Huller i drivhuset.

 

På 90–tallet trodde 7 av 10 at drivhuseffekten skyldtes et hull i atmosfæren. Mer problematisk var det at andelen så ut til å være like stor blant journalister.

 

Drivhuseffekt skyldes at gasser i atmosfæren som absorberer varmestråling fra jordens overflate. Alle gassmolekyler som består av to ulike atomer eller mer enn to atomer bidrar, og det som bidrar mest er vanndamp og deretter CO2. Uten naturlig drivhuseffekt hadde Jorden vært rundt 30 grader kaldere, mens våre utslipp antas å ha bidratt med knapt 1 grad ekstra.

 

Ozonlaget er et lite, men jevnt fordelt innhold av ozon i stratosfæren, som beskytter oss mot ultrafiolette stråler fra Sola. Det er særlig KFK–gasser (klor–fluor–karboner) som ødelegger ozon, og i kombinasjon med iskrystaller skapes ozonhull over polområdene vinterstid. KFK–gasser bidrar også litt til drivhuseffekt, hvilket bidrar til forvirringen, men de to fenomenene er i utgangspunktet uavhengige.

 

At journalister i farten kan rotet til begrepene, det må man kunne akseptere. Litt verre var det da en journalist fra Adresseavisen reiste til klimaforhandlingene i Kyoto i 1997, og så konsekvent omtalte om drivhusgasser som ozonødeleggende. Fire artikler kom på trykk før noen pikket ham på skulderen hans og fortalte ham at det var drivhuseffekten de snakket om, ikke ozonhullene.

 

Hvem tror at en journalist som er så dårlig forberedt kan stille kritiske spørsmål? Hvem tror at en avis hvor redaksjonen ikke oppdager slike brølere er troverdig? Kyotoavtalen fra 1997 er grunnlaget for alt internasjonalt arbeid om klimagassutslipp, og det var stor oppmerksomhet om saken også da. Men ikke nok til at alle fant det verdt å sette seg inn i saken før de skrev om den.