Sunnmørsposten,
6. juni, 2005. Kommentar til artikkel av Kjetil
Tandstad, 18.
mai, 2005
For noen dager siden fant jeg en konvolutt med et ukegammelt avisutklipp fra Sunnmørsposten. Her øser Kjetil Tandstad av sin livsvisdom over en hel side og forkaster mine tanker – denne gangen i Aftenposten – om intelligente barns problemer og behov i forhold til skole. Tandstad formuleringer viste at ikke alt jeg skrev var kommer klart fram, og noen påstander trenger en viss korreksjon.
Tandstad har rett i at de fleste barn med høy intelligens klarer seg bra, og mange får utnyttet evnene sine så godt som det er mulig uten ekstra oppmerksomhet. Det er flust av nordmenn med høy IQ som har hatt formidabel profesjonell og personlig suksess, selv om enkelte har hatt en noe aparte skolekarriere.
Men ikke alle er like heldige. De som ikke klarer seg ser man ikke, normalt aner de ikke selv hvorfor det gikk så galt. Derfor er det lett å tro at alle klarer seg. Å diskutere årsakene i detalj er det ikke plass til her, men se http://svamp.org.
Variasjonen blant barn med høy intelligens er ufattelig stor, mange ligger så langt unna det normale at man ikke tror det før man ser det. Jeg har truffet barn som knekte lesekoden som 2-åringer, leste bøker som 3-åringer, multipliserte tosifrede tall i hodet som 4-åringer og kunne diskutere avanserte temaer innen filosofi, middelalderhistorie, teknologi og realfag før de kom på ungdomsskolen. Våre barn er langt unna de mest ekstreme, likevel fortalte hjelpetjenesten oss at ”Norsk skole har ingen ting å by slike”.
Samtidig er disse barna like uforutsigbare som alle andre. Ønsker man å betvile intelligensen, så finner man lett argumenter for det. Også lærere går i den fellen. Problemet nevnes ikke i den norske lærerutdanningen, derfor blir det lett til at lærere avviser både intelligensen og problemstillingen, og heller søker forklaringer i psykiske diagnoser og manglende sosial kompetanse. De færreste elever og foreldre har kompetanse om dette og emnet er tabubelagt, så de fleste aksepterer lærerens konklusjon – også i tilfeller hvor det er åpenlyst at den er feil. Dette er det normale i Norge i dag.
Andre steder er kunnskapen større. Et sveitsisk TV-program i 1999 om en spesialskole for slike barn i Zürich fikk stor oppmerksomhet i Europa. Mange europeiske land har tatt etter og Berlin som delstat vedtok i fjor at slike barn har rettigheter. Vår gutts lærer fra New Zealand ble svært forbauset over den norske holdningen og gav meg en 64-siders brosjyre om emnet fra New Zealands utdanningsministerium. Det påpekes hele veien at målet er omsorg, ikke elitedyrking; i motsetning til for kunst- og idrettsskoler.
Det samme fokus har Pernille Buch-Rømer, som alene startet skolen Mentiqa for slike barn i København i fjor. Hennes utgangspunkt er at sosial kompetanse forutsetter trygghet, og at mange barn med høy intelligens ikke får denne tryggheten i vanlig skole. Fordi Mentiqa åpner for å sile etter evner, ligger den i lovens yttergrense, men myndighetene har innsett at den fyller et behov. Tilsvarende skoler kommer i tre andre byer. Bare Århus har protestert, da de heller vil lage en slik skole selv.
I Norge er debatten bare i startgropa. Vi startet vårt arbeid med saken ved årtusenskiftet, og har sett en betydning endring siden. 9. mai i år viste NRK1 – Faktor et program der vår familie besøkte Mentiqa, og jeg vet at andre TV-program er underveis.
Jeg har fått flere hundre henvendelser fra mennesker som har opplevd problemene med full tyngde. Samme dag som Tandstads kommentar lå i postkassen min, fikk jeg en lang og lavmælt intens epost fra en fortvilt mor. Hun hadde sett NRK-programmet 9. mai etter å ha blitt anbefalt av rektor ved sønnen skole. Deretter hadde hun undersøkt våre Internettsider, og brevet endte slik:
”I dag måtte jeg hente ham nok en gang på rektors kontor og han gjentok gang på gang i bilen på veien hjem: "Det er ikke håp for meg! Det er ikke håp for meg! Jeg vil dø!" Utsagnene gjorde at jeg lot ham lese siden hvor du beskriver kjennetegnene for intelligente barn. Mens han leste utbrøt han gjentatte ganger: "Slik har jeg alltid hatt det! Det er jo meg, jo!" Ikke et snev av hovmod - kun håp. Etterpå gjorde han ti sider med matematikkoppgaver mens han sang og beina danset under bordet.”
Man forteller ikke vitser etter et slikt brev.
Martin Ystenes