Publisert i Adessseavisa, november 2002.
"Hvorfor så negativ bestandig", spør to lærere i Adresseavisen 3. november. Hvorfor kommer ikke det positive som skjer i skolen bedre fram? Svaret er enkelt. Det er dere lærere som må fortelle om det positive, dere må tørre å stå fram med det som dere tror på, dere må søke og be om og gi positiv tilbakemelding, og dere må vise saklig autoritet gjennom måten å håndtere berettiget kritikk, forskjellighet og uenighet. Skjer det, er jeg rede til å være en del av det publikummet som lar seg inspirere og overbevise.
Og kanskje må lærerne begynne hos seg selv. Når lærere frykter smisking og trynefaktor på grunn av de personlige lønnstilleggene som skal komme, så forteller det meg en ting: Mange av dere er ikke i stand til å erkjenne og anerkjenne de særlig dyktige blant deres egne.
Anerkjennelse av kollegers pedagogiske kvaliteter er ikke vanlig nok i norske undervisningsinstitusjoner, kanskje med unntak av uforpliktende klapp på skuldrene som dog "ikke må oppfattes som om du er bedre enn de andre". Hvordan skal lærere få styrke til å stille krav og til å prøve ut nye ideer hvis man ikke engang får troverdig tilbakemelding fra sine kolleger, og hvis det ypperste de får av ros er at de holder en god gjennomsnittlighet? Hvorfor prøver ikke skolene i større grad å identifisere de som har spesielle talenter og så bruke dem der de gjøre mest nytte for seg? For en utenforstående virker det som om minimalisering av misunnelsen er viktigere enn optimalisering av resultatene. Hvordan skal da utenforstående se hva som er positivt, når ikke engang skolen selv klarer å gjøre det? Fra mitt ståsted kan det se ut som om private læresteder er flinkere her – også på universitetsnivå.
Og til dere foreldre: Når takket du sist en lærer for å gi ditt barn en god undervisning? Hvem av dere har oppfordret barna til å gi læreren ros når de fortjener det? Hvem av dere har forsvart læreren på foreldremøte, og kanskje til og med rost ham eller henne for noe som du vet har vært kontroversielt? Det er dessverre syterne som høres mest, og det skal mot til for å stå imot usaklig klaging. Jeg vet at den ene bråkmakeren som må settes på plass lett får mye sympati, til og med blant de som ønsker arbeidsro. Da er det adskillig enklere hvis foreldre som ønsker at læreren skal vise autoritet også gir vedkommende tillit og selvtillit til å takle slike situasjoner. Har man gjort jobben sin her som foreldre, står man også langt sterkere når man vil stille krav overfor de som ikke er dyktige nok, interesserte nok eller myndige nok. For det finnes noen av dem, også.
Jeg har fremdeles mye kritikk å gi til skolen, og jeg er fremdeles irritert over skolens manglende evne til å akseptere realitetene i den kritikken de får. Fremdeles er jeg overbevist om at den norske skolen ikke klarer å rydde opp i dette før den blir tvunget til det gjennom konkurranse. Per i dag er skoledebatten en skyttergravskrig dominert av politiske slagord, ideologiske dogmer og ukritisk kildehenvisning, og i alle fall ikke den debatten vi trenger.
Men likevel: Det må bli adskillig større raushet, både overfor og innad i skolen. Omsider har lærerne fått en skikkelig lønn, nå må vi følge opp med å gi dem aksept og støtte for det gode de faktisk gjør. Det er adskillig lettere å gi av seg selv, hvis den som tar imot sier takk og hvis publikum innrømmer tilstrekkelig slingringsmonn. Det er ingen ting som er så utmattende som det å kaste ærlige perler for sutrete kritikere. Jeg tror en større raushet overfor lærerne som yrkesutøvere vil ha større betydning enn hvilken som helst skolereform.
Martin Ystenes