bygd. Kanskje kan man tenke seg at Dale egentlig ble tegnet med smal korbue, men at man ombestemte seg underveis i prosessen og heller ville ha en stor? Ved Fet er det et klebersteinsbrudd; hvis det er her steinen som er brukt i Dale kommer fra, kan det være at den kasserte, allerede ferdige korbuen bare ble igjen på Fet og endte sitt liv som fyllmasse. Det er tradisjon for at steinen som er brukt kommer herfra (Hoff 2000: 27) (Fjøsnes 1954: 7).

Hvis steinen ikke kommer fra Fet, kan den ha kommet fra det andre klebersteinsbruddet i Luster, på Kattøyra i Dalsdalen, eller den kan ha kommet via Bergen (kanskje den ble ferdighogd i Bergen, til og med), eller fra et av de andre klebersteinsbruddene i Sogn og Fjordane – det var ganske mange av dem.

Datering

Det har vist seg at det ikke er så lett å datere Dale kirke. Dersom det stemmer at steinhoggeren var fra Bergen, er den bygd etter 1248 en gang (det blir ofte antatt at kirken er fra siste halvdel av 1200-tallet). Imidlertid er mye av trematerialene som er brukt eldre. Døpefonten i kirken er datert til ca. 1250-1350. Det er en brudebenk som mange regner for å være fra 1100-tallet i kirken, men det sier jo ikke stort om alderen på bygningen.

Dendrokronologiske dateringer av taket over skipet ga følgende resultat: seks av ti undersøkte stokker hadde en ytterste årring fra 1220 og 1221. Prøvene er både tatt fra bjelker med middelalderprofil og fra de med sprett-teljing. Et annet sted ble en sperre datert til 1229. Dette kan enten tyde på at noe ble reparert på denne tiden, eller at materialene er samlet over lang tid og at hele skipet er satt opp ca. 1230. Prøver fra koret ble datert til vinteren 1243-44. Altså er skipet bygd en stund før koret.

Selv om det tok lang tid å bygge en hel kirke på denne tiden, har antakelig har taket blitt lagt innen ca. 1250 (Hoff 2000: 29). Hvis det stemmer at steinhoggeren var fra Bergen, altså at steinarbeidene kan dateres fra og med 1248, og at taket er satt opp før dette (og veggene også, naturligvis, man kan jo ikke sette opp taket før veggene), kunne det ha vært en mulighet at steinarbeidene ble satt inn til slutt. Dette virker imidlertid ikke sannsynlig likevel, fordi «kleberarbeidet er så samstemt» (Hoff 2000: 29). Men hvis taket er lagt senest i løpet av 1240-tallet, kommer ikke steinhoggeren fra Bergen. Kanskje det likevel er skotter som har vært på ferde?

Hvem har fått kirken bygd?

Ekroll skriver om klebersteinsarbeidene i Dale at «det må stå ein heilt spesiell oppdragsgivar bak eit slikt arbeid» (Ekroll 1997: 264). Kan det tenkes at Dale ble bygd som privatkirke (høgendekirke) for en rik lustring? Vi vet at steinkirken Hove i Vik ikke så langt unna var privatkirke, og også flere stavkirker i området (deriblant Urnes, sannsynligvis, som ligger like over fjorden for Dale). I Bergens kalvskinn (BK), en jordebok over verdslig gods i Bergen bispedømme nedskrevet rundt 1350, står Dale kirke omtalt som sognekirke. Altså var den i alle fall ikke privatkirke på den tiden, rundt hundre år etter at den ble bygd.

Leif Anker har undersøkt forholdet mellom byggematerialer og økonomi ved kirkebygging i middelalderen (Anker 2001). Han skriver:

Skillet mellom stavkirkene og steinkirkene i Sogn er først og fremst kronologisk betinget, ikke økonomisk. I den grad det er holdepunkter for sosiale og økonomiske skiller, ser de ikke ut til å gå langs valg av byggemateriale, men i kirkenes dekorative utstyr, det være seg i stein eller tre. (Anker 2001: 107)

Altså betyr ikke det faktum at Dale er bygd i stein så mye når det kommer til hvem som har bygd den, fordi alle kirker i Sogn fra denne periode er bygd i stein (i alle fall de som fortsatt eksisterer). Derimot har jo Dale svært vakkert dekorativt utstyr, som også Ekroll påpeker at kan tyde på at det stod sterke økonomiske krefter bak. Men det er vanskelig å si noe sikkert, og vanskelig å komme med kvalifiserte antakelser, på bakgrunn av kildematerialet. Imidlertid gikk det sagn om at det hadde vært kirke i området tidligere, og at Dale ble bygd for å erstatte denne – i så fall er ikke Dale bygd som privatkirke.

Kort sammenlikning med andre kirker

Hove i Vik er den eldste steinkirken i området, bygd omtrent hundre år før Dale. Som nevnt over var Hove bygd som privatkirke for en storbonde. Kirken har kor med apsis og tårn, som den eneste av disse kirkene (tårnet ble riktignok ikke ferdigstilt før på slutten av 1800-tallet), og gir inntrykk av å være svært påkostet.

Leikanger og Kvamsøy var to ganske enkle kirker, Leikanger datert til ca. 1250 (Anker 2001: 100) og Kvamsøy 1300/litt senere (Anker 2001: 100). Leikanger kirke er i dag svært restaurert og minner lite om den opprinnelige kirken. Begge disse kirkene har rektangulær grunnplan, dvs. at koret og skipet har samme bredde, og likner i så måte ikke på Dale.

Vangen kirke i Aurland er den kirken i Sogn som har mest til felles med Dale. Koret i Vangen er antakeligvis satt opp omtrent samtidig med skipet i Dale (Anker 2001: 100). Korportalen i Vangen er vakkert dekorert med halvsøyler, skivekapitél og skivebaser, og en bue med kraftig profil og dekkbue med rosetter (Ekroll 1997: 262). Portalen er ikke like overdådig eller overdimensjonert som vestportalen i Dale, men den er antakeligvis det nærmeste man kommer i området. Korportalen i Vangen er imidlertid ganske stilren, altså uten den sammenblandingen av stiler man finner i Dale. De andre portalene i kirken er, i likhet med de andre kirkeportalene i Sogn, sparsomt dekorert. Vangen er ellers den største steinkirken i Sogn, og var antakeligvis fjerdingskirke.

Naustdal kirke i Sunnfjord, som ble revet på 1800-tallet, hadde også svært vakre portaler. Lidén mener at disse er bygget av, eller inspirert av, engelskmenn (Lidén 1994). De likner imidlertid lite på portalene i Dale.

Dale kirke etter middelalderen

Etter reformasjonen blir det etter hvert lettere å følge med på hva som har skjedd med kirken, siden de skriftlige kildene blir bedre – fra 1609 hadde kirkeombudsmennene plikt til å føre regnskap og inventarlister, som i 1723 sendt til Rentekammeret i København for at Frederik IV skulle kunne selge kirkene til private3. I dag finnes regnskapene for Dale fra 1631-1723 i Statsarkivet i Bergen. Her følger en kjapp gjennomgang av ting som har endret seg og blitt gjort om i kirken i perioden fra reformasjonen (1537) og fram til i dag.

Tårn
Det er to ting ved den utvendige kirken som skiller seg vesentlig fra den opprinnelige: Tårnet og våpenhuset. I middelalderen hang sannsynligvis klokkene utenfor kirkebygningen (Hoff 2000: 21), men det sies at det har vært en takrytter midt på taket over skipet med mindre klokker i4. I 1634-35 fikk Dale kirke tårn som lå omtrent der tårnet ligger i dag, oppført av Werner Olsen Thornbygger fra Gudbrandsdalen. Tårnet hvilte på tverrbjelker som lå på tvers over murkronene. Dessverre blåste deler av tårnet ned iblant. I 1702-04 måtte tårnet repareres grundig, og det ble satt inn nye sperrer og en ny stokk som spiret stod på. Det ble også malet og forgylt. (Hoff 2000: 46-47)

Våpenhus
Våpenhuset er nevnt første gang i 1646-48, og da omtales det som et nytt bygg. Noen år senere fikk det gulv. Bare vel femten år senere ønsker menigheten seg et våpenhus i mur. Det fikk de ikke, men det daværende våpenhuset ble pusset opp og forbedret. Dette våpenhuset var smalere og lavere under taket enn dagens våpenhus, og det hadde ikke vindfang. (Hoff 2000: 47)

Tak
Taket har naturligvis trengt mye vedlikehold og reparasjoner opp gjennom årene. Rundt år 1600 så taket ut slik det hadde gjort i middelalderen, med sulagte bord, men i 1631-32 ble det lagt nytt tak der det var behøvelig. I 1658-60 ble det lagt pannetak på skipet på sperrer og lekter, og noen år senere ble det gjort tilsvarende arbeid på koret og deretter på våpenhuset. Pannetaket ble beholdt (selv om det også måtte repareres mange ganger) til den store restaureringen i 1903. (Hoff 2000: 45-46)

Gulv
Som nevnt under «Gulv» s. 4 ble gulvet i koret på et tidspunkt hevet. Når dette skjedde er imidlertid usikkert. Sogneprest Halvorsen sa rundt 1900 at det skjedde for seksti år siden, dvs. rundt 1840, mens på samme tid står det i Kirkerne i Nordre Bergenhus Amt at gulvet fortsatt er lavere enn gulvet i skipet. En tredje kilde, arkitekten Kielland, ønsker i 1903 å bevare den «nye ordningen» der koret korgulvet er høyest. (Hoff 2000: 105)

Gravkammer
På 1600- og 1700-tallet ble det vanlig å gravlegge noen få utvalgte under selve kirkerommet. I Dale kirke kunne folk betale for å bli plassert under kirkegulve, plassering avhengig av hvor mye man betalte (det var best å ligge under koret, men også under midtgangen og benkene var mulige alternativer). Beklageligvis ble det ganske mye lukt av dette, så det ble forbudt i 1804. (Hoff 2000: 79)

Restaureringen i 1903
Dale kirke hadde vært moden for en omfattende restaurering ganske lenge, da den endelig ble satt i gang på starten av forrige århundre. Menighetens (og sogneprest Halvorsens) ønske var å gjøre kirken mer praktisk, med større plass for menigheten. Arkitekt Fischers opprinnelige plan viser et stort, oppmurt tårn der våpenhuset var, og større gallerier i skipet. Arkitekt Kielland ble også innblandet (han tegnet et utkast som var enda fjernere fra originalen), og det tok tid å få godkjent noen plan i Fortidsminneforeningen. I mellomtiden begynte menigheten selv å rive ned de deler av kirken som måtte repareres. G.F. Heiberg, godseier med interesse for gamle ting, syntes planene var forkastelige, og fikk til slutt stoppet arbeidet.

Kielland ble sendt til Dale sommeren 1903, og synet som møtte ham var inventar spredt utover kirkegården, et halvt tårn på taket og en kirke uten gulv … Kielland ledet arbeidet med å få bygd opp kirken igjen, og bortsett fra det nye tårnet og det litt utvidete våpenhuset (med samme indre bordkledning som tidligere), ble middelalderkirken – tross i hva det hadde sett ut som da restaureringen ble først planlagt – god bevart. Av større forandringer kan nevnes at Kielland la runde himlinger i både skipet og koret, og det originale, todelte vinduet på sørveggen ble modell for nye vinduer på samme vegg, der det tidligere hadde vært uoriginale, firkantete vinduer. Kirken ble imidlertid ikke så mye større. (Hoff 2000: 89-97)

Oppsummering

Dale kirke, slik vi kjenner den i dag, er meget lik den opprinnelige kirken, med unntak av våpenhuset og tårnet, som er av nyere dato. Klebersteinsportalene, som er det mest bemerkelsesverdige ved kirken, er ulik noe annet i norsk steinhoggerkunst, med sin sammenblanding av typisk steinornamentikk, stavkirketreskurd-mønster og utenlandske impulser. Det finnes ingen sikre kilder for verken hvem som har laget disse portalene, eller når de – og kirken – er bygd. Den vanligste antagelsen er at steinhoggeren tilhørte bygghytten som ble startet i Bergen etter brannen i 1248, men dendrokronologiske undersøkelser peker mot at kirken stod ferdig innen 1250, noe som utelukker Bergen-teorien. Det går sagn om at det er skotter som har bygd kirken, men det er det umulig å verken bekrefte eller avkrefte.

Det er heller ikke mulig å fastslå for hvilket formål kirken i Dale ble reist. Man vet at det var mange stormenn med god økonomi i Sogn i middelalderen, og flere kirker i området er opprinnelig privatkirker. Om dette gjelder for Dale også er usikkert.

-------------------------------------------

1Sitatet er hentet fra Storsletten 2002: 188, og stod opprinnelig i artikkelen «Middelalderens steinarkitektur i Norge», fra K.Berg (red): Norges Kunsthistorie, bind 2, Oslo 1981.
2Sitatet er hentet fra Hoff 2000: 10, og stod opprinnelig i Kallsbok, fol. 8b, 1829
3Dale kirke ble solgt til prosten Anders Daae (Hoff 2000: 44), og den forble på private hender til 1878.
4Hoff har ikke fått bekreftet dette ryktet, men sokneprest Halvorsen skrev i både Aftenposten og Morgenbladet i 1905 om dette: «Senere igjen ser det du til, at der blev paa Tagværket at finde Mærke efter den, ja endogsaa efter Klokketaugets Gnissen imod Tømmeret.» – Morgenbladet 4. august 1905

Bildeliste

Forside: Foto: R. Krogh, sommeren 2004.
Figur 1: Etter oppmåling av O. Storsletten. (Storsletten 2002: 190-192)
Figur 2: Etter oppmåling av O. Storsletten. (Storsletten 2002: 192)
Figur 3: Foto: Riksantikvaren. (Hoff 2000: 12)
Figur 4: Skisse og oppmålingstegning av Bull. Riksantikvaren. (Hoff 2000:13)
Figur 5: Foto: N.A. Thune, 2003. (Wikipedia, 14. mai 2007)
Figur 6: Foto: Riksantikvaren. (Ekroll 1997: 265)
Figur 7: Foto: R. Krogh, sommeren 2004. (undertegnede i lyserød genser)
Figur 8: Tegning: J. Meyer, 1890. Riksantikvaren. (Hoff 2000: 28)

Litteraturliste

Anker, L.: «Om stokk og stein». Balto J.A. (red.): Årbok 2001 Fortidsminneforeningen. Oslo 2001.
Ekroll, Ø.: Med kleber og kalk: Norsk steinbygging i mellomalderen 1050-1550. Gjøvik 1997.
Fjøsnes, S.: Dale kyrkja i Luster. Luster 1954.
Hoff, A.M.: «Dale kyrkje». Hoff, A. M. m.fl.: Dale kyrkje 750 år. Bergen/Luster 2000.
Lidén, H.-E.: «Kirkearkitektur by-land». Øye, I. (red): By og land i middelalderen. Bergen 1994. (på nett: www.fou.uib.no/~, 11. mai 2007)
Storsletten, O.: Takene taler. Norske takstoler 1100-1350 klassifisering og opprinnelse. Oslo 2002.