Rundt 20.-26. september foregikk det endel klatring i Welsford, og jeg var blant annet med på å arrangere Rock School, et slags nybegynnerkurs. Jeg hadde også nettopp skaffet meg en bil, så da fikk jeg prøvekjørt den.
Bildene av klatringa og av bilen finnes her.


I forrige uke var pappa på besøk her i Fredericton. Han fikk sett litt av Fredericton, han fikk smakt lokale ølvarianter med guiding fra Adam, og han fikk besøkt instituttet vårt.
På "Thanksgiving day" (12. oktober) var vi på tur til St Andrews nede ved kysten, en hyggelig landsby. St John er ikke like pent, men vi var innom der også på vei tilbake til Fredericton. De fleste turistattraksjonene i dette strøket går ut på å se havet, men for oss nordmenn er det kanskje ikke like spesielt som for turister fra innlands-Canada...
Tirsdag og onsdag vasket vi huset/hybelen, i håp om at hundehår og andre hundepartikler holder seg unna lungene mine og at dette skal gjøre at astmaen min blir bedre. Samtidig har jeg trappet opp med medisiner, så det er vanskelig å si hva som gav best effekt, men litt framgang er det ihvertfall.
Torsdag reiste vi ned til "Fundy Bay National Park", et stort skogområde med merkede turstier og utsikt mot havet. Det var "grisekaldt" (delvis snø langs veien, og forholdsvis mye vind) og vi hadde ikke med oss veldig varme klær, så det ble ingen langturer. Ganske snart kjørte vi videre til Hopewell Rocks, som ligger litt lenger inn i Fundy Bay. Der skryter de av verdens "høyeste" tidevann (18 meter), og ettersom klippene langs sjøen er lagd av sandsteinsedimenter, graver dette tidevannet innover i fjellet. Derfor står det noen svære bautaer rett opp av sandstranda, ihvertfall når det er lavvann. Det ser ganske spektakulært ut og er populært blant turister; også de norske.


Samme kveld kjørte vi videre sørøstover til Nova Scotia og provinshovedstaden Halifax. Denne byen er langt større enn alle byene i New Brunswick - det er en skikkelig havneby med 370.000 innbyggere. Vi fant oss et hotell og ble der to netter.
Fredag besøkte vi Halifax Citadel (Fort George), som ligger rett ovenfor byen med god utsikt over havna. Et strategisk sted å plassere en slik festning. Her var det en blanding av omvisning, museum og en liten kafé. Vi og alle de andre turistene frøs veldig, kanskje særlig fordi omvisningen foregikk oppe på muren rundt festningen, i 2 varmegrader og tildels kraftige vindkast. Vi rømte derfor fra omvisningen da vi var blitt for kalde og trengte kakao fra kaféen for å få blodomløp i hender og ører. Vi rakk likevel å få med oss mye, så nå kan vi mye om kanoner.
Etter lunsj var vi på Halifax Maritime Museum og fikk sett en utstilling av gamle seilbåter, gamle dampskip og cruiseskip, og tilslutt de to viktigste delene som handlet om Titanic og Halifax Explosion.
Titanic var på vei til New York da det sank i 1912, men mesteparten av redningsflåtene kom fra Halifax og derfor ble de fleste omkomne begravet der. Ellers er vel Titanic kjent for de fleste...
Eksplosjonen i Halifax i 1917 var forårsaket av en kollisjon mellom et norsk skip og et fransk skip lastet med dynamitt. Det franske skipet gikk i lufta noen minutter senere og utslettet store deler av havneområdet og de fleste av menneskene i området (2000 døde, 9000 såret). Det var visstnok den største menneskeskapte eksplosjonen før atombombene i 1945. Et 500kg tungt ror ble funnet igjen 3,8km fra stedet, og eksplosjonen/trykkbølgen kunne føles flere hundre kilometer unna...
Lørdag suste vi tilbake til Fredericton og jeg fikk sendt pappa til Montreal der han skal delta på en kongress. Det var hyggelig med besøk, og han hadde med både bursdagsgaver, vinterklær og ski til meg, så jeg var godt fornøyd. Nå har jeg også brunost på matpakka!

Søndag var jeg tilbake til klatring i Welsford; denne gangen på Sunnyside. Det er flotte høstfarger nå, og etter å ha kjøpt en ny lue med høstfarger i Halifax fikk jeg vist den på Chris Norfolk sine bilder. Jeg vet ikke om jeg kan legge dem ut her, men jeg har ihvertfall ett av dem:


Samtidig kan det nevnes at jeg endelig fikk gått en "skikkelig" rute her i Canada, en 5.10c (tilsvarer omtrent 6b/6b+ eller 7- i Norge). For første gang her følte jeg at jeg fikk taket på ei rute, kanskje fordi den liknet mer på klatringa hjemme...men jeg håper fortsatt å venne meg til klatringa her og bli stødigere på slappe lister og lite friksjon.

Nå får jeg gå tilbake til vanlig arbeid igjen. Bilene fra roadtripen med pappa finner dere her.