Jeg forbeholder meg aller rettigheter til denne filen som følger av loven om opphavsrettigheter. Du kan ta utskrift til eget bruk, men jeg vil ikke tillate videre publisering av innholdet.

1. Forskerne kan ikke bevise at jorden er veldig gammel.
2. Gravitasjonen skyldes at jorden har en stor jernkjerne som er magnetisk.
3. Jordens magnetiske nordpol og sydpol har byttet plass mange ganger.
4. Nesten alt land på jorden var en gang samlet i et eneste stort kontinent.
5. Uten radioaktivitet ville jorden ha vært en vannplanet.
6. Den nærmeste stjernen er sola.
7. Vi er alle stjernestøv.
8. Et atom kan sees på som et lite solsystem hvor elektronene går i baner rundt atomkjernen som planeter rundt sola.
9. Kvarkene er de minste partiklene i en atomkjerne.
10. Det finnes en naturlov som setter grenser for hvor nøyaktig vi kan måle fysiske størrelser.
11. Fysikkens lover gjør det teoretisk mulig å forsvinne gjennom vegger.
12. Det finnes observasjoner og/eller eksperimentelle resultater som tyder på at Einsteins relativitetsteori er feil eller unøyaktig på noen punkter.
13. Lyshastigheten har forandret seg.
14. Vårt univers startet med et smell.
15. Det antas at det ligger en teori bak Einsteins relativitetsteori.
16. Reiser tilbake i tid vil høyst sannsynlig aldri bli mulig.
17. Et av matematikkens uløste problemer er hvordan man skal kunne tredele en vinkel.
18. Man har omsider klart å bevise Fermats siste teorem.
19. Det er faren som bestemmer barnets kjønn.
20. Det er bevist at kvinner og menn bruker de to hjernehalvdelene på forskjellig måte.
21. Forskerne mener at kvinner på sikt vil gjøre det bedre enn menn i utholdenhets-idretter.
22. Et symmetrisk ansikt oppfattes om penere enn et usymmetrisk ansikt.
23. Klarer man å redusere inntaket av mat vil man bli slankere.

Forskerne kan ikke bevise at jorden er veldig gammel

De første observasjoner som ble tatt som bevis på at jorden var meget gammel kom fra studier av sedimenter ved utløpet av store elver. Ved å regne ut hvor mye sand som kom hvert år, kunne man anslå at jordens alder var minst 100 millioner år. På 1700-tallet foreslo ... at Jorden måtte være gammel fordi det ellers ville være vanskelig å forklare hvordan fossiler kunne bli funnet i ulike lag som kunne dekke mange hundre meter i tykkelse. Videre innså man at dalene ikke kunne ha vært dannet ved plutselige naturkatastrofer. For det første var formene på dalene lik den som man fikk når bekker gravde seg ned i løsmasse. Dernest var det vanskelig å forklare hvorfor daler som møttes som regel møttes i samme høyde - noe man ikke kunne forvente hvis de hadde vært dannet ved jordskjelv.
Jeg har sett usikkerhet rundt ¹⁴C-datering som en årsak til å så tvil om jordens alder. Ved å sammenligne med dateringer basert på årringsanalyse (dendrokronologisk datering) har man funnet avvik som kan ha vært opp til nesten 10%. Dette har gjentatte ganger vært forsøkt brukt til å så tvil om bestemmelsen av Jordens alder, men det er en åpenbar misforståelse, da ¹⁴C-metoden bare brukes for å datere langt yngre hendelser - grensen går ved noen titusen år, avhengig av analysemetoden. For å bestemme jordens alder brukes omdannelse av 40K til 40 Ar, eller 238U til bly, begge med halveringstider på flere milliarder år. Halveringstidene kan bestemmes meget nøyaktig ved å måle isotopenes radioaktivitet i dag, og med grundig arbeid og nøye utvalgte prøver er det mulig å bestemme alderen med meget stor sikkerhet. Det finnes selvfølgelig muligheter for å gjøre feil i slike analyser, eller å tolke disse feil, og noen slike eksempler har gitt stor oppmerksomhet av visse tilhengere av "Ung Jord"-teorier.

Likevel, forskerne er for alle praktiske formål sikre på at Solsystemet er ca. 4.7 milliarder år gammelt, usikkerheten er maksimum pluss/minus100 millioner år. Jordskorpens alder er minst 3,8 milliarder år basert på de eldste steinene som er funnet på Jorden, og Jorden er minst 4,2 milliarder år hvis Månen er yngre enn Jorden - noe som er overveiende sannsynlig. Det finnes ingen sikker observasjon som er uforenlig med et Jorden er såvidt gammel.

Etter bibelsk tro, slik den er tolket av biskop Usher, skal jorden bli 6000 år gammel i 1997. Noen pyramideforskere har regnet ut at jorden ble skapt 4004 år f.kr. på bakgrunn av informasjon som kan tolkes fra pyramidenes dimensjoner. Påstander om at Jorden er ung blir i Norge nesten utelukkende satt fram av personer fra mindre religiøse miljøer.
 

Et eksempel på en påstand om at jorden må være ung basert på temperatur eller magnetisme..

Innholdsfortegnelse

Gravitasjonen skyldes at jorden har en stor jernkjerne som er magnetisk.

Til min overraskelse oppdaget jeg at så mange som 10-15% av studentene er enige i denne påstanden. Dette illustrerer at tyngdekraften er et vanskelig emne å forstå, og at mange gjerne vil forklare det med det mer "hverdagslige" begrepet magnetisme. Tyngdekraft er en kraft som skyldes at masse tiltrekker hverandreDet finnes så langt ingen forklaring på hva denne kraften er bortsett fra at det er en kraft som finnes, som kan måles, og som følger visse fysiske lover.
 

I 2000 ble det utført et forsøk som skulle bevise en gang for alle at "tung masse" er det samme som "treg masse". At dette gjelder for vanlig masse var godt dokumentert, spørsmålet var om det også gjaldt for masse som oppstod utfra Einsteins formel E=mc2? Med andre ord, hvis et legemes masse øker fordi det blir varmere eller får bevegelsesenergi, ville da denne Einsteinske masseøkningen opptre både som "tung masse" og "treg masse"? Arbeidet krevde meget stor nøyaktighet, og forskerne oppdaget et avvik som bare ble observert på dagtid. Årsaken viste seg å være en parkeringsplass ved siden av. Tyngden fra bilene på parkeringsplassen skapte en skjevhet i terrenget, og dermed også i gulvet, og denne skjevheten var stor nok til å påvirke målingene. Først da man klarte å korrigere for dette fikk man tilstrekkelig nøyaktige resultater.

Innholdsfortegnelse

Jordens magnetiske nordpol og sydpol har byttet plass mange ganger.

Riktig. Det har ikke vært noen dramatisk endring, bare at jordmagnetismen har blitt svakere og svakere. Når den har kommet til null har den så begynt å øke igjen, men med motsatt retning. Det er kjent ca. 200 såkalte "reverseringer" i den geologiske tidsregning, og det er antatt at jordens magnetisme vil snu om ikke så mange tusen år.
 

Selv om jordens magnetiske poler endrer seg, så skjer det ingen ting med rotasjonsaksen. Denne aksen er meget stabil, og det er grunn til å anta at den har endret seg svært lite siden månen ble dannet for ca. 4 milliarder år siden. Enkelte har brukt reverseringene som forklaring på utryddelse av dinosaurene og andre katastrofer, men dette er en fullstendig misforståelse. Reverseringene skjer uten noen annen dramatikk enn at speidere går seg vill og at evt. O-løp må avlyses. Kanskje får også trekkfuglene problemer?

Innholdsfortegnelse

Nesten alt land på jorden var en gang samlet i et eneste stort kontinent.

Mer eller mindre hele jordens fastland var for ca. 250 millioner år siden (i perm-tiden) samlet i en stor landmasse som kalles "Pangea". Gondwanaland er navnet på et yngre og mindre kontinent etter at Pangea hadde delt seg to. Gondwanaland omfattet Afrika, Sør-Amerika, Antarktis, Australia og India. Den andre delen kalles Laurasia, og bestod av Nord-Amerika, Europa og Asia (unntatt India). Før dette var landmassene igjen spredd utover, men for ca. 600 millioner år siden var landmassene samlet i et annet kontinent, Rhodinia. Man kan følge jordoverflatens utvikling i alle fall ca. 1000 millioner år tilbake i tiden.

Når jeg har testet mine studenters kunnskaper og holdninger til naturvitenskapelige påstander har denne påstanden stått fram som den minst kontroversielle. Iett tilfelle skrev samtlige 120 at påstanden var korrekt. Forklaringen er nok at teorien om kontinentvandinger er meget spennende og lettfattelig, samtidig som det ikke har vært noen som prøver å så tvil om teorien utfra religiøse grunner eller andre overbevisningsgrunner.

Forøvig, kontinentene er på vei til å sprekke enda mer, nye sprekker er under utvikling i Afrika (Rift Valley, men denne åpner seg meget sakte), Dødehavet/Rødehavet, og i California. Til gjengjeld vil Australia om noen millioner år bli landfast med Sør-Asia og Sørøst-Asia kan bli et av Jordens største fjellområder.

Hvorfor samler kontinentene seg sammen, og hvorfor sprekker de opp igjen? Forklaringen er antakelig at kontinentene er tykkere enn havbunnen og dermed isolerer bedre. Derfor vil mantelen (laget under jordskorpen) etter mange millioner år bli varmere under de store kontinentene. Det er med stein som det meste annet, det som er varmt er lettere og stiger opp. Massen som er under kontinentene vil derfor begynne å stige, og vi får en strømning i massen som får kontinentet til å splitte opp. Etter lang tid, flere hundre millioner år, vil kontinentene møtes igjen på andre siden av jordkloden og danne et nytt superkontinent. Det bør påpekes at dette ikke er enige i denne modellen.
 

I begynnelsen var ordet, men ikke noen idé  På jorda var uvett, savn og kaos  Kjempesvære stykker brakk av fastlandet og ble til øyer som som fløt utover i havet. Og seilte rundt i verden uten frakt og uten faner  krysset æraer og epoker i mange tusen år  Slik ble de til nomader på verdens oseaner  men husk fastlandsloven og ånden fra i går. ' Teksten til visen "Logos" av Vladimir Vysotskij (oversatt av Jørn Simen Øverli) ser ut til å være inspirert av kontinentalvanding.

Innholdsfortegnelse

Uten radioaktivitet ville jorden vært en vannplanet.

Alle store fjellkjeder i verden kan forklares ved hjelp av teorien om landmassenes bevegelser. De fleste og største kjedene skyldes kollisjoner mellom kontinentalplater (Ural-fjella, Himalaya, Pyreneene, Alpene) eller mellom kontinenter og havbunn (Andesfjellene, Rocky Mountains, fjellene på Ny Guinea). Noen fjellkjeder dannes der hvor platene sprekker opp (Atlanterhavsryggen, fjellene rundt Rift Valley). Vulkaner danner bare enkeltfjell, men på grunn av såkalte "hot spots" kan det enkelte steder over tid dannes så mange så mange vulkaner at det nesten blir en, ofte undersjøisk, fjell-kjede (Valvis Ridge vest for Namibia og Hawaii-ryggen).

En skremmende koklusjon av dette er at hvis disse bevegelsene opphører vil det ikke lenger dannes fjellkjeder. Når de fjellene vi har nå er slitt ned blir det ingen fjellturer mer, selv store fjellkjeder reduseres til åser på hundre millioner år. Etter lang blir alt flatland, og med stadig mer grus og sand i havene ville havnivået stige og oversvømme det meste av disse slettene. Da blir det vått.

Hva har så radioaktivitet med dette å gjøre? Fordi det er radioaktivitet i Jordens indre som gir energi til å holde det indre så varmt og flytende at vi kan ha kontinentalbevegelser. Når radioaktive isotoper i jordens indre brytes ned (spesielt K, U og Th) ender kjerneenergien til slutt opp som varme. Energimengden er knapt målbar, men fordi kloden er så stor og tidsperspektivet er så langt, så bidrar det til at jordens indre holder seg smeltet den dag i dag.

Energimengden som utvikles blir stadig mindre og er i dag ca. halvparten så stor som den var da jorden var ung. Med andre ord, en gang i framtiden vil jordens indre bli så kald at vi ikke lenger har jordskjelv, vulkaner og fjellkjedefoldinger. Venus er bare litt mindre enn Jorden. Denne forskjellen er likevel så stor at Venus ikke lenger har platetektonikk, detvkan se ut til at kontinentalbevegelsene her sluttet for noen hundre millioner år siden. Vår sivilisasjon er med andre ord helt avhengig av radioaktiviteten i jordens indre.

Da Jorden ble dannet var den glødende, på grunn av energien som ble frigjort da stein, støv og gass samlet seg sammen til en planet. På grunn av dette ville Jordens indre fremdeles ha vært varmt i dag, selv uten radioaktivitet, men ikke varmt nok til å skape kontinentabevegelser.
 

Under havet fins store vulkaner men ingen har sett dem sprute ild. Men at de finnes er noe man aner hver gang man spiser røket sild. Oversatt fra Piet Hein


 
 

Er universet uendelig? Vi ser stjerner i alle retninger, men vil det ta slutt en gang? I dag vet vi svaret. Vi skal ikke langt ut fra Melkeveien før det blir tynt med stjerner, og det er er heller ikke uendelig mange galakser. Men vi trenger ikke vite mye om stjernehimmelen for å vites svaret. Hadde stjernevrimmelen strukket seg ut uendelig i alle retninger ville lyset fra dem være så sterkt at vi ville vært stekt. Når radius (r) øker vil volumet øke med radius i 3. potens (r3) og energimengden øker like fort. Energien som forsvinner vil være proporsjonal med overflaten, som øker med r i andre potens (r2). Det betyr at energitettheten (dvs. temperaturen eller strålingsintensiteten) vil være proporsjonal med 3/(r2 = r. Fordi jorden er litt større enn Venus så er jorden varm nok til å ha kontinentalvandring. På Venus er det ikke kontinentalvandring, men det var for 500 millioner år siden da radioaktiviteten var høyere. (Hvor skal jeg ha dette?)

Innholdsfortegnelse

Den nærmeste stjernen er sola.

Sola er en stjerne som alle andre, bare mye nærmere.

Det meste av det vi vet om stjernene har vi lært fra sola, men det er studiet av andre stjerner som forteller oss hvordan sola har vært før og hvordan den vil utvikle seg. Derfor vet vi at sola om noen milliard år vil øke i størrelse og bli en rødglødende kjempe som oppsluker de innerste planetene.

Sola er en stor stjerne på himmelen, stjerner av solens størrelse er ikke spesielt vanlige. I forbindelse med jakten på nye planeter så har astronomene vært på jakt etter stjerner som ligner sola og som ikke er for langt unna. Faktisk har man så langt bare funnet en eneste stjerne innen en avstand på 50 lysår som kan sies å være en tvilling til sola, med mindre enn 20% avvik i størrelsen.
 

Da Kopernikus laget sitt verdensbilde var ett av problemene dette: Hvis jorden gikk rundt Sola, så betød det at Jorda forflyttet seg ca. 300 millioner km i løpet av ett år - man visste omtrent avstanden til Sola den gangen. Men man så ikke at stjernene beveget seg i forhold til hverandre i løpet av året, man så ikke det man kaller parallakseforskyvning. Derfor måtte enten alle stjernene ligge på ett plan, eller så måtte de være mye lenger borte enn man hadde forestilt seg. Dette hadde Kopernikus ikke noe svar på. Giordano Bruno, derimot, brukte denne informasjonen til å lage en ennå mer dramatisk teori. Hvis stjernene var så langt unna, så måtte de være meget lyssterke. Kunne det da tenke seg at de egentlig var stjerner? Giordano Bruno foreslo derfor at hverken Jorden eller Solen var universets sentrum, men at stjernene var soler med planeter rundt seg, akkurat som vår sol hadde planeter.  Giordano Bruno ble senere brent på bål for kjetteri, men det er ingen ting som viser at han ble brent på grunn av sin vitenskap eller sitt verdensbilde. Mest trolig var det hans fornektelse av treenigheten som felte ham, samt at hans likshistorie røper at han var et menneske som klarte å skape seg uvenner nesten hvor han enn oppholdt seg.

Innholdsfortegnelse

Vi er alle stjernestøv.

Når stjerner som er mye større en solen blir gamle, eksploderer de. I en periode på ca. 2 år sender de ut like mye lys som alle andre stjerner i galaksen til sammen, og har derfor fått navnet supernova. (Nova betyr "ny stjerne".)

Når dette skjer, skjer det tre ting som gjør at eksplosjonen skapes grobunn for nye solsystemer med planeter som jorden.

 
• Gasser fra stjernen spres ut i rommet. Dette er hovedsakelig hydrogen og helium, men det er også mye av del fleste vanlige grunnstoffene, som karbon, oksygen, silisium og mange andre. Slike grunnstoffer dannes også i andre stjerner, med de blir værende i stjernen. Det meste som er spredd rundt i rommet er laget i supernovaer.
• I stjerner kan det vanligvis ikke lages grunnstoffer som er tyngre enn jern. Unntaket er ved supernovaeksplosjoner, hvor alle tyngre grunnstoffer kan bli dannet. Uten disse kjempesmellene hadde vi ikke hatt gull, sølv eller platina, og ikke forurensninger av bly, uran og kvikksølv. Halvtunge metaller som jern ville også vært sjeldne.
• Supernovaeeksplosjoner sender ut sjokkbølger i rommet. Slike bølger kan sette i gang dannelse av nye stjerner når de treffer støv- eller gasskyer.

 
Vår sol er antatt å være en tredje generasjons stjerne. Det betyr at de atomene solsystemet er laget av gjennomsnittlig har vært gjennom to supernovaeksplosjoner. Uten disse eksplosjonene ville størrelsen og sammensetningen av jorden sannsynlig gjort liv på jorden umulig, sannsynligvis ville det vært umulig med liv noe sted i universet uten supernovaer.
 

Sist det var en supernova som domierte stjernehimmelen var i 1604 (Keplers stjerne) og 1572 (Tychos stjerne). I 1054 eksploderte en stjerne i Tyren og skapte en gass- og støv-sky, Krabbetåken, som er synlig i en liten kikkert. I 1987 skjedde en meget stor supernovaeksplosjon i Den Store Magellanske Sky og er den nærmeste supernovaeksplosjon moderne astronomer har kunent studere. Neste gang du ser på stjernebildet Orion skal du legge mere til den lyssterke, rødlige stjernen "Betelgeuze" i øvre, venstre hjørne. Denne stjernen har antakelig allerede eksplodert, en beregning anslår at det skjedde under den franske revolusjon. Fordi stjernen ligger så langt unna vil det enda gå noen hundre år før vi får se det, men en gang i neste årtusen vil jordboerne se en stjerneeksplosjon som overgår alt man kjenner fra tidligere. Da vil astronomene helt sikkert ha sine instrumenter klare.

Innholdsfortegnelse

Et atom kan sees på som et lite solsystem hvor elektronene går i baner rundt atomkjernen som planeter rundt sola.

Dette er Bohr's atommodell fra tidlig i dette århundret, men Bohr selv skjønte at modellen måtte være feil. Ikke bare stred den imot fundamentale kjennsgjerninger i fysikken, modellen stemte heller ikke med observasjonene, med noen meget få unntak. Energiene for alle eletonovergangene i hydrogenatomet kunne beregnes nøyaktig, men for andre atomer ble det helt feil.

At modellen må være feil, skjønner man hvis man ser på hydrogenatomet. Dette atomet har ett elektron. Hvis man tenker seg at elektronet beveget seg rundt og rundt i alle retninger, omtrent som når man surrer garn rundt et kulerundt garnnøste, så tenker man seg noe som er umulig etter den klassiske fysikkens lover. En partikkel rundt kjernen etter disse lovene, måtte bevege seg som en planet rundt en sol, dvs. i et gitt baneplan. I såfall måtte et hydrogenatom ha vært flatt.

Svaret på hvordan atomene så ut fant man ikke ut før i 1926, da Erwin Schrödinger som den første klarte å beskrive atomet i samsvar med kvanteteorien. Skal man illustrere et atom riktig, skal man tegne elektronene som en elektronsky som omslutter atomkjernen. Elektronskyen er tettest inne ved atomkjernen, den blir tynnere og tynnere utover, og tar i teorien aldri slutt. (En annen sak er at også Schrödingers modell er unøyaktig, den måtte modifiseres ved hjelp av et teknisk kunstgrep for å ta hensyn til at elektronene har spinn. Først da Dirac modifiserte ligningene utfra relativitetsteorien i 1932 klarte man å forklare spinnet.)

Schrödingers modell er nokså abstrakt og lite velegnet til å forklare almennheten hvordan et atom ser ut. Derfor brukes Bohrs modell ofte som en enkel og grei, men unøyaktig, illustrasjon. Denne modellen har også den fordelen at den kan tegnes med et lettkjennelig bilde, og er dcermed lett å bruke i illustrasjoner eller logoer som har sammenheng med kjernekraft eller kjemi.

Bohrs planetariske atommodell er er så innarbeidet at vi må være bevisst med å avlære studentene den ved universitetsfag i kjemi. Selv i lærebøker i videregående skole har jeg sett at planetmodellen presentert som "like bra" som elektronskymodellen. Men den "planetariske atommodellen" er ikke riktigere enn tidligere tiders tanke om at jorden skulle være flat. Hadde Bohrs modell vært riktig, hadde altså hydrogenatomene vært flate.
 

Vi kan også se på mikrokosmos og makrokosmos. Noe som er bestynderlig er den store likheten mellom vårt solsystem og modellen av et atom. Atomet har jo en atomkjerne og elektroner som svirrer rundt, liksom vårt solsystem har solen med planeter i bane rundt. Disse likhetstrekk mellom mikrokosmos og makrokosmos ble mye diskutert i begynnelsen av 19-hundretallet. Den gangen konkluderte man med at det var for store ulikheter til at man kunne si at det var det samme. En ulikhet er at det i atomverdenen, altså i mikrokosmos, er det flere elektroner som går i samme bane rundt atomkjernen. I vårt solsystem er det jo bare en planet i hver bane. En annen ulikhet er at man kan tilføre et atom energi, for eksempel ved hjelp av lys, og da vil et elektron hoppe opp i en høyere bane.  --- På tross av disse ulikhetene, så er det allikevel for mange likhetstrekk mellom makro- og mikrokosmos til å se bort ifra det. Vi antar nå videre at mikrokosmos og makrokosmos bygger på det samme prinsippet. Erling Standen i UFO Norge 1/1999. Ofte ser man at lignelsen mellom solsystem og atomet brukes for å begrunne visse esoteriske tolkninger av naturen. Her bruker Erling Standen likheten til å forklare Rupert Scheldrakes "morfiske felt".

Innholdsfortegnelse
 

Kvarkene er de minste partiklene i en atomkjerne.

Atomene har en atomkjerne som består av protoner og nøytroner. Disse er igjen bygget opp av to ulike kvarker, oppkvarken med ladning + 2/3, og nedkvarken med ladning -1/3. Protonet består av to oppkvarker og en nedkvark, nøytronet omvendt, følgelig blir protonets ladning +1, men nøytronet er ladningsmesig nøytralt. Så langt er det ingen ting som tyder på at kvarkene består av enda mindre partikler.

Ingen kan gi en garanti for at det ikke finnes enda mindre partikler, men det finnes visse indikasjoner på at vi har nådd til bunns. For noen kjernereaksjoner bestemmes hastigheten av hvor mange elementærpartikler det finnes i naturen. Så langt stemmer observasjonene med det antall kvarker man har funnet. Videre ville enda mindre partikler forutsette at det fantes en helt ny kraft som kunne holde delene i en kvark sammen, dvs. man måtte finne en 5. naturkraft i tillegg til elektromagnetiske krefter, gravitasjon og sterke og svake kjernekrefter. Også her finnes det beregninger, basert på sammensetningen av universet etter Big Bang, og som tyder på at vi ikke kan ha flere naturkrefter enn det vi har.

De siste dekadene har superstrengteorien, samt varianter som m-plan-teori, vært populære redskap for å prøve å utvikle et "teori om alt". En slik teori skal klare å omfatte alle kjernekrefter, dvs. elektromagnetiske krefter, kjernekrefter og gravitasjon. Eneste grunn til å tro at en slik teori kan være riktig, er at den ikke gir noen matematiske selvmotsigelser, men så langt er modellene så komplekse at de ikke kan brukes til å forutsi noe som helst. Slike teorier antyder likevel at det finnes langt mindre elementer, dvs. superstrenger. På den annen side er det ennå ingen ting som antyder at disse strengene kan opptre alene eller på noen annen måte vil kunne gi seg til kjenne. Følgelig er det ennå ingen grunn til å frakjenne kvarkene vedensrekorden som de minste byggestenene i atomkjernen.
 

Skulle gjerne hatt med et sitat fra den historien hvor ordet kvarker ble brukt, og som så inspirerte de som gav kvarkene navn.

Innholdsfortegnelse

Det finnes en naturlov som setter grenser for hvor nøyaktig vi kan måle fysiske størrelser.

Det er i prinsippet ingen grense for hvor nøyaktig vi kan bestemme f.eks. ulike fysiske lovers konstanter, det er bare snakk om å ha tilstrekkelig nøyaktig utstyr, evt. tilstrekkelig penger, tid eller andre ressurser. Det finnes mange eksempler på størrelser som er bestemt med en unøyaktighet som er mindre enn 1 : 10¹⁰. De beste atomurene baserer seg på at man kan bestemme en spesiell strålingsfrekvens, og man antar at den kan bestemmes med en nøyaktighet på 10¹⁸ til 1 om et par år.

Derimot finnes en naturlov, Heisenbergs usikkerhetsprinsipp, som forteller at visse kombinasjoner av størrelser ikke kan bestemmes nøyaktig og uavhengig samtidig. For store partikler har dette ingen betydning, men for et elektron blir det helt avgjørende. Hvis vi kjenner eksakt posisjon for et elektron vet vi ingen ting om dets impuls, og følgelig ingen ting om dets fart eller energi. Vi kan også i teorien bestemme impuls eksakt, men da vet vi ingen ting om elektronets posisjon. Heisenbergs usikkerhetsprinsipp, eller uskarphetsprinsippet som det også kalles, er selve kjernen i kvanteteorien.

Denne uskarpheten skyldes ikke måleunøyaktighet, men en faktisk uskarphet i materien. Vår beskrivelse av materie som faste partikler er i utgangspunktet unøyaktig, det riktige er å beskrive den med bølgefunksjoner. Uskarpheten er en konsekvens av at vi prøver å forstå elementærpratiklene med de modeller vi bruker for å forklare klinkekuler og fotballer.
 

Her skal jeg ha noe!

Innholdsfortegnelse

Fysikkens lover gjør det teoretisk mulig å forsvinne gjennom vegger.

Fenomenet kalles tunnellering og er en konsekvens av Heisenbergs usikkerhetsprinsipp. Fordi en partikkels posisjon er gitt ved en bølgefunksjon, vil vi ikke kunne bestemme dens posisjon eksakt. Som nevnt i forrige punkt, dette skyldes ikke bare måleusikkerhet, posisjonen er uskarp. Hvis vi måler posisjonen flere ganger vil vi få litt forskjelig svar hver gang, selv om partikkelen ikke rører seg.

Det paradoksale er at de målte posisjonene faktisk vil være riktig hver gang, selv om posisjonene er forskjellige fra gang til gang, og selv om partikelen i utgangspunktet i ro. Den merkelige konsekvensen av dette er at partikkelen kan plutselig være et annet sted enn den var for et øyeblikk siden, og den kan flytte seg selv om det betyr at den må passere en tilsynelatende ugjennomtrengelig vegg.

Dette fenomenet er mer enn bare teori. De nye supermikroskopene (tunelling microsscope) som kan "se" enkeltatomer bygger faktisk helt og holdent på dette prinsippet, og når radioaktive atomkjerner sender ut partikler (alfa- eller beta-stråling) skjer det ved tunnellering. Tunnellering setter også en grense for hvor tynn en elektrisk isolasjon kan være, og setter derfor en grense for hvor små man kan gjøre minnebrikkene og regnebrikken i en datamaskin.
 

En snarvei gjennom Berlinmuren? I Øst-Tyskland var det en annen mulighet man så for seg: Hvis man kjører med full fart i en Trabant mot Berlinmuren, hvor mange ganger må man prøve før man passerer gjennom muren uten å kræsje? Svaret er omtrent 101030 (10 ^10 ^30) ganger, dvs. et tall med million billon billion nuller. Skulle du skrive dette tallet på vanlig måte ville blekket veie omtrent like mye som hele jordkloden. I praksis ville det derfor lønne seg å vente på Berlinmurens fall. Særlig fordi Berlinmuren bestod av to murer, og det var enda vanskeligere å klare dette kunststykket to ganger på rad... Det finnes også en viss risiko for at man plitselig skulel dukke opp på Mars. Noen har beregnet risikoen til ca. 1 : 101085.(10 ^10 ^85) Tallet er så stort at hvis man skulel skrive det så måtte man klare å skrive en null på omtrent hvert eneste av alle atomene i universet.

Innholdsfortegnelse

Einsteins relativitets-teori er korrekt så langt vi vet.

Så langt ser alle resultater ut til å bekrefte relativitetsteorien, noen av dem med stor nøyaktighet. Flere av forutsigelsene fra teorien er blitt bekreftet gjennom studier av universet, og flere andre observasjoner har vist seg å bare være mulig å forklare ved å bruke relativitetsteorien

Det finnes resultater som har vist at visse tolkninger (også tolkninger gjort av Einstein selv) av relativitetsteorien er feil. Men ingen resultater så langt tyder på at det er noen feil i teoriens grunntanker. Det forhindrer ikke at viktige vitenskapelige tids-skrift nærmest blir oversvømt av innlegg med påstander om at Einsteins relativitetsteori er bare vrøvl.

Hvordan kan jeg være sikker på at det ikke finnes noen data som motstrider Einstein? Helt sikker kan jeg selvfølgelig ikke være. Men det er vanskelig å tenke seg noe som ville gi mer status i vitenskapens verden enn det å kunne bevise at Einstein tok feil. Derfor er det utenkelig at pålitelig informasjon som motstred relativitetsteorien ville gå upåaktet hen. Tvertimot, det ville være en sensasjon som meget raskt ville nå aviser og nyhetsprogrammer. Innen visse områder av vitenskapen kan man være helt sikker på at viktig og riktig informasjon vil komme fram. Ett av dem er den grunnleggende forståelsen av relativitetsteorien.
 

Terningkast ca. 4  Relativitetsteorien og kvanteteorien forandret hele vår fysiske verdensbilde, men kvanteteorien påvirket også veldig mye vår virkelighetsoppfatning. Klassisk fysikk er deterministisk, dvs. alle hendelser er entydig forutbestemt, i teorien var alt som skjedde en uvegerlig konsekvens av universts opprinnelse. Dette ble ikke endret av relativitetsteorien, men ifølge kvanteteorien var utfall av alle hendelser usikkre, de kunne ikke bestemmes eksakt. Denne tolkningen var sterkt omdiskutert, og det var i denne sammenheng Einstein uttalte de berømte ord: Gud kaster ikke med terninger. Einstein kunne ikke godta at kvanteteorien gjorde fysiske hendelser uforutsigbare, han mente at utfallet var gitt på forhånd, selv om det var umulig for oss å forutsi resultatet. I dag mener man at Einstein tok feil på dette punktet. Mange har brukt denne uttalelsen senere som et bevis på at Albert Einstein var trodde på den kristne Gud. Einstein har selv tatt avstand fra en slik tolkning. Einstein var jøde og pleide sin kontakt med de jødiske institusjonene, men det var trolig mest av sosiale grunner og mindre av religiøse grunner. Det er også en myte at lille Albert var dårlig på skolen. Faktisk fikk han toppkarakterer. Derimot hadde han motivasjonsproblemer i studietiden og fullførte i først omgang ikke sine studier.

Innholdsfortegnelse

Lyshastigheten har forandret seg.

Et av argumentene kreasjonister har brukt er at lyshastigheten har forandret seg, den blir langsommere og langsommere. Dette påstår de på bakgrunn av et utvalg av historiske målinger av lyshastigheten som tyder på en slik utvikling. Ved å ta utgangspunkt i dette og ekstrapolere bakover i tid, kan man komme til at jorden bare er 6000 år gammel.

At denne tolkningen er feil kan lett motbevises på to måter:

 
• Den første beregningen av lyshastigheten ble gjort av Ole Römer i år 1675. Han fant ut at lyset brukte 1000 sekunder på å krysse jordbanen, men fordi jordbanens størrelse var unøyaktig kjent ble den hastigheten han fant litt feil. Bruker man den jorddiameteren man kjenner i dag, blir svaret meget nøyaktig.
• Forskerne er i dag i stand til å måle lyshastigheten med meget stor nøyaktighet, og skulle det være noen reduksjon i lyshastigheten som monnet skulle man kunne se det i løpet av dager. Det gjør man ikke.

 


I 2001 påstod likevel to forskere (skal finne navnene) at lysets hastighetkan ha økt, og at dette er forklaringen på observasjonen om at universet ser ut til å utvide seg stadig raskere. Denne teorien er imidlerid mege spekulativ, den er av typisk fysisk teori som ikke har noen eksperimentell støtte, men som heller ikke er eksperimentelt eller observasjonsmessig motbevist. Det er likevel klart at denne teorien ikke på noen måte redder argumentet ovenfor, for her er det snakk om effekter som bare viser seg over milliardre av år.
 

Kan noe bevege seg fortere enn lyset? Faktisk er det mulig. Det er ikke noe vi kan oppleve i dagliglivet, og det er heller ikke et brudd på relativitetsteorien. Det er faktisk heller ikke så vanskelig å forklare. Hvis man sender et elektron av gårde i en rettlinjet bane kan vi måle posisjonen på det hvor vi måtte ønske. Og måler vi posisjonen mange ganger, og tegner inn punktene på en papir, vil punktene ligge på en rett linje, akkurat som vi forventer. Skjønt ikke alltid. Som nevnt ovenfor vil elektronets posisjon være uskarp, så hvis vi bestemmer elektronets posisjon vil det ikke være akkurat der vi tror. Hvis vi bestemmer elektronets posisjon to ganger meget raskt etter hverandre kan vi risikere at uskarpheten i posisjonen er større enn avstanden elektronet har beveget seg. Avstanden mellom de to målte posisjonene kan da bli enten mye mindre eller mye større enn det som man skulle forvente utfra hastigheten. Det betyr at hvis vi måler avstanden mellom de målte posisjonene og deler på tiden elektronet har beveget seg, kan man ende opp med en hastighet som er større enn lyshastgheten. Men dette betyr ikke at Einsteins relativitetsteori er feil, det er bare et av mange eksempler på at fysikken kan bli meget komplisert, og morsom.

Innholdsfortegnelse

Vårt univers startet med et smell.

Det vil aldri være mulig å bevise det absolutt før noen reiser tilbake til ursmellet og sjekker hva som skjedde. Det er også flere forskere som mener at Big Bang-teorien er moden for revisjon, fordi det finnes mye den ikke kan forklare. Men alt i alt er det så mange observasjoner som stemmer så godt med denne teorien at det er vanskelig å tro at den vil bli forkastet noen gang i framtiden. Derimot vil man få stadige justeringer og forbedringer i teorien, slik man har sett de siste årene.

Teorien går ut på at verden startet som et uendelig lite punkt, en singularitet. Hvorfor dette punktet oppstod vet man ikke, men det kan ha vært en konsekvens av Heisenbergs usikkerhetsprinsipp. Man vet heller ikke hvorfor det eksploderte, men det begynte å utvide seg med lysets hastighet. Ved hjelp av avansert matematikk og fysiske lover har man så beregnet hvordan universet ville utvikle seg, og så har man undersøkt universet i dag for å finne ut om det stemmer.

Følgende observasjoner er noen av de viktigste grunnene til at man tror på Big Bang-teorien:

• Universet utvider seg. Uansett i hvilken i hvilken retning vi ser finner vi at (nesten) alle de andre galaksene beveger seg fra oss. (Det betyr ikke at vi befinner oss i universets sentrum, alle galakser vil oppfatte det slik.) De ytterste objektene, de mystiske kvasarene, beveger seg med hastigheter som ligger nær lyshastigheten.
• Utfra vår kunnskap om kjernereaksjoner har man beregnet at universets sammensetning skulle være ca. 3/4 hydrogen, 1/4 helium, samt visse mengder av tungt hydrogen (deuterium), litium og heliumisotopen ³He. De observerte verdiene stemmer forbausende bra overens med de beregnede verdiene.
• I alle retninger i verdensrommet finner man en svak mikrobølgestråling, og intensiteten og energien er nesten fullstendig uavhengig av himmelretningen. Strålingens energi stemmer meget godt overens med det man kunne forvente hvis den kom fra Big Bang. En astronom skal ha uttalt at hvis Gud skapte universet på annen måte enn ved Big Bang så var det usedvanlig dårlig gjort av ham å legge igjen et så klart blindspor.

Men hvorfor skjedde det? Dette er kanskje ett av de mest diskuterte spørsmål i vitenskapen i dag. Ikke fordi det er så avgjørende for vår forståelse av vitenskapen, men fordi det vil gi opplysninger av de mest grunnleggende spørsmål menneskene har: Hvem er vi, hvorfor er vi her, etc. Spørsmålet er så stort og så spennende at det har lokket svært mange fysikere over i ville spekulasjoner, gjerne presentert som filosofi. Det er utrolig mange rare ideer som kommer fram i denne diskusjonen, men det begynner å utkrystallisere seg noen svar. Det tomme rommet er ikke helt tomt. Det er faktisk bevist ved fysiske eksperimenter at absolutt vakuum har en energi. Hvor stor denne energien er vet man ikke, noen påstår at den er enorm, men man vet at den varierer med tid og sted. Variasjonene er en konsekvens av Heisenbergs usikkerhetsprinsipp. Dette prinsippet sier at det ikke er en grense for hvor stor energien plutselig kan bli i et gitt punkt. Det hender helt sikkert ikke ofte, men over uendelig lang tid og over et uendelig stort rom vil det kunne skje at energien i et tilfeldig punkt har vært så stor at det skapte et helt univers. Er denne teorien riktig kan det skje igjen, men heldigvis er det uhyre små sjanser for at det skal skje så nært at vi merker noe til det. Om ikke dette er eksotisk nok, så har man de siste årene kommet til at Big Bang hadde en inflatorisk fase. Det betyr at er meget kort øyeblikk utvidet universet seg fortere enn lyshastigheten.

Innholdsfortegnelse

Det antas at det ligger en teori bak Einsteins relativitetsteori

Kvantegravitasjon er ett av de store diskusjonsemner for de dypeste tenkere i dag, og har gitt opphav til en rekke spekulasjoner av ofte tvilsom art. Kvantegravitasjonen tar utgangspunkt i at kvanteteorien må gjelde for tyngdekreftene slik den gjelder for de andre kreftene vi kjenner. Så langt er det ingen ekseprimenter som viser at det må være slik, og man har heller ingen god teori for kvantekravitasjon.

Men man kommet et godt stykke med å inkludere relativitetsteorien i kvantemekanikken. Dette ble gjort første gang av Paul A.M. Dirac i 1928 da han innførte -ct (lyshastigheten ganger tiden) som den fjerde dimensjonen i Schrödingerligningen i tillegg til x, y og z. Dermed klarte han som den første å forklare at elektronene har "spinn", dvs. de var magnetiske. Dette fortalte Schrödingerligningen ingen ting om.

Beregningene rommet også en sensasjon: De tydet på at det fantes to slags elektroner, ett med positiv og ett med negativ ladning. Dirac forutsa dermed positronet eller antielektronet. I 1932 ble positronet påvist i kosmisk stråling og Dirac fikk Nobelprisen i fysikk 1933. Antimaterien ble med andre ord forutsagt teoretisk før den ble oppdaget.
 

Kvantegravitasjon er et av de mest misbrukte fysiske fenomener blant en gruppe postmodernistiske filosofer som henter inspirasjon fra en fysikkens verden de har svært lite kunnskap om. Disse filosofiske utledningene er ofte formulert så vanskelig at de ikke er tilgjengelig for andre enn filosofene selv, muligens som et forsvar mot fysikere som ellers ville avslørt dem. Alan Sokal ble så irritert på dette at han sendte inn et langt manuskript til et ledende fagtidssdkrift for disse filosofene hvor han brukte kvantegravitasjon til å "bevise" at virkeligheten ikke eksisterte. Artikkelen ble akseptert, og så snart den var trykket ble den gikk Sokal ut i avisene og avslørte bløffen. Referanse for artikkelen: Transgressing the Boundaries: Toward a Transformative Hermeneutics of Quantum Gravity, Alan Sokal, "Social Text", Spring/Summer 1996, pp. 217-252.) Redaksjonen i "Social Text" fikk i 1997 "Ig Nobel Prize", en pris som deles ut for forskning som "verken kan eller bør gjentas". Sokal-affæren har siden vært det kanskje mest diskuterte emnet i postmodernistiske filosofidebatter, ofte med en bitterhet. En nordisk filosof og skribent presterte i en kronikk i Morgenbladet 28. nobember 1997 å gi Sokal et medansvar for fremveksten av fransk høyreekstremisme.

Innholdsfortegnelse

Reiser tilbake i tid vil høyst sannsynlig aldri bli mulig.

Riktig. Det finnes ingen ting i den eksperimentelle fysikkens lover som åpner mulighet for slike reiser. Det viktigste beviset er likevel at vi ikke er invadert av turister fra framtiden. Det er ingen hendelse registrert så langt som tyder på at vi har hatt besøk fra framtiden.

Svar: Bare 10% av studentene mener at reiser tilbake i tiden vil bli mulig. En student påpekte at reiser fram i tid vil være mulig, men det er vel egentlig det vi gjør hele tiden?

Det finnes fysikere som spekulerer i teoretiske muligheter, bl.a. denne: Visse matematiske modeller forutsier at det finnes såkalte "tachyoner", partikler som alltid beveger seg fortere enn lysets hastighet. Det er umulig å akselerere en partikkel forbi lyshastigheten, men man tenker seg at vanlige partikler på en eller annen måte kan omdannes til tachyoner, og dermed "hoppe over" lysmuren.

Men det er vanskelig å ta disse teoriene seriøst. For det første finnes det ikke et eneste eksperiment som antyder at tachyoner eksisterer, og det er ikke en eneste teori som antyder hvordan en vanlig partikkel skal kunne omdannes til et tachyon.

Men dette er ikke de største problemene. Etter noen hundre millioner års forskning er det kanskje mulig at man kan splitte opp et menneske i elementærpartikler og sette det sammen igjen et annet sted. Men hvordan skal man få det første mennesket eller maskin over i "tachyon-verden"? Og hvis man klarer det, hvor og når skal man lete for å finne det igjen? Det er jo umulig å kommunisere med noe som beveger seg raskere enn lyset.
 

"Skal finne sitatet" I 2001 meldte New Scientist at en forsker mente at det kunne være mulig å lage en maskin som kunne hente folk fra fortiden - forutsatt at de hadde en tilsvarende maskin da. En innsender innså at dette ville by på helt spesielle problemer...

Innholdsfortegnelse

Et av matematikkens uløsteproblemer er hvordan man skal kunne tredele en vinkel.

Alle vinkler kan man tredele, og visse vinkler kan man tredele med passer og linjal. Problemet er å finne en generell måte å tredele alle vinkler på ved hjelp av passer og linjal. Dvs. det er ikke noe problem det heller, for allerede i forrige århundre beviste man at det var umulig.
 

Ridderne løste en av samtidas vanskeligste matematiske gåter, nemlig tredelingen av en vilkårlig (tilfeldig) vinkel. Dagbladet, 6. januar 2001.

Et av de store vitenskapelige problemer som er løst er å bevise Fermats siste teorem. Pierre de Fermat (1601-1665) hadde studert en bok i klassisk tallære og hadde for vane å skrive kommentarer i margen på boken. Her satte han fram mange påstander uten selv å bevise dem. Bare ett av dem viste seg å skape problemer for ettertiden, og utviklet seg til å matematikkens mest klassiske nøtt: Fermats siste teorem.

Teoremet omhandler følgende ligning: xⁿ + yⁿ = zⁿ. For n = 2, dvs. x² + y² = z², finnes det løsninger hvor alle tall er heltall. Eksempel: 3² + 4² = 5² eller 5² + 12² = 13². Fermats påstand er at det ikke er mulig å finne løsninger med heltallige svar hvis n er et heltall større enn 2.

Det er gjort svært mange forsøk på å bevise teoremet. Meget raskt kunne man bevise at det var riktig hvis n var et partall. Også for n=3 kunne teoremet bevises, men så ble det svært komplissert. Da datamaskinene kom ble teoremet testet med voldsomme serier med beregninger. Det ble aldri funnet noen tilfeller som stred imot teoremet, men dette var likevel ikke noe bevis.

I juni 1993 kom meldingen om at professor Andrew Wiles ved Princerton-universitetet hadde klart å bevise teoremet. Dette medførte omtrent samme reaksjon blant matematikerne som Bob Beamons 8,90-metershopp i Mexico 1968 gjorde blant sportselskere.

Før artikkelen hvor han gav beviset ble trykket ble den vurdert av andre, og da ble det oppdaget at en svakhet i beviset. Denne svakheten så ut til å velte det hele. Det tok Wiles over ett år med intenst arbeid å finne løsningen på problemet. Det vil nok alltid være matematikere som søker rask ære ved å avsløre svakheter i beviset, med de fleste mener nå at Fermats siste teorem er endelig bevist.

Og det gjenstår ett problem til. Fermat skrev i sitt notat at han hadde funnet et meget elegant og enkelt bevis. De fleste mener at det beviset han hadde ikke var holdbart, men det er mulig at det finnes en helt enkel løsning som tusenvis av matematikkforskere har oversett.
 

Det Wiles tok utgangspunktet i var følgende setninger: Hvis alle elliptiske fuksjoner var modulære ville Fermats siste teorem være gyldig. Alle elliptiske funksjoner er modulære Det første punktet var allerede bevist. Å bevise det andre punktet ville være en bragd i seg selv. Denne setningen kalles Shimura-Taniyama-hypotesen etter to unge japanere som utviklet sammenhengen rundt 1960. Denne setningen hadde allerede hatt så stor betydning i matematikken. Mange matematikere "glemte" at den ikke var bevist, og brukte den i sine bevis. Det var denne hypotesen Wilkes beviste. Det tok ham 3 år, og hele tiden arbeidet han alene og i hemmelighet. Bare hans kone visst hva han holdt på med.

Innholdsfortegnelse

Det er faren som bestemmer barnets kjønn.

Det er noe alle vet at barnets kjønn bestemmes av den sædcellen som befrukter egget. Hvis sædcellen har et Y-kromosom blir barnet en gutt, og hvis det har et X-kromosom blir barnet en pike. Altså er det faren som bestemmer barnets kjønn.

Men vent litt. Er ikke dette en litt forhastet konklusjon? Er ikke dette det samme som å si at det er Norges Mynt som bestemmer hvem som tar avspark i en fotballkamp? Når dommer kaster mynt eller krone før kampen begynner, hadde ikke da resultatet blitt motsatt hvis Norges Mynt hadde preget myntene den andre veien?

Disse to sakene er samsvarende, og konklusjonen svikter på samme punkt: Verken Norges Mynt eller faren har i utgangspunktet noen forutsigbar påvirkning over det endelige resultatet. Og i begge tilfeller kan resultatet påvirkes underveis: Hvis noen en eller gang i en mynts liv ser etter om det er mynt eller krone vil dette ha en større påvirknng på utfallet ved alle myntkast med denne mynten senere. På samme måte, hvis det ved en unnfangelsen er noe som påvirker X-sædceller og Y-sædceller forskjellig, eller hvis det er noe i morens liv som gir pikefostre og guttefostre forskjellig overlevelsesevne, så vil dette påvirke kjønnet til de barn man får.

Det er kjent at i noen familier fødes så og si bare gutter og dette må skyldes farens sæd (Klarer du å bevise hvorfor?). Men det finnes også raporter som antyder at forhold ved moren er av større betydning for barnets kjønn. For eksempel har det vært antydet at mødre med høyt østrogennivå oftere får jenter, mens mødre med høyt testosteronnivå oftere får gutter. Dette vil i såfall kunne forklares ved at morens hormonnivå påvirker fosterets overlevelsesevner.

Det bør påpekes at mange av de påståtte faktorer som påvirker barnets kjønn er spekulative, på samme måte som det er kjent mange tvilsomme metoder for å aktivt påvirke om man får gutt eller jente. Poenget mitt er at det er logisk kortslutning å slutte at det er faren som bestemmer barnets kjønn, og at det finnes fornuftige grunner til å tro at forhold ved moren faktisk påvirker barnas kjønn mer enn faren.
 

Noe om Darwin og gutteoverskudd.

Innholdsfortegnelse

Det er bevist at kvinner og menn bruker de to hjerne-halvdelene på forskjellig måte.

Påstanden om en biologisk betinget forskjell i menns og kvinners bruk av de to hjernehalvdeler har vært diskutert i en rekke vitenskapelige artikler. For å sitere er forsker: Det er like mange artikler som finner en forskjell som de som ikke finner noen forskjell. I tillegg er det nok like mange resultater som aldri ble publissert fordi et negativt svar er uinteressant.

Men i Sceintific American, november 1996, refereres til en studie hvor man har undersøkt hvilke deler av hjernen som er aktive under lesning. Tredimensjonale NMR-studier viser tydelig at hos menn er bare den ene halvdelen aktiv under lesingen, men hos kvinner er begge halvdeler like aktive. Konklusjonen understøttes av at skader i en hjernehalvdel ser ut til å ha større betydning for menn enn for kvinner. At det i noen tilfeller er slike forskjeller virker derfor klart.

Derimot er det enda uklart hvorvidt denne forskjellen har noen betydning for hvordan man tenker, men det er helt klart at mange av påstandene som baserer seg på disse forskjellene er rent tøv.
 

Iblant påberoper de seg også erfaringer fra moderne vitenskap, som i seg selv kan være spennende og oppsiktsvekkende. Til de sistnevnte vil jeg regne det aktuelle skvalderet om de to hjernehalvdeler. Det er skremmende å se hvor lett det er for fuskere i faget å "støtte" sine påstander med uttalelser fra ansette og fremstående forskere. Georg Henrik von Wright i "Vitenskapen og Fornuften", 1990 Hjerneforskning viser at kvinner har en bedre kobling mellom hjernehalvdelene enn menn, noe som gjør dem bedre i stand til å tenke på og utføre flere ting samtidig. Dette gjør dem bedre egnet til lederjobber. "Under Dusken", 1996.

Innholdsfortegnelse

Forskerne mener at kvinner på sikt vil gjøre det bedre enn menn i utholdenhetsidretter.

Påstanden verserte i pressen i rundt 1995, men bygger på en misforstått tolkning av ulikheter mellom den mannlige og kvinnelige anatomi. Statistiske studier viser også at mens kvinnenes rekorder forbedret seg raskere enn mennenes på 80-tallet så er utviklingen mer sammenlignbar nå.
 

Derimot ser det ut til at kvinner kan være bedre til ekstrem utholdenhet i kaldt vann. Bl.a. har en kvinne, og ingen mann, klart å svømme over Behringstredet (mellom Alaska og Sibir), og en periode hadde en kvinne rekorden over den Engelske kanal. I 1997 klarte en kvinne som den først å svømme fra Cuba til Florida.

Innholdsfortegnelse

Et symmetrisk ansikt oppfattes om penere enn et usymmetrisk ansikt.

Det er gjort en rekke studier som viser dette, sammenhengen kommer entydig fram i studier som tester hvordan mennesker vurderer ulike karaktertrekk ved et ansikt eller en figur. Vi kler oss også i symmetriske klær, når man velger usymmetriske klær eller markeringer er det ofte for å markere noe spesielt (f.eks. ordensbånd) eller for å skille seg ut.

Utfra en Darwinistisk tankegang er dette ikke så rart. De som velger partnere som er sterke, friske og fruktbare vil normalt få flere og sterkere barn enn andre. Over tid ville urtidsmenneskene derfor utvikle sans for karaktertrekk hos sine mennesker som indikerer sunnhet. (Det er ikke nødvendig at kataktertrekket henger sammen med sunnhet, det er nok at sunne mennesker i gjennmsnitt har mer av dette karaktertrekket. Flere av de trekkene man i dag oppfatter som pene kan spores tilbake til slike faktorer. Manglende symmetri kan være et tegn på misdannelse, sykdom eller skade, og symmetri har derfor etter hvert blitt et trekk vi oppfatter som pent.

Hvis man ved hjelp av billedbehandling lager et gjennomsnittsbilde av en stor rekke kvinneansikter vil man få et ansikt som de fleste oppfatter som meget pent. Dette blir ofte framlagt som et bevis på at det gjennomsnittlige egentlig er idealet.

En elegant studie i "Nature" i 1994 viser at denne tolkningen er feil: Forskerne laget gjennomsnittsbilde av en stor gruppe ansikter. Deretter lot de en gruppe velge ut de ansiktene de oppfattet som penest og laget gjennomsnittsbilde av dem også. Disse to gjennomsnittlige ansiktsbildene ble så trykket ved siden av hverandre.

For de fleste lesere (i alle fall mannlige) var umiddelbart liten tvil om at det ene ansiktet var penere enn det andre, og i en testgruppe var 17 av 21 menn enige om at de peneste ansiktene gav det peneste gjennmsnittsbildet. Det interessante var at bildene var så like at det var vanskelig å se forskjell, og det var nesten mulig å se hva forskjellene bestod i, på tross av dette var man ikkke tvil.

Arbeidet viste flere interessante effekter som tyder på at fenomenet er reelt. Det ble utført tester for kvinner av europeisk og asiatisk utseende, og testene gav samsvarende resultater. Man gjorde også en matematisk bearbeidelse som forsterket forskjellen mellom gjennomsnittskvinnen og gjennomsnittsskjønnheten. Dette bildet ble av flertallet oppfattet som det aller peneste av de tre.
 

It has been suggested that, if the face of Helen of Troy (c. 1200 B.C.) was capable of launching 1000 ships, than a unit beauty sufficient to launch one ship should be called a millihelen. Guinnes book of world records, 1977

Innholdsfortegnelse

Klarer man å redusere inntaket av mat vil man bli slankere.

Det er ingen tvil om at kontinuerlig spising av feit mat vil gjør deg fet, eller at kraftig slanking gjør deg tynnere. Men for normale endringer i spisevanene er påstanden meget tvilsom.

Hvis man slutter å bruke smør på brødet vil det teoretisk sett være nok til å slanke seg en kg i måneden, eller 10-15 kg i løpet av et år. I praksis vil det ikke påvirke vekten noe som helst. Selv om man gjør det under helt kontrollerte betingelser for å sikre at man ikke kompenserer med å spise mer av annen mat, vil det ikke ha noen målbar effekt. Det finnes studier som viser at selv betydelige endringer i matinntaket ikke trenger å påvirke vekta.

Kroppen har nemlig en meget god evne til å justere forbrenningen etter inntaket av mat. Hvis man spiser mndre vil det føre til at forbrenningen reduseres. Resultatet blir at du ikke går ned i vekt, og enda værre: Når du begynner å spise normalt igjen vil vekten øke. Slankingen kan også medføre at de begynner å spise mye mer enn normalt etter slankingen. Resultatet blir klassisk jo-jo-slanking, og det finnes dessverre ingen enkle triks - eller smarte slankeprodukter - for å unngå dette.

En studie 1997 viser at mus har et gen i mitokondriene som hindrer dem å bli overvektige. Hvis musene får mer mat enn de trenger medfører dette øket forbrenning og uendret vekt. Mus som mangler dette genet vil derimot vokse og bli svært overvektige hvis de får for mye mat. Resultatene kan forklare tilfeller av ekstrem overvekt, men de indikerer også at det finnes mekanismer som bidrar til å holde kroppsvekten stabil. Det er trolig at mange tilfeller av overvekt skyldes at man har ødelagt denne justeringen på grunn av slanking.
 

Hadde jeg bare vært fornøyd med de 5 kg overvekt som det begynte med. Da hadde jeg sluppet de 15 som jeg sliter med nå. Fra en artikkel om slanking i Aftenposten, 6. oktober 1996. En annen artikkel refererer til en test hvor tre grupper ble fulgt over tid. En gruppe reduserte matinntaket, en annen gruppe reduserte matinntaket og begynte samtidig med mosjon, mens den tredje gruppen mosjonerte, men beholdt sine gamle matvaner. Den siste gruppen redusert vekten mest over tid, den gruppen som bare spiste mindre hadde etter noen måneder ikke redusert vekten i det hele tatt.

Innholdsfortegnelse
 

Jeg har noen flere saker om jenter og gutter.....

Harde fag og myke kjønn.

Like før inngangen til dette århundret sa en medarbeider i det amerikanske patentkontoret opp jobben sin fordi han mente at alt som kunne finnes opp allerede var oppfunnet. Sett på bakgrunn av dette, kan det virke både historieløst og arrogant å avslutte århundret med en påstand om at naturlovene er endelig fastlagt. Påstanden er dessuten temmelig sikkert feil. Vi mangler en kvantemekanisk beskrivelse av gravitasjon, og fysikere tror det er mulig å finne en felles teori som forener alle naturkreftene og følgelig må beskrive alt på et nytt grunnlag.

Men det er lite sannsynlig at det kommer nye lover som endrer forståelsen av noe som utgjør vår hverdag