Flatholman ved Muruvik
Allan Krill 1999
Turen er under utarbeidelsen. Dette er bare en foreløpig
utkast.
allan.krill@geo.ntnu.no
Flatholman er et flott friluftsområde som er egnet for skoleturer hele året. Selv midt på vinteren er det ofte snø-fri her ved Trondheimsfjorden, og de geologiske forholdene på svaberget og i tidevannsonen er tydelige i alle sesonger. Med NSB-tog er Flatholman lett tilgjengelig uten at klassen må bestille transport på forhånd. Togreisen tar 34 minuter: avgangen fra Trondheim Sentralstasjon er kl.0900 hverdager, og henting er kl.1437 ved Muruvik for tilbaketuren (toget stanser også ved alle de mange holdeplassene mellom Melhus og Hommelvik, og det er gratis overgang mellom tog og de lokale rutebuss i Trondheim.) Med disse gustige togtider, får klassen en artig togtur og hele fem timer midt på dagen ut i naturen. Toget går også tilbake fra Muruvik 1137 og 1604 om noen har behov for det.
Turen bør helst planlegges for en dag der fjære (lavvann) kommer mellom 0830 og 1330. Det aller beste er lavvann ca.1130. Fjære meldes i Adresseavisen hver dag (på siste side, sammen med værmeldingen) og fjære kommer ca.50 minuter senere hver dag, eller ca.6 timer senere hver uke. Turen bør ikke planlegges for en dag der flo kommer mellom 0830 og 1330! Været rundt Trondheimsfjorden er dessverre mer uberegnelig enn fjære! Geologiturer kan avvikles i all slags vær: bergarter gjemmer seg ikke i regnværet slik som mange dyrearter og plantearter gjør. Men vi alle trives bedre og får mer utbytte av en tur i godvær, og siden det ikke er en bindende transportbestilling her, kan turen avlyses uten varsel dersom været er skuffende. På Flatholman er det toalett, men ikke drikkevann, og heller ingen anledning å kjøpe mat eller drikke. Det er, forresten, lov å lage bål nede ved fjæra.
Vi trenger litt spesiell utstyr for turen. Alle bør ha gummistøvler. Disse er nødvendig ved den første lokalitet, der vi har en skjelden anledning å gå på marinleire som ligger «på bunnen av Trondheimsfjorden». Der blir vi skikkelig klissete på beina. Alle trenger også en tom eggekartong til å samle og sortere skjell og fauna i. Disse kan vi begynne å ta med til klasseromet mange dager før turen avvikles. Vi bør også ha en fotokopi av kartet, en notisbok for små tegninger og notater, og flere små plastposer (ca.2 liters størrelse) som vi kan samle ting i. Læreren bør ha en liten hammer, en lommekniv, en vanlig kompass, og en flaske med 10% HCl (saltsyre). Det er også godt å ha boken: Ut i Naturen: 600 norske vekster og dyr i farger, som koster kr 68 i bokhandlen.
1.
Fra togholdeplass ved Muruvik går gruppen tilbake langs grusveien
til parkeringsplassen for Flatholman. Ved jernbaneundergangen kan
vi merke at det er en liten bekk som kommer fra en myr, og er lagt i rør
under jernbanen her. Vi går også under jernbanen, og
så stanser vi ved bekken som renner utover leireflata ved lavvann.
Vi merker hvordan bekken svinger fram og tilbake. Dette er en klassisk
form for en elv eller bekk som renner over flat mark: store elvesvingninger,
som også heter meanderinger på fagspråk. Selv en
bekk som er nesten helt rett vil etter en tid begynne å lage et meanderende
løp! Hvorfor gjør den det? Det er interessant
å høre elevenes forklaringer om dette — la dem prøve
først. Da kan vi prøve å forklare det også.
Det foregår ved at elva får sleng i yttersvingen, akkurat som
vi gjør hvis vi tar en sving for fort på sykkelen eller i
en bil. Det rennende vannet treffer ytterbanken og tar litt leire
med seg derfra. Dermed har vannet gravet litt utover i yttersvingen.
Siden vannet få sleng, går det fortere i yttersvingen enn i
innersvingen. Vannet som går fort har mest energi og
kan bære mest sediment, mens vannet som går sakte må
gi fra seg litt sediment. I innersvingen går vannet saktest,
og der blir det avseting av leire. Resultat er en stadig utgraving
i yttersvingen og utbygging i innersvingen.
Vann i bevegelse har energi og kan bære sediment av forskjellige størrelse mens vann som står stille kan ikke bære annen sediment leire som er i suspensjon og som etterhvert faller ned på bunnen. Med økende kornstørrelse heter sediment leire, silt, sand, grus, stein, blokk. I bekken her finner vi kanskje litt silt og sand, men ellers er det mest leire som er typisk for avsetningene i det stillestående Trondheimsfjord.
Vi tråker utover i leire og merker mengdevis med små hauger laget av sandmark som graver og beiter gjennom leire. Mange har en liten spiral med avføringsleire oppe på. Hvis vi graver litt i leire med foten, merker vi at leire er mørkere farget under overflaten. Oksygen gjør leire lysere ved overflaten, og det er liten tilgang til oksygen noen centimeter nede. Vi finner også flere typer skjell, og samler dem i eggekartonene. Elevene jobber i team av to eller tre sammen, og samler og sortere skjell, fjær, tang, osv. slik at hver art har sin egen plass. F.eks. en kartong kan ha følgende ting i de ti eggeplassene: strandsnegle, kongesnegle, blåskjell, sandskjell, hjertemusling, rur, krabbeben, måkefjær, avføring fra sandmark, grisetang. Med å slå disse opp i boken Ut i Naturen kan vi finne deres norske navn så vel som deres vitenskapelig navn, navnet som brukes av fagfolk i alle land.
Tang er egentlig en alga, som klasifiseres verken som plante eller dyr. Hvis vi tar opp litt tang som ligger her, ser vi at den er festet til en stein eller trebit. Den fester seg slik ved bunnen lengre ute i fjorden. Men den vokser med stadig flere blærer med luft, og etterhvert blir det så mye av dem at hele steinen lyftes fra bunnen, og bølgene drar både tangen og steinen hit til land. Når tangen rotner og blir borte, er steinen liggende igjen i leire, og da kunne vi lure: hvordan kunne strømmen har hat så my energi å dra denne steinen hit uten at det samtidig er blit med sand eller grus omkring?
Når vi kommer på tørt land, kan vi skrive opp en felles liste over artsnavn av alle de dyrene vi har samlet. En marin zoolog (spesialist på havets dyr) i Europa eller Amerika kunne lese vår liste (dersom den var skrevet med de vitenskapelige navn) og bestemme at denne samling var fra et sted i nord-atlanteren, antagelig fra Norge. Vi er også spesialister på landpattedyr, og vi kan skjelne lett mellom norsk, afrikanske og australske dyr. Vi er også spesialister på var egen kultur og språk, som vi kanskje kan kjenne igjen blant søppel langs stranda. Hvis vi finner en brusflaskelokk eller potetgull pose, kan vi bekrefte av skriften at vi er på en norsk strand og ikke en amerikansk en! Zoologer kan gjøre slik med dyr, botaniker med planter, og geologer med bergarter. Paleontologer kan bestemme sted og tid fra fossiler, og det er interessant at fossiler fra nær Løkken og Smøla, viser at bergartene var fra ordovicisk tid, ca 450 millioner år tilbake, og at de ble avsatt sammen med amerikanske fossiler, og ikke med andre norske og europeiske fossiler på denne tiden.
Guiden er fortsatt under utarbeidelse.
Det som er spesielt interessant geologisk er
