Selv begynte jeg å lese da jeg var tre år. Jeg ble da sendt til en psykolog, som "genierklærte" meg. Det ble konkludert med at jeg ellers var normalt utrustet og ville fungere sosialt, i motsetning til hva foreldrene mine var redd for.

Det ble vurdert om jeg skulle begynne på privatskole, men foreldrene mine valgte å ikke gjøre det, da jeg kanskje ville få problemer med å få kamerater i nærmiljøet. Av samme grunn ble det bestemt at jeg heller ikke skulle begynne på skolen ett år tidligere.

På skolen var de til en viss grad forberedt på å få meg i klassen. Jeg fikk spesialundervisning i norsk og matte de første årene. Denne fungerte ikke spesielt godt, siden det ikke ble stilt noen særlige krav til min arbeidsinnsats . Det lå hele tiden i kortene at det var et "problem" at jeg ikke lå på nivå med de andre.
En av tingene dette førte til, var at jeg ikke lærte meg å anstrenge meg for å få til ting. En annen ting var at jeg mistet motivasjon til å lære meg noe nytt, da jeg aldri fikk jobbe i mitt eget tempo, men hele tiden måtte bruke lang til på å løse enkle, repetitive oppgaver.

Det er ingen tvil om at lærerenes måte og takle meg på førte til problemer for meg. Mange lærere visste ikke hva de skulle gjøre for å gi meg ekstra utfordringer, derfor ble det plukket veldig på det jeg ikke nødvendigvis alltid gjorde bra. Dersom jeg hadde gjort en slurvefeil, eller at skriften min kunne vært penere, ble dette påpekt. Da ble jeg beskyldt for å ikke ha gjort en skikkelig jobb. Etterhvert lærte jeg meg til å late som om jeg brukte lang tid på å lese el. gjøre oppgaver, for at ikke jeg skulle gi inntrykk av at jeg tok lett på det.

Det toppet seg da jeg på muntlig eksamen i matte i 9.klasse fikk nedsatt karakter. Sensors begrunnelse var jeg brukte for kort tid på oppgavene.

Det forundret meg også at dette stort sett gjelder den teoretiske delen av skolen. Er man god i gym, eller håndarbeid, gir dette respekt samt muligheten til å utfolde seg mer. Samtidig er det fullt lov å påpeke at andre ikke er like flinke i dette. I teoridelen skal det ikke være noen forskjeller, ihvertfall skal de ikke snakkes høyt om.

Et konkret eksempel var på ungdomsskolen, da læreren ble litt utålmodig pga. en jente som slet litt med matte. Læreren utbrøt irritert noe sånt som "Dette må da til og med du få til."

Mange i klassen reagerte på uttalelsen, og mente det var sårende for jenta, og det ble tatt opp med klasseforstander og rektor. I håndarbeid eller gym kunne "svake" elever forvente uttalelser som dette hver eneste time, både fra lærere og elever. Dette er av en eller annen grunn helt greit.

Til tross for det formidable forspranget jeg hadde før skolen, gikk jeg ikke ut av skolen med særlig mer kunnskap enn de fleste andre på min alder. Hadde sånn OK karakterer, og elendige studievaner.

Jeg har slitt med konsentrasjonsproblemer og rastløshet siden jeg var 12-13 år og fram til i dag. Jeg har egentlig ikke lagt så mye vekt på at jeg følte at jeg kjedet meg på skolen. Det er jo tross alt ganske vanlig at unger sier at timer er "kjedelige", så jeg har gått ut ifra at mine opplevelser har vært helt vanlige.
Det har egentlig ikke vært klart for meg hva som har vært årsaken til dette før dette problemet har blitt belyst. For folk flest virker problemstillingen å være uforståelig. Det er jo bare å skjerpe seg, liksom, om man har problemer med å konsentrere seg.