Source: "http://www.chembio.ntnu.no/users/ystenes/janei/sannhet.html"
Kommentarer sendes til ystenes@kjemi.unit.no

Jeg forbeholder meg aller rettigheter til denne filen som følger av loven om opphavsrettigheter. Du kan ta utskrift til eget bruk, men jeg vil ikke tillate videre publisering av innholdet.

Martin Ystenes

En liten populærvitenskapelig bok med grå permer

Del V Foreløpig versjon, 26. desember 1997

Det hender man må lyve litt for å få fram sannheten.

  1. Drivhuseffekten skyldes et hull i atmosfæren.
  2. KFK-gasser lager hull i ozonlaget.
  3. Nedbrytningen av ozonlaget er årsak til den store øknigen i hudkrefthyppigheten man har hatt de siste årene.
  4. Nedbrytningen av ozonlaget kan i sin ytterste konskvens føre til at alt liv på jorden blir utslettet.
  5. KFK-gasser er giftige.
  6. Gjennomsnitts-temperaturen på jordoverflaten har steget mer enn 1° siden århundreskiftet.
  7. FN's klimapanel konkluderer med at man har bevist at CO2-utslipp medfører drivhuseffekt.
  8. Det er vitenskapelig bevist at jorden har en drivhuseffekt.
  9. Hvis vi stopper CO2-utslippene vil vi unngå problemene med en stadig varmere jord.
  10. Klimaforskerne kan ikke forklare istidene.
  11. Hvis Nordpol-isen smelter vil smeltevannet gjøre at havnivået stiger flere meter.
  12. Drivhuseffekten gjør at vi får mer "ekstremt vær".
  13. Uberørt skog binder CO2 og motvirker derfor drivhuseffekten.
  14. Skogene er jordens lunger.
  15. Det er en sammenheng mellom solflekkaktiviteten på sola og klimaet på jorden.
  16. En bilkatalysator skal fjerne CO2 fra bileksos.
  17. En bilkatalysator skal fjerne bly fra eksosen.
  18. At vi har en oksygenholdig atmosfære skyldes utelukkende fotosyntese.
  19. Jordens befolking vokser stadig raskere, og vil være fordoblet senest om 50 år.
  20. Innen 100 år vil det være umulig å skaffe nok mat til alle menneskene på jorden.
  21. På grunn av vår livsstil er vi i ferd med å gjøre jorden ubeboelig for oss.
  22. Vitenskapen støtter miljøorganisasjonenes virkelighets-beskrivelse.
  23. Forskere har en tendens til å få resultater som støtter opp om industriens or myndighetenes syn.
Det hender man må lyve for å få fram sannheten.
  1. Drivhuseffekten skyldes et hull i atmosfæren.

    Feil. Dette er en sammenblanding av begrepene drivhuseffekt og hullet i ozonlaget. For alle praktiske formål er disse to forholdene helt uavhengige av hverandre. Den økte drivhuseffekten tilskrives først og fremst CO2-utslipp og gir varmere klima på jorden. Hull i ozonlaget skyldes først og fremst utslipp av KFK-gasser og medfører øket innstråling av UV-stråler fra sola.

    Typisk 5-10 prosent av de jeg har spurt har svart at påstanden er korrekt. Dette har stort sett vært studenter eller elever på videregående som har eller har hatt fag hvor dette er forklart. For to gruppene var det 70% som svarte bekreftende på påstanden, og denne prosentandelen tror jeg er mer representativ for befolkningen i sin helhet. Ved en undersøkelse i 1994 hvor 20.000 mennesker fordelt på 20 I-land skulle ta stilling til en lignende påstand var det bare 21% som svarte riktig. Svært mange journalister og aktivister tar feil her.

    Selv om drivhuseffekten og hull i ozonlaget er to forskjellige fenomener, så er de ikke helt uavhengige. På siste halvdel av 90-tallet ble det oppdaget et voksende hull i ozonlaget rundt Nordpolen, på tross av forventninger om at det skulle bli bedre. Forklaringen som gis er at den økte drivhuseffekten gir lavere temperaturer i stratosfæren. Konsekvensen blir flere iskrystaller, og nedbrytningen av ozon går spesielt raskt på overflaten av iskrystallene.
     
    ... globalt samarbeid har stoppet nedbrytningen av ozonlaget og den påfølgende drivhuseffekt.

    Sitat fra valgavisen fra "Naturlovpartiet" høsten 1997. I valgbrosjyrer fra "Miljøpartiet de grønne" fant jeg lignende formuleringer.

    Innholdsfortegnelsen

  2. KFK-gasser lager hull i ozonlaget.

    Det er ikke noen rell tvil om at KFK (klor-fluor-karboner) er ansvarlig for en reduksjon av ozonlaget. Den store effekten ved polene (ozonhullene) skyldes at nedbrytnings-effekten er spesielt stor på overflaten av iskrystaller. Meget få forskere tviler på sammenhengen mellom uttynningen av ozonlaget og KFK, og oppdagerne av sammenhengen fikk i 1995 Nobelprisen i kjemi.

    Hva er egentlig KFK? Når jeg har spurt mine studenter om formel for et slikt stoff får jeg mange riktige, men også mange rare svar. Et ikke uvanlig forslag er "Cl2, F2 og C2". Et enda mer kuriøst forslag er K-F-K. Riktig svar er at KFK er hydrokarboner der hydrogenatomene er byttet ut med fluor og klor, f. eks. CF3-CFCl2 og CF3Cl.

    KFK-gassene har to feil: De inneholder klor, og de er lite vannløselige og lite reaktive slik at de kan komme seg helt opp i øverste atmosfærelag. Her oppe blir KFK-molekylene ødelagt av UV-stråling, og kloratomene blir frie radikaler. Kloratomene kan ødelegge ozonmolekyler, ikke en gang, men om og om igjen, gjerne flere hundre tusen ganger. Kloratomene fortsetter med å ødelegge ozon helt til de kommer ut av ozonlaget igjen.

    KFHK-gassene ligner på KFK-gassene, men har beholdt noen av hydrogenatomene og er derfor langt mindre skadelige for ozonlaget.

    Det er ikke bare KFK-gassene som kan ødelegge ozonlaget. Den siste tiden har man fokusert på metylbromid, som er et meget rimelig og effektiv sprøytemiddel som mange u-land ønsker å fortsette å bruke. Nitrogenoksider bidrar også til nedbrytning av ozonlaget, mens metan ser ut til å redusere effekten av KFK-gasser.
     
    Ozon i stratosfæren hindrar at ultrafiolett stråling fra sola trenger igjennom atmosfæren. Dersom ozonlaget blir brote ned, slepp altså meir stråling gjennom, og vi får eit tilskot til drivhuseffekten.

    Sitat fra "Miljø og Utvikling" av Bergesen og Parmann. Universitetsforlaget utroper dette til "Den første læreboka i verda som følgjer opp instillinga frå Brundtland-kommisjonen".
    Det er riktig at et tynnere ozonlag kan bidra noe til økt jordtemperatur, men dette har ingen ting med drivhuseffekt å gjøre! Påstanden slik den står bidrar til å utbre en misfortåelse. 

    Innholdsfortegnelsen

  3. Nedbrytningen av ozonlaget er årsak til den store økningen i hudkrefthyppigheten man har hatt de siste tiårene.

    Effekten av redusert ozon-nivå er øket UV-stråling som bl.a. vil gi større risiko for hudkreft. Det har vært en meget sterk økning i hudkrefthyppigheten i Norge siden krigen, ca. en fordobling, men denne økingen har ingen ting med ozonlaget å gjøre. Økningen er mange ganger kraftigere enn effekten av redusert ozonlag og skyldes helt og holdent at folk soler seg mer.

    Ozonhullene kan faktisk ha bidratt til å redusere antall hudkrefttilfeller i fremtiden, riktignok indirekte: På grunn av fokuseringen har vi antakelig blitt forsiktigere med å sole oss.

    Skadene på ozonlaget har så langt vært svært begrensede. En artikkel i Nature (13. Juni 1996), viser at det farligste året vil være 1997, og da vil ozonlaget (utenom hullene over polene) jevnt over være redusert med 4%. Dette gi noen få prosents økning i UV-strålingen, og mindre enn ti prosent økning i antall hudkrefttilfeller. Fram mot år 2000 kan det se ut til at reduksjonen har vært noe høyere enn forventet, men ikke dramatisk mye mer.

    Under ozonhullene over polene er reduksjonen langt større, opptil 50%, men her bor det lite folk og strålingen er i utgangspunktet lav. Ved en anledning ble det i media fokusert på et dypt ozonhull over Tromsø. Strålingen over Tromsø var i denne perioden omtrent like stor som normalstrålingen over København. Hullet varte bare noen få dager, slik at den ekstra strålingen tilsvarte en danmarkstur om sommeren.

    Ozonhull over Norge i påsken, slik man hadde i 1995, kan ha en større effekt. På påskefjellet er UV-strålingen høy,  refleksjonen fra snøen øker effekten.  Huden har på denne tiden mindre naturlig beskyttelse etter en lang vinter. Det bør likevel påpekes at ozonnivået i hullene er høyere og strålingsnivået under slike hull lavere enn det som er normalt en solskinnsdag om sommeren.

    Det bør også påpekes at effektene av det reduserte ozonlaget kunne blitt langt alvorligere hvis vi ikke hadde reagert i tide, den samme oversiktsartiklen i "Nature" antyder at ozonlaget kunne ha blitt redusert med 10% ca. år 2000. I så måte er konklusjonen at det var riktig og viktig å gjøre noe med problemene, og at det ser ut til at vi har lykkes.
     
    Cicero
    Thomas Wyller

    Innholdsfortegnelsen

  4. Nedbrytningen av ozonlaget kan i sin ytterste konskvens føre til at alt liv på jorden blir utslettet.

    Hvis all ozon ble helt borte ville UV-strålingen drept alt liv på jordoverflaten. Alt liv ned til flere meter under havoverflaten bli drept. Dette var situasjonen før det ble liv på jorden, og dette vil være situasjonen på andre planeter hvor det ikke har blitt utviklet en beskyttende atmosfære.

    Men det er ingen fare for at dette skal skje igjen på jorden. Så lenge det finnes oksygen i atmosfæren vil det være ozon der, for den samme strålingen som ozonlaget skal beskytte oss mot gjør også at det dannes ny ozon. Denne reparasjonseffekten er ikke fullstendig, og en reduksjon av ozonlaget kan medføre alvorlige miljøkonsekvenser. Men vi risikerer ingen altødeleggende katastrofe. Påstanden er derfor feil.

    Dette viser seg også i studier av ozonhullet over sydpolen. I noen tilfeller ser det ut til at all ozon i praksis er brutt ned. Men i lavere luftlag har ozonmengden økt noe, og total reduksjon blir 60-70%.
     

    Cassandra

    Hvor tynt er ozonlaget?

    Første gangen man snakket om det tynne ozonlaget og alt som kunne ødelegge det var da de supersoniske flyene kom (Concorde bl.a.). Den umiddelbare tanken måtte være at når ozonlaget va så tynt burde det være lett å fly over eller under, det måtte jo være vanskelig å treffe det?

    Hvis man samlet all ozon i atmosfæren i et lag på bakkenivå ville det være ca. 3 mm tykt. I virkeligheten er ozonlaget er mange titalls km tykt, men konsentrasjonen er uhyre liten. 

    Innholdsfortegnelse

  5. KFK-gasser er giftige.

    At KFK-gasser er svært lite giftige, både for dyr og mennesker, er en av de viktigste grunnene til at de blir så mye brukt. Derimot har gassene andre uønskede effekter på miljøet.

    Det finnes dog en kjent helseeffekt av KFK-gasser: Høye konsentrasjoner kan etter en tid gi en forbigående svimmelhet. KFK i flytende form er dessuten avfettende, på samme måte som olje, og kan derfor føre til hudirritasjoner og eksem.

    Et vanlig svar på dette spørsmålet er at "alt blir giftig i store nok doser". For mye KFK kan kvele deg KFK-gassene hvis gassene fortrenger oksygenet. Men å kalle dette en KFK-forgiftning er like ulogisk som å kalle drukning for vannforgiftning
     
    kjemikaliekortet?.

    Innholdsfortegnelsen

  6. Gjennomsnitts-temperaturen på jordoverflaten har steget mer enn 1° på 1900-tallet.

    Feil. Temperaturen har steget ca. 0.6°C. Økningen er imidlertid ikke jevnt fordelt. Noen få steder i verden har man fått en temperaturnedgang, bl.a. på Vestlandet. Noen kilder oppgir andre tall, det høyeste jeg har sett fra en seriøs kilde er 0.8°C. Bellona-magasinet (1996) oppgir 0,3-0,6°. Forskjellen skyldes delvis at man benytter ulikt startpunkt. Temperaturen steg noe fra ca. 1860 til 1900, og det var en nedgang på ca. 0.1°C i begynnelsen av dette århundret.
     
     
    Sjekk om ...

    I 1994 ble det rapportert at satelittmålinger av temperaturen i troposfæren hadde sunket de siste 12 årene, mens det var forventet at det skulle stige i takt med jordtemperaturen. Nedgangen var liten, og ved å korrigere for kjente feilkilder som El Nino og vulkanutbrudd kom forskerne til at temperaturen hadde steget noen hundredels grader. Økningen er imidlertid mindre enn forventet, og brukes derfor av mange som et argument mot dagens klimamodeller.
    Undersøkelser av dataene viste også at temperaturen midt i uken gjennmsnittlig var noe høyere enn i helgene. Forskjellen var ikke stor, rundt en hundredels grad, men den ble funnet både for den nordlige og den sydlige halvkule, og er derfor trolig riktige. Årsaken er trolig den direkte oppvarmingen av atmosfæren som følger av menneskelig aktivitet, først og fremst på grunn av bruken av varme motorer i all slags trafikk.

    Innholdsfortegnelsen

  7. Det er bevist at CO2-utslipp medfører øket drivhuseffekt.

    Det er påvist at det er en økning i jordens middeltemperatur og det er antatt at dette skyldes en økningen i drivhuseffekten som igjen skyldes utslipp av CO2. Men man er ikke helt sikker. Forskerne i FNs klimapanel konkluderte derfor med følgende formulering: "The balance of evidence suggests a discernible human influence on the global climate". Oversatt er det omtrent slik: "Vår samlede kunnskap tilsier at det er sannsynlig at menneskeheten har hatt en påviselig innvirkning på klimaet." De fleste oversettelser jeg har sett har vært enda mer forsiktige enn dette, og rommer ingen tvil om at det er en reell tvil til stede.

    Redaktøren av det meget anerkjente tids-skriftet "Nature" skrev i November 1995 at det "ca. 80% sjanse" for at det er en drivhuseffekt som kan bety en oppvarming på 1 K eller mer. I dag vil nok de fleste si at risikoen er høyere. Det er mange som mener at man skal tie om denne usikkerheten, og etter klimakonferansen i Berlin, 1995, ble det hevdet fra enkelte miljøorganisasjoner og en del politikere at de som tvilte på drivhuseffekten var en "håndfull kverulanter som bare siktet mot oppslag i media." Men så lenge uenigheten er reell, og bygger på saklige argumenter, så vil den være kjent og argumentene vil bli brukt. Å avvise reelle argumenter for de ikke er "politisk korrekte" vil være helt umulig for vitenskapen. Ved å fortie usikkerhet vil vitenskapen ha forspilt sin troverdighet hvis det skulle vise seg at drivhuseffekten ikke er reell eller at det er andre gasser enn CO2 som er hovedproblemet.
     

    FN's klimapanel sikker i sin sak: All drivhustvil FEID TIL SIDE.

    Denne overskriften stod i Bellona Magasin Februar/Mars 1996. En tid etter holdt jeg en forelesning for en kjent miljøorganisasjon om myter inne naturfag og miljø, og påpekte i begynnelsen av forelesningen at denne overskriften var feil.

    Etter dette kom jeg kom ikke videre. Det ble en meget aggressiv diskusjon, hvor en samlet gruppe påstod at jeg var på jordet. Jeg ble beskyldt for å sette meg over FN's klimapanel, selv om mitt hovedargument faktisk var å vise til panelets uttalelse. Det ble også argumentert for at hvis det var noe usikkerhet så måtte man i alle fall fortie den(!).

    Senere har jeg vært i kontakt med artikkelforfatteren, som påpeker at det ikke var hun som skrev overskriften. "Jeg så den ikke før den kom på trykk og ble mektig irritert". Den formuleringen som miljøgruppen forsvarte med nebb og klør ble av forfatteren omtalt som en "deskflause".
    Den første tiden etter at klimapanelet la fram sin konklusjon konkluderte flere miljøorganisasjoner med at den menneskeskapte klimapåvirkningen nå var bevist. Det ble faktisk bedre i løpet av de første 1-2 årene. Nå innrømmer de fleste av dem usikkerheten, men påpeker samtidig at sannsynligheten er så stor at man må reagere utfra "føre-var" prinsippet. Et klart flertall av forskerne er enige i det standpunktet.

    Innholdsfortegnelsen

  8. Det er vitenskapelig bevist at jorden har en drivhuseffekt.

    Riktig. Hvis vi ikke hadde hatt en drivhuseffekt ville jordens temperatur vært 33 grader kaldere enn den er. Det aller meste av drivhuseffekten skyldes vanndamp, men det er hevet over enhver tvil at også CO2 bidrar til drivhuseffekten. Sammenhengen mellom det menneskeskapte tillegget av CO2 og økningen i jordtemperaturen er derimot ikke endelig bevist.

    De fleste forskerne jeg kjenner, og jeg selv, tror at vi har en drivhuseffekt, og at vi må ta den på alvor. Men man kan ikke se bort fra at f.eks. økt solstråling kan ha hatt betydning, man vet bl.a. at solflekk-aktiviteten påvirker klimaet. En ny teori av Friis-Christensen og Svensmark har forklart hvordan dette kan skje, og deres modelleringer har vist at dette kan forklare hele temperaturutviklingen i dette århundret. Selv om

    Den direkte effekten av CO2-utslippene er begrenset, de virkelige problemene skyldes en rekke selvforsterkende effekter. For eksempel vil en høyere lufttemperatur medføre mer vanndamp i atmosfæren og dermed enda høyere drivhuseffekt. Høyere lufttemperatur vil føre til lavere løselighet av CO2 i vann, og dermed enda høyere CO2-konsentrasjon i luften. I tillegg kommer en rekke effekter som er mer komplekse, og som kommer fram i avanserte klimamodeller. Det er disse indirekte konsekvensene som er de viktigste diskusjonstemaene og som er årsaken til at forutsigelsene for jordens fremtidige klima er så usikre.
     
    • Uten CO2-laget ville det være 50 gradere kaldere på jorden.
    • Det er bare omkring 1% CO2 i atmosfæren.
    To fullstendig tøvete påstander fra en artikkel om drivhuseffekten i Illustrert Vitenskap (nr. 1, 1996).

    Innholdsfortegnelsen

  9. Hvis vi stopper CO2-utslippene vil vi unngå problemene med en stadig varmere jord.

    Feil. Også metan (CH4), lystgass (N2O) og KFK-gasser, blant annet, bidrar til drivhuseffekten. Alle gasser som er stabile og som har minst tre atomer (eventuelt minst to ulike atomer) vil absorbere varmestråling fra jorden og derfor bidra til å holde på varmen. De fleste av disse gassene er langt mer effektive drivhusgasser enn CO2, men CO2-utslippene er viktigere fordi mengdene er mye større.

    CO2-utslippene ved bruk av fossilt brensel utgjør knapt 50% av det menneskeskapte tillegget til drivhuseffekten. I tillegg kommer CO2-økningen på grunn av avskoging og en netto reduksjon i skogsmassen. Over 40% av tillegget skyldes KFK-gasser, metan, lystgass og andre gasser, samt økning av ozonmengden i lave luftlag, såkalt bakkenær ozon. ("Miljøstatus 89", Miljøverndepartementet.) CH4-nivået har øket mye de siste tiårene, ikke på grunn av industriustlipp, men på grunn av en økende mengde sauer og kyr, og flere rismarker.
     
    Det er faktisk meget liten tvil om at den økte mengden metan (CH4) i atmosfæren bidrar til øket drivhuseffekt, for CH4 absorberer IR-stråling i et frekvensområde som gir større drivhuseffekt. Med andre ord, man er sikrere på effekten av metan enn effekten av CO2-utslipp.

    Innholdsfortegnelse

  10. Hvis Nordpol-isen smelter vil smeltevannet gjøre at havnivået stiger flere meter.

    Feil. Prøv å legge en isbit i et glass vann, og se hvor mye vannet stiger når isen smelter. Det vil ikke stige noe som helst, det er en direkte konsekvens av Archimedes' lov. Fordi Nordpolisen flyter vil det ikke få noen direkte betydning for havnivået at isen smelter. Det finnes beregninger som kan tyde på at opp-smelting av Nordpolisen indirekte kan føre til at havnivået stiger, men dette er i såfall mindre enn 1 meter.

    Da påstanden ble lagt fram for 1. års kjemistudenter var ca. 70% enig.

    Det er derimot riktig at havvannet vil stige hvis isen på Grønland og i Nord-Canada smelter. Men det er ikke ventet noe snarlig effekt. Riktignok ser det ut til at noe av Grønlandsisen har begynt å smelte, men dette oppveies i alle fall delvis av at isbreene i Nord-Canada vokser.

    Heller ikke Sydpolisen står i særlig fare for å gi oss oversvømmelse. En temperaturøkning vil først og frems påvirke isen som flyter. Fastlandsisen er tvertimot forventet å øke i tykkelse på grunn av økende snøfall. Oppslagene i 1997 om at isen rundt det antarktiske fastland minker er derfor ikke noe varsel om av havnivået er på vei til å stige, men smeltingen er tegn på at jorden holder på å bli varmere.

    Når man snakker om en forventet stigning av havnivået så skyldes det at vannet utvider seg når det blir varmere. I følge Læreboken "Miljø og Utvikling" av Bergersen og Parmann er der antatt en fordobling av CO2-innholdet i atmosfæren vil kunne gi en økning av havnivået på 0,3-1,5 meter. Påstanden står på side 71. På side 72 finner man følgende setning i en figurtekst: "Hva vil skje ved ei springflo dersom normalvassstanden stig med fleire meter på grunnn av den auka drvihuseffekten?"

    Nylig (1996) offentliggjorde instituttet som er ansvarlig for måling av havnivået at det hadde funnet en feil i måleresultatene, og at stigningen var 50% mindre enn hittil antatt.
     
    Ved en konferanse sommeren 1997 påpekte en talsmann for øystatene at 80% av øyene ville kunne komme til å ligge under vann mot slutten av neste århundre. Påstanden er nok i drøyeste laget, men det er ingen tvil om at flere av koralløyene vil forsvinne hvis havnivået stiger for mye.

    Innholdsfortegnelsen

  11. Drivhuseffekten gjør at vi får mer "ekstremt vær".

    Selv om jordens middeltemperatur har økt lite, så gjør variasjonene fra sted til sted at det kan oppstå vitktige lokale endringer. I noen tilfeller har grenser for klimasoner flyttet seg, og områder som kommer inn i en annen klimasone kan få store endringer i værforholdene. Dette kan gi oftere eller sjeldnere regn, flere eller færre svært varme dager, etc. Påstanden er derfor riktig, men den brukes ofte ukritisk. Det ekstreme været kan være vær som er normalt bare et kort stykke unna, og det kan være vær som er mindre problematisk en det man hadde før. Som eksempel ser det ut til at orkaner har blitt sjeldnere i Atlanterhavet de siste årene.

    Likefullt har det vært mange tilfeller med uvanlige værforhold verden rundt i 1990-årene. I Norge har vi hatt en ekstrem orkan og den nest største kjente flomkatastrofen på Østlandet. I USA og i Europa har man hatt flomkatastrofer som overgår alt man har sett før.

    Mange av disse tilfellene kan antakelig forklares utfra "El Nino". El Nino betyr "den lille gutten" og skyldes en endring av luft- og havstrømmer i det sørøstlige Stillehav. Når dette skjer får det store konsekvenser for været over hele jordkloden, bl.a. fører det til massedød av fisk i områder utenfor Andeskysten, tørke i Australia og en økning i jordens gjennomsnittstemperatur på 0,1-0,2 grader. Året etter kommer ofte "La Nina", "den lille piken", med motsatte endringer og en reduksjon i lufttemperaturen verden over.

    Slike hendelser skjedde normalt hvert 5. år, men de har kommet oftere og vært kraftigere de siste årtiene. Man vet ikke om dette er tilfeldige endringer, for vi har mangelfull kunnskap om hvordan det skjedde mer enn noen få århundrer tilbake i tiden. Økningen kan skyldes at jorden har blitt varmere de siste ti årene, men det kan også ha vært omvendt, at jordtemperaturen har blitt varmere på grunn av alle "El Nino"-hendelsene.
     
    Menneskene kan takke seg selv for de store flommene på nittitallet, herom hersker det ingen tvil. Vi har nemlig rettet ut og sikret elveløp i så stor grad at elvene ikke kan ta imot de største vannmengdene. De rette elveløpene gjør at vannet renner raskere nedover, i stedet for å bli fordelt over lengre tid, og sikringen av elveløpene gjør at alt vannet blir holdt på plass i elvene i stedet for å spre seg utover landskapet. Sikringene hindrer at normale flommer skaper problemer, men til gjengjeld blir storflommene farligere. 

    Innholdsfortegnelse

  12. Uberørt skog binder CO2 og motvirker derfor drivhuseffekten.

    Feil. Uberørte skoger vil etter en tid være i likevekt, hvilket betyr at nedbrytningen av døde trær er like rask som skogens samlede vekst. Dermed frigjør skogene like mye CO2 som de binder. At en skog i likevekt ikke bidrar til å binde CO2 har flere konsekvenser: 55-90% er enige i påstanden. Mange som er enige har nok misforstått spørsmåls-stillingen, for det er ikke tvil om at nedhugging av store skogområder betyr en frigjøring av CO2, og planting av ny skog vil binde CO2 mens skogen vokser til.
     

    Brenn denne boken

    Overskriften er lånt fra en hovedartikkel i New Scientist 1997 ("Burn this magazine"), og henspeiler på en forskningsrapport som konkluderer med at resirkulering av papir er miljøfiendtlig. Årsaken er at papir brukt i søppelforbrenning vil gi energi uten å bidrar til øket drivhuseffekt. Riktignok koster det mer energi å fremstille nytt papir enn å resirkulere brukt papir, men dette oppveier ikke fordelene av å bruke papir som "biobrensel". 

    Innholdsfortegnelsen

  13. Skogene er jordens lunger.

    Feil. Skogene produserer akkurat like mye O2 som de forbruker CO2. I og med at uberørte skoger ikke er netto brukere av CO2 kan de heller ikke være netto være netto produsenter av O2.

    Oksygen er dannet ved forbruk av CO2 og dannelse av O2 og karbonholdige substanser (dvs. plantematerie) som etterhvert kan omdannes til olje, kull, naturgass eller gasshydrater (dvs. fossilt brensel). Det aller meste av dette karbonet er i dag lagret som fossilt brensel, og skal vi bruke opp oksygenet må vi også bruke opp lageret av fossilt brensel. Fordi det aller meste er av en slik form at det aldri vil kunne bli utnyttet er det ingen fare for at det skal skje. Vi vil i praksis ikke kunne bruke opp så mye av oksygenet at det får noen som helst betydning.
     
    Industriavfallet og kloakken fra voksende befolkninger sammen med radioaktive spillstoffer som produseres av suksessive faser i rustningskappløpet, kan komme til å drepe fytoplanktonet i de øverste havskiktene, som produserer mer enn halvparten av verdens oksygen. Skulle dette fytoplanktonet forsvinne, vil alt liv i havene opphøre. Oksygenmangel og en ulidelig stank av forråtnelse ville jage kystbefolkningen på flukt, innover mot fjellområdene. Mange ville omkomme i kampen om de stadig minskende forråd av luft som det går an å puste i. Resten ville dø av kvelning når oksygenbeholdningen ble definitivt uttømt over de vidstrakte havene, som da ville være tomme for ethvert tegn til liv.

     Fra "Havets store drama" av Elisabeth Mann Borgese, 198x. Avsnittet er tydelig inspirert av Paul Ehrlich ("Øko-katastrofe", 1971) som har beskrevet hvordan et Sovjetisk plantevernmiddel medfører en global forgiftningskatastrofe som utrydder alt liv i havet på knappe 10 år. Fremtidsvisjonen avslutter med: Den 13. oktober [1979] angrep kinesiske stridskrefter Sovjetunionen på bred front ...

    Innholdsfortegnelse

  14. Det er en sammenheng mellom solflekkaktiviteten på sola og klimaet på jorden.

    Riktig. Det er ikke vanskelig å se effekter av den vanlige 11-årige syklus, og det er også tydelige effekter av langsiktige variasjoner i solflekkaktiviteten. På 1600-tallet hadde man gjennom en lang periode nesten ingen solflekkaktivitet, den såkalte Maunderpausen. Denne perioden markerer den siste og kaldeste delen av "den lille istid".

    Det er verdt å merke seg at solflekkaktiviteten har vært jevnt stigende i dette århundret, og at økningen i alle fall til en viss grad faller sammen med temperaturstigningen. Dette brukes om et argument for deler av temperaturøkningen kan skyldes solflekkaktiviteten.
     
    Maunderpausen faller nesten eksakt sammen med livet til Petter Dass, og det er påfallende at forfatteren av "Nordlands Trompet" aldri nevner nordlys i sin diktning. 

    Innholdsfortegnelsen

  15. En bilkatalysator skal fjerne CO2 fra bileksos.

    Feil. CO2 fjernes ikke. Det er synd, for da kunne vi ha fjernet drivhuseffekten ved å plassere bilkatalysatorer på pipene fra varmekraftverk.

    Målet med bilkatalysatoren er å fjerne ufullstendig oksiderte forbindelser som CO og NO2, til en viss grad også hydrokarboner. Dette vil gi bedre miljø (lavere giftnivå) i og like ved trafikken, men har ingen ting å si for de globale miljøproblemene bilene skaper.

    Opptil 80% mener påstanden er riktig. Selv blant 1. års kjemikere var hver tredje student enig.
     
    Når det gjelder CO2, regner [han] at dette ikke vil representere noe problem fremover med utviklingen av nye katalysatorer på bilene.
    Adresseavisen, 23. oktober, 1997 

    Innholdsfortegnelsen

  16. En bilkatalysator skal fjerne bly fra eksosen.

    Feil, igjen. Bly er en katalysatorgift som binder seg til overflaten på katalystoren og gjør at den ikke lenger virker slik den skal. Derfor må biler med katalysatorer bare bruke blyfri bensin, fra de grønne pumpene.

    Tredjeparten av første års kjemistudenter mente at påstanden var sann.
     
    Bly ble tilsatt bensinen for å øke oktantallet. Jo høyere oktantall jo høyere trykk (kompresjon) kan man ha i motorens sylindre uten å få banking. Bilmotorer som må bruke superbensin er derfor sterkere enn tilsvarende motorer som kan bruke normalbensin. Å bruke 95-oktan bensin på en bil som må ha 98 oktan kan i verste fall ødelege motoren.
    Men det er en misforståelse å tro at høyoktanbensin er "sterkere" enn lavoktanbensin. Å fylle høyoktanbensin på en motor som er justert for normalbensin har omtrent samme virkning som å male fartstriper og si "vroom-vroom". Bortsett fra at de to siste er mer miljøvennlige. 

    Innholdsfortegnelsen

  17. At vi har en oksygenholdig atmosfære skyldes utelukkende fotosyntese.

    Riktig. På tross av at oksygen er jordens desidert vanligste grunnstoff så fantes det ikke fritt oksygen før det oppstod mikroorganismer som kunne utføre fotosyntese.

    I mesteparten av jordens alder har jordens atmosfære vært tilnærmet fri for molekylært oksygen. Jordatomosfæren bestod opprinnelig av metan, ammoniakk og hydrogen, og disse gassene reagerer eksplosivt med oksygen. Først når det var laget så mye oksygen at alle disse gassene var "brent opp" kunne vi få en oksygenholdig atmosfære. Prosessen tok antakelig nesten 3 milliarder år.

    Ingen andre planeter i solsystemet har atmosfære med mye molekylært oksygen. Det finnes noe molekylært oksygen på Mars, som skyldes spalting av vann i ytre atmosfærelag. Dette er mulig fordi Mars var for liten til å kunne holde på en tykk, hydrogenrik atmosfære. En slik atmosfære ville umuliggjøre oppsamling av molekylært oksygen, da oksygenet umiddelbart ville reagert og dannet vann. I tillegg er det funnet en meget tynn oksygenatmosfære på en måne rundt planeten Saturn.
     
    Utviklingen av en oksygenholdig atmosfære er uten sammenligning den største miljøkatastrofe jorden har opplevd. For de aller fleste organismer som levde på jorden var oksygenet ren gift, og det er anslått at så mye som 99,99% av alle arter ble utryddet.
    Oksygenet medførte også andre store endringer i jordens miljø. Den oksiderende atmosfæren gjorde at jernet i havet ble oksidert fra lettløselige Fe2+-ioner til tungtløselige Fe3+-ioner. Resultatet var at nesten alt jernet som var oppløst i verdenshavene ble felt ut, og skapte mange av de store jernmalmforekomstene vi har i dag. En rekke andre kjemiske endringer gjorde at livet kunne utvikle seg videre i vann og på land, ikke minst fordi jorden omsider fikk et ozonlag som beskyttet livet mot UV-stråling.

    Innholdsfortegnelsen

  18. Jordens befolking vokser stadig raskere, og vil være fordoblet senest om 50 år.

    Feil. De siste progrosene (1996) tyder på at jordens befolkning aldri mer vil fordobles. Grundige statisiske data angir at befolkningen mest sannsynlig vil nå 11 milliarder midt i neste århundre og så langsomt synke, det er hele 64% sjanse for at befokningen aldri vil nå 12 milliarder, eller det dobbelte av i dag. Prognosen er selvfølgelig usikker, den bygger på flere forutsetninger som kan forandre seg. Men det er helt klart at jordens befolkning ikke vokser raskere og raskere, og selv de mest pessimistiske prognoser gir oss 60 år før befolkningen er fordoblet.

    Økningen vil imidlertid ikke være jevn over hele jorden, prognosen antyder at befolkningen i Afrika vil tredobles før den begynner å synke. Også i Latinamerika vil befolkningen øke mye, mens det ser bedre ut for Asia sin del.

    Den eneste reportasje om denne oppløftende prognosen som jeg fant i massemedia er en liten notis på ca. 10 linjer i Adresseavisen. Gode nyheter er ikke gode nyheter. Derimot har jeg fått tildels meget kraftige reaksjoner når jeg har påpekt forholdet i offentlige diskusjoner. Det kan se ut som om fremtidspessimisme er noe bortimot en religiøs dogme i visse miljøpolitiske kretser.

    En annen prognose fra 1996 gir omtrent samme maksimumstall, men anslår at det vil ta litt lenger tid før maksimumstallet nås. Boken "State of the world" fra World Watch Institute, 1994, anslår at jordens befolking vil stabilisere seg på ca. 11.5 milliarder. Jeg har faktisk ikke klart å finne en eneste seriøs kilde fra de siste årene som antyder at en forstsatt vekst er trolig.
    (Det kommer referanser til disse prognosene)
    Verdas befolkning veks framleis for fort. Om 30 år er den dobla i storleik.

    Fra en kronikk av en professor fra Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU, Adresseavisen 30. september 1997.

    Professoren ble gjort oppmerksom på at dette var feil, og 6. oktober 1997 korrigerte han påstanden på følgende måte:

    Doblingstida når det gjeld menneske på jorda skal være 50 år, ikkje 30 år som det står i innlegget mitt. Eit 95 prosent konfidensintervall for året 2050 er 8,1-11,9 milliarder mennesker.
    Jordens folketall på det aktuelle tidspunktet var ca. 5,75 milliarder. Tallene som ble brukt som bevis på at jordens befolkningen fordobles over 50 år, viser faktisk at det er mindre enn 10% sannsynlig at fordoblingen vil skje i løpet av 52 år. 

    Innholdsfortegnelse

  19. Innen 100 år vil det være umulig å skaffe nok mat til allemenneskene på jorden.

    Feil. Som vist over er det mest trolig at jordens befolkning aldri mer vil bli fordoblet. Samtidig påstår Stein Bie, professor og forskningssjef i WHO, at jorden vil kunne brødfø tre ganger så mange mennesker som i dag uten for store problemer. Påstanden ble framsatt og dokumentasjon ble framlagt under FN-toppmøtet om verdens matvaresituasjon i Roma 1996, og jeg har ikke sett påstanden imøtegått senere.

    Derimot er det grunn til å tro at fordelingsproblemet kan bli enda større enn det er i dag.
     
    Hvis det polske landbruket var like effektivt som det nederlandske ville Polen alene kunne brødfø hele Europa.
    Denne uttalelsen kom i forbindelse med igangstartingen av forhandlingene for å få nye medlemsland i EU, høsten 1997. Et annet spørsmål er om det er ønskelig utfra miljøhensyn at alt landbruk i verden skal bli like effektivt. 

    Innholdsfortegnelse

  20. På grunn av vår livsstil er vi i ferd med å gjøre jorden ubeboelig for oss.

    Feil. Det er sannsynlig bare en måte vi kan utrydde oss selv, og det er ved en fullstendig atomkrig, og selv da vil det være svært mye liv som vil overleve. Selv den såkalte "Atomic winter" vil ikke kunne gjøre større skade enn slike store katastofene som utryddet dinosaurene, og selv her overlevde mesteparten av jordens arter.

    80-90% er enige i påstanden.
     
    Es ist kein Geheimnis mehr, da der Mensch dabei ist, sein Umwelt auch für sich selbst endgültig zu zerstören.

    Aller første setning i "dtv-Atlas zur Ökologie." 1990.
    Her kommer et sitat fra Scientific American

    Innholdsfortegnelse

  21. Vitenskapen støtter miljøorganisasjonenes virkelighets-beskrivelse.

    For mange av miljøorganisasjonene er påstanden direkte feil, men det finnes også miljøorganisasjoner som har et seriøst forhold til vitenskapen og hvor påstanden i stor grad er riktig.

    Hva er miljøorganisasjonenes virkelighetsbeskrivelse? Går man til de skriftlig materiale fra de mer seriøse organisasjonene mangler ofte de konkrete dommedagsvarslene. Et unntak var i forbindelse med TV-aksjonen "miljø for livet" hvor det i klartekst ble sagt at vi holder på å ødelegge jorden.

    Men selv om organisasjonene unngår de mest useriøse påstandene er det likevel mange uttalelser som er av en karakter at de ikke kan sies å ha støtte i vitenskapen. Flere feil er vanlige:

    Til sammen medfører dette at mange av organisasjonene understøtter et syn på fremtiden som ikke er i overensstemmelse med virkeligheten.

    Samtidig er det grunn til å påpeke at situasjonen har bedret seg, og at det er blitt større forskjeller mellom de ulike organisasjonene. Forandring begynte å gjøre seg tydelig gjeldende i 1994, da det dukket opp flere dyptpløyende artikler i vitenskapelige tidsskrift hvor man tok avstand fra dommedagspregede virkelighetsbeskrivelser.

    Langt fra alle innvendinger mot miljøpolitikken og miljøorganisasjonene er seriøse, det finnes også forskere og politikere som har markert et klart antimiljø-standpunkt. Som eksempel har republikanerne i USA gjort et aktivt forsøk på å "avlive myten" om at vi påvirker ozonlaget. (Se bl.a. New Scientist, 30/9 1995) Slike tøvete aksjoner gjør det lett å avvise seriøse innvendinger mot dommedagsprofetiene. Det krever derfor mot av organisasjonene å ta til seg disse invendingene og justere sin argumentasjon deretter.

    Det er også lett å glemme at mange organisasjoner forfekter synpunkter som er basert på verdisyn og ideologi og ikke på naturvitenskap. Slike vurderinger er fullt akseptable, men det er likevel viktig å vitenskapelige fakta fra politiske synspunkter.
     
    But in the future, for its own sake as well as ours, Greespeace should come clean. Forget the scientific trappings. Forget the mantras about sustainable development. Greenpeace it at its heart an ethical movement.
    Fred Pearce i New Scientist (15. Juli 1995) under overskriften: "Never mind the science, feel the emotion." 

    Innholdsfortegnelse

  22. Forskere har en tendens til å få resultater som støtter opp om industriens or myndighetenes syn.

    Påstanden er nok i stor grad riktig fordi industrien og myndighetene stort sett baserer seine valg på vitenskapelige funn. Industrien har nok hatt sine svin på skogen, og har nok noen enda, men de vet at forsøk på bløff kan være svært ødeleggende ovenfor media og opinion kan slå meget kraftig tilbake. Ikke alle organisasjoner har slike bekymringer.

    At forskere får resultater som er i overens-stemmelse med hva oppdragsgiveren ønsker er ikke uvanlig. Det er f.eks, vist at jo mer støtte en forsker får fra tobakksindustrien jo mindre risiko finner vedkommende ved røyking. Habilitetsproblemet er derfor reellt.

    Men utsagnet er feil hvis man tolker det slik at forskningen generelt har en tendens til å søke mot svar som understøtter industrien og myndighetene. Det er relativt få forskere med ambisjoner om å "løse verdensproblemer" som lar seg binde på den måten. Derimot er det to andre forhold som bidrar sterkt til feil konklusjoner:

    Begge disse sammenhengene er selvfølgelige, men like selvfølgelig er det at problemet blir større hvis man har en manglende vitenskapelig skolering, eller hvis man forsker innen områder hvor resultatene er meget uklare.

    Innholdsfortegnelse
    Det er fristende å spekulere over hvorfor visse typer av katastrofer har en så stor appell. 

    Ikke alle kommende katastrofer blir tatt alvorlig. Demokratienes unnfallenhet overfor Hitler-Tyskland var påfallende. Da trodde vi på fred, som i tross. Den kommende katastrofe bekymret oss lite. Den vestlige radikale intelligentsias forelskelse i det sovjetiske diktatur varte ved langt inn i dets nederlag, og de trusler det representerte, var det mange som gjerne lukket øynene for. 

    Å leve på oljeinntektene og slå i stykker det næringsliv vi er avhengige av når oljen og gassen er borte, synes heller ikke å skremme mange. Ressursmangel, overbefolkning, drivhuseffekt blir imidlertid tatt alvorlig. 

    Det er vanskelig å fri seg fra den tanke at enkelte mennesker er svært glad i disse problemene fordi de gir dem en ønsket foranledning til å utøve makt og til å styre andre. 
    Fra en kronikk i Aftenposten, 18 mars 1996 av Egil Bakke. 


Det hender man må lyve litt for å få fram sannheten.

Denne påstand har helt klart hatt sin gyldighet innen miljøvernarbeidet. Da miljøverndepartementet ble opprettet i 1971 var miljøvern stort sett noe som radikalere brydde seg, derfor ble det nye departementet sett på med stor skepsis av mange. Skepsisen ble ikke mindre da det nye departementet kom med krav om kostbare renseanlegg, plutselig skulle disse skrullete ideene koste oss penger!

Situasjonen er annerledes i dag, 2 av 3 velgere vurderer miljøvern som en av de viktigste sakene i en valgkamp (Adresseavisen, våren 1995). Miljøvern er en selvfølge. Mye av dette skyldes at folk er blitt vekket av forskernes advarsler, men de til dels dramatiske dommedagsvarsler vi har hørt har nok vært nødvendige. Det var nødvendig å ta noen snarveier i argumentasjonen og bruke noen overdrivelser for å vekke opinionen.

Men samtidig viser en undersøkelse av Heny Valen og Bernt Årdal (referet av M. Gjertsen i Adresseavisen 4/5 1995) at bare 7% så på miljøvern som viktigste sak ved et valg. Dette lave tallet kan tolkes på to måter: Folk er bare overfladisk interessert i miljøvern, eller folk tror ikke lenger på miljøorganisasjonenes og miljøpolitikernes virkelighetsbeskrivelse. Den siste tolkningen styrkes av det faktum at medlemstallet i miljøorganisasjonene falt til det halve fram mot 1996.

Det hender fremdeles at man må lyve litt for å få fram sannheten. Men det er fullt mulig å lyve uten at det blir sant av den grunn. I dag er det til tider så stor forskjell mellom forskningens og mange miljøorganisasjoners miljøbeskrivelse at det er problematisk. Enda mer problematisk er det at massemedia ikke har oppdaget alle forskjellene, selv om mange journalister har begynt å oppdage noen.


Martin Ystenes' hjemmeside
ystenes@kjemi.unit.no