source: http://www.chembio.ntnu.no/users/ystenes/sproyt/arkiv/aug_98.htm Ansvarlig: Martin Ystenes ©

Sprøytvarslerens arkiv,
August 1998

Vitenskapelige feil og antivitenskapelig tull i media


Oppslag i august 1998

Sprøytvarsleren

  1. En meget sjelden hendelse Nettavisen
  2. Som en viss mann leser statistikk VG
  3. Høye ozonhull Adresseavisen
  4. Enda en gang for første gang VG
  5. Hurtig-evolusjon Aperitif
  6. Enkle forklaringer er de beste Dagbladet
  7. En god bløff fungerer like bra Teknisk Ukeblad
  8. En grundig dokumentasjon Illustrert Vitenskap
  9. En todimensjonal høyde NTB
  10. Et rart sekund Nettavisen
  11. Manipulert nyhet Dagbladet
  12. Tell rolig til ti - eller be VG
  13. Dyr rakett Rogalands Avis
  14. Forbrenning er gjenvinning Dagens Næringsliv
  15. Det skurrer ikke bra i mine ører Bergens Tidende
  16. 100% usikkerhet innen rekkevidde Aftenposten
  17. Å, så resistent jeg ble Aftenposten
  18. Vanskelig å bli journalist Sunnmørsposten
  19. Uffda! Teknisk Ukeblad
  20. Dårlig journalistikk som maktmiddel Natur og Vitenskap
  21. Jorden vokser Dagbladet
  22. Enorme tall Trønderavisa

www.vitenskap.com

Ti på topp

Arkiv (> 250 oppslag)

Har du kommentarer til noen av oppslagene?




  • En meget sjelden hendelse

    Nettavisen, 25. mai 1998.
    Hva gjør man hvis det er over en milliard dollar i en lotto-pott? Joda, man blir helt febrilsk. I alle fall er det så mange som blir så febrilsk at det blir et hysteri. Folk kjøper lodd som gale, og avisene følger etter med den ene merkelige informasjonen etter den andre. F. eks. denne fra Nettavisen:

    Ifølge CNN er sannsynligheten for å vinne i Powerball 1 på 80 millioner. Det er imidlertid 70 prosent sannsynlighet for at det blir flere vinnere å dele potten på. Til sammenligning skal sannsynligheten for å fryse i hjel være 1 på 3 millioner (formodentlig avhengig av hvor man befinner seg), for å falle ut av sengen 1 på 2 millioner, for å omkomme i en flyulykke 1 på 250.000, og for å å omkomme i trafikken 1 på 5000.

    Hvilket skulle bety at bare 2-4 nålevende nordmenn har falt ut av senga.

    Financial Times kom opp med en tilsvarende sannsynlighetsverdi 23. april 1998. Det var så mange som ringte til Frankrike for å få biletter til fotball-VM at sjansen for å komme gjennom var nærmest null:

    With the odds of getting through calculated at about 2 m(illions) to one, supporters' groups describes the situation as a farce.

    I og med at 110.000 billetter skulle selges den dagen, betyr det at det måtte 220 milliarder oppringingsforsøk til for å solgt alle. De tre første timene var det registrert 10 millioner oppringinger, så de måtte holde på en stund.

    Jeg takker Johan Martin Salvesen og Anders Ejerhed for tips.

    28 august 1998.

    Opp til hovedmenyen


  • Som en viss mann leser statistikk

    VG, 16. august 1998.
    Mange barn blir misbrukt av voksne som har offentlige stillinger som lærere, fritidsarbeidere og kirkelige ansatte, viser tall fra Incestsenteret i Vestfold. ... Barn er mest utsatt der de skulle kunne føle seg tryggest, skriver VG.

    (Hvis du synes det siste ser rart ut, så er det fordi jeg siterer VG's internettutgave, som siterer NTB som siterer VG.)

    Hva er det som ligger bak den påstanden? Jo, selvfølgelig statistikk. Og en aldri så liten viljestyrt tolkning. Se tallene selv:

    ... 2.981 førstegangshenvendelser. Av disse er yrket kjent på rundt en tredjedel, rundt 1.012 personer. ... Blant de overgriperne med registrert yrke var hver fjerde (253) en offentlig ansatt. Blant disse jobbet flesteparten (85%) med yrker der de har med barn å gjøre. ... Ifølge Incestsenterets tall har 108 overgripere misbrukt barn gjennom sin offentlige stilling, de fleste av dem som fosterforeldre, fritidsklubbledere og støttekontakter.

    Tallene viser at 7,2% av overgriperne beviselig jobbet i offentlig sektor i yrker hvor de hadde med barn å gjøre. Tallene viser videre at i 3,6% av overgrepene er det kjent at overgriperen misbrukte barn gjennom sin offentlige stilling. Riktignok kjenner man ikke yrket for 2/3 av overgriperne, men det er vel grunn til å tro at man hadde visst yrket hvis det var en lærer eller lignende som hadde forgrepet seg, og vedkommende hadde utnyttet sin stilling?

    Tallene viser med andre ord at 96,4% av tilfellene høyst sannsynlig ikke var utført av offentlig ansatte som misbrukte sin stilling. Videre framkommer det at de fleste av de 3,6% som hadde utnyttet sin stilling var "forsterforeldre, fritidsklubbledere og støttekontakter".

    Så hvordan kan VG (og NTB) forsvare sin påstand om at "Barn er mest utsatt der de skulle kunne føle seg tryggest", og hvordan kan de forsvare å fokusere på lærere og kirkelig ansatte i den sammenheng? Er virkelig lærere og kirkelig ansatte den store faren for barna, når kanskje 99% av alle overgrep skjer i andre sammenhenger?

    Jeg takker Aase Mestad for tips.

    28. august 1998.

    Opp til hovedmenyen


  • Høye ozonhull

    Adresseavisen, 22. august 1998.
    Adresseavisens journalist Stein Slettebak Wengen skryter av at han skal ut på "verdens lengste reportasjereise". Han kan umulig ha regnet med de som reiste til månen og som - selv om det formelt sett var et forskningsoppdrag - gav flere og fyldigere reportasjer enn journalisten kommer til å gi. Nok om det, det som sprøytvarsles er følgende påstand:

    Klima: Ozonhullet over sørlige Chile er på sitt høyeste. Sauene går med solbriller og barna får ikke leke utendørs store deler av året.

    Slike påstander kunne ha vært servert som spøk, men i denne sammenheng er det tvilsom ryktespredning. Ryktene fra et par år tilbake om at sauer i Chile ble blinde på grunn av det tynne ozonlaget viste seg å være nettopp det: Et rykte. Blindheten var virkelig, men hadde helt andre årsaker.

    Kanskje finnes det en tilsvarende forklaring på ryktet om at barn må holde seg innendørs? Kanskje må de det fordi det er svært mørkt i deler av året og fordi det er pumaer i området? Jeg antar at man vil kunne finne tilsvarende restriksjoner for barn på Svalbard.

    Også "klima", da ...

    28. august 1998.

    Opp til hovedmenyen


  • Enda en gang for første gang

    VG, 27 august 1998.
    For første gang har en mann fått implantert en databrikke i kroppen.

    Skriver VG og viser at de verken har hørt om pacemakere eller øreimplantater. Om ikke det skulle være gode nok eksempler på at denslags har skjedd før, så se på denne siden.

    Men selvfølgelig, VG skulle kunne ville ha hatt rett hvis de mener at det var første gang noen hadde en datamaskin inne i kroppen som de kommuniserte med via sine tanker, eller som styrte - eller i det minste påvirket - deres tanker. Og det kan nesten se ut til at VG's journalist faktisk tror at det er dette som har skjedd:

    På den måten er den engelske dataprofessoren Kevin Warwick blitt i stand til å kommunisere direkte med en datamaskin.

    Warwick har implantert en liten databrikke i armen. Denne brikken identifiserer ham, den forteller hvem har er. Han kunne like gjerne hatt brikken i et armbånd rundt håndleddet, men han har altså valgt å implantere den i kroppen. Ved å ha sensorer plassert ulike steder kan en datamaskin finne ut hvor han er. Datamaskinen kan dessuten programmeres til å sette i gang visse prosesser hvis professoren er på et gitt sted til gitt tid.

    For i det øyeblikket han nærmer seg døren til databygningen ved universitetet i Reading, vil en stemme si "Velkommen, professor Warwick", og døren åpner seg automatisk.

    Det er vanskelig for en som har brukt "Køfribrikke" eller lignende ved passering av elektronisk bomstasjon å bli imponert av dette. Forskjellene er at den implanterte databrikken er mye mindre enn en "Køfribrikke", at den er vanskeligere å fjerne, og at prosessene som startes er andre. I overskriften kaller VG Warwick en "datastyrt professor". De tilsvarer å omtale en bil med "Køfribrikke" som en "datastyrt bil".

    Operasjonen ved å implantere brikken er ikke uten risiko, ifølge VG, og siterer Warwick:

    Hvis det går galt, kan armen min eksplodere. Det er også fare forbundet med at glasskolben går i stykker og at glasskår og små databrikker går inn i blodårene, sier Warwick.

    Jeg stusset på at "små databrikker" skulle kunne vandre i blodet, inntil jeg kom på at ordet "chips" også kan bety små glassplinter. Derimot har jeg ikke funnet ut hvilken feiloversettelse som ligger bak påstanden om at implantatet kan få armen til å eksplodere.


    Telecom Revy 28/98 formidler samme historien, faktisk to ganger: På side 11 og på side 17. Også dette bladet sluker historien rått og ukritisk:

    Professor Kevin Warwick er den første i verden med en databrikke operert inn i kroppen. ... Dette er et eksperiment for å finne ut hvordan datamaskiner og mennesker kan kommunisere med hverandre, sier Warwick.

    Riktignok kommer det i presentasjonen inn et element av kommunikasjon mellom maskin og menneske: Enheten inneholder også en magnetspole, og kan på en eller annen måte få gitt beskjed når Warwick mottar e-post. Men den som har en mobiltelefon, evt. med en vibrerende varsling, blir neppe imponert over dette. I prinsippet er denne brikken ikke annet enn et eksempel på kommunikasjon mellom datamaskiner, og et enkelt signalsystem fra en maskin til et menneske.

    Dessuten påstår Telecom Revy at hanhar operert inn en "silikonbrikke". "Silicon" oversettes med silicium, "silicone" med silikon. Og databrikker lages fremdeles av silisium.

    Jeg takker Trond Erik Vee Aune og Rune Johansen for tips.

    27. august 1998 og 21. september.

    Opp til hovedmenyen


  • Hurtig-evolusjon

    Aperitif, 22. august 1998.
    Aperitif er fagbladet for "Den norske vinkelnerforening", og har selvfølgelig artikler om vin og andre alkoholholdige drikkevarer. Blant disse finner man de mørke øltypene bayer og bokk, som kanskje ikke burde være så fremmede for oss når det kommer til stykket:

    Ikke før rundt 1870-80 begynte det lyse øl å komme inn her hjemme. Tidligere var ølet mørkt. Også det undergjærede øl, som ble lansert over hele Europa rundt 1840, var mørkt. Genetisk sett vil det altså bare være rimelig om vår nysgjerrighet for tradisjonene tar seg opp også på dette felt.

    Genetisk utvikling forutsetter at de riktige genene oppstår og at det finnes et visst evolusjonspress hvor de som har de riktige genene har større sjanse for å overleve enn andre. Så lenge mørke øltyper ikke er godkjent som medisin, så tviler jeg på den siste forutsetningen er innfridd.

    Jeg takker Glenn Johansson for tips.

    25. august 1998.

    Opp til hovedmenyen


  • Enkle forklaringer er de beste

    Dagbladet, 19. august 1998.
    "For ethvert komplekst problem finnes det en forklaring som er enkel, overbevisende og fullstendig gal."

    Jeg vet ikke hvor dette sitatet stammer fra, men jeg liker det. Og jeg synes det passet bra på følgende forklaring på hvorfor Geir Moen ikke har slått til så mye som man med norske sportsjåvinistiske øyne skulle kunne ønske:

    Men Geir Moen er en utøver som aldri kan vinne VM-gull. Tider ned på 9.80-tallet eller godt under 20 blank har han ikke genetisk materiale til å oppnå.

    Det finnes i alle fall to grunner til å være skeptisk til slike utsagn: Jesse Owens og Pietro Mennea. Det er også en mer umiddelbar grunn: En av vår tids raskeste sprintere hadde for et par år siden en personlig rekord som var meget nær Geir Moens norske rekord på 100 m. Han hadde ligget på samme nivå i 2-3 år, da han bestemte seg for å bytte trener. Om det var bedre trener eller bedre kjemikaliesett som gjorde at han dermed nådde sine mål, skal være usagt, men det skjedde helt sikkert ikke en forbedring av det genetiske materialet.

    Det kan tenkes at Dagbladets kommentator har rett når det gjelder Geir Moen, men påstanden er ikke bedre underbygget enn et hvilket som helst tippetips.

    21. august 1998.

    Opp til hovedmenyen


  • En god bløff fungerer like bra

    Teknisk Ukeblad, 29/98.
    I arbeidet med Sprøytvarsleren og ellers har det blitt tydelig for meg at det ingen steder er så stor forskjell mellom det vitenskapen kan dokumentere og det media og politikere påstår som når det gjelder stråling. Begrenser man området til radioaktiv stråling, blir sprøytnivået enda høyere, og konsentrere man seg om Tsjernobyl-ulykken så er det gjennomsnittlige sannhetsnivået i det som presenteres så lavt at jeg kunne ha skrevet en hel bok om det alene. Den boken ville neppe bli politisk korrekt.

    Politisk korrekt er derimot Adi Roche, noe som tydelig går fram av anmeldelsen av hennes bok "Barn av Tsjernobyl" i Teknisk Ukeblad. Fremstillingen her er noe av det mest ekstreme jeg har sett presentert om ulykken, den er direkte fantasifull:

    Menneskene i og rundt Tsjernobyl ble utsatt for radioaktivitet som var 90 ganger sterkere enn strålingen fra atombombene over Hiroshima og Nagasaki. 26. april 1986 ble 190 tonn sterkt radioaktivt uran og grafitt ved en ulykke sluppet ut i atmosfæren fra atomkraftverket i Tsjernobyl i Ukraina.

    Forholdstallet 90 beskriver noenlunde korrekt forholdet mellom radioaktivt nedfall i de to tilfellene, men det er fordi dette nedfallet knapt nok hadde noen betydning etter atombombesprengingene. I Hiroshima og Nagasaki var den direkte strålingen fra atomeksplosjonen som var farlig, og stråledosen befolkningen i disse byene fikk var langt større enn den befolkningen i Tsjernobylområdet ble utsatt for. (For øvrig er tallet øket fra 90 til 300 på hjemmesiden til Adi Roches "Chernobyl Children's Project".)

    Ca. 6% av nedfallet fra Tsjernobylulykken regnes å ha falt ned over Norge. Dette er av norske forskere beregnet til å være ca. 100g radioaktivt materiale.

    Det er utrolig hvor stort gjennomslag man får hvis man forteller folk det de ønsker å høre, i slike tilfeller er sannhetsgehalten ikke så viktig. Adi Roche ble kåret til årets kvinne i Irland i 1996. Det er kanskje enda mer skuffende at Teknisk Ukeblad og bokens anmelder ikke hadde evne til å avsløre sprøytet.

    21. august 1998.

    Opp til hovedmenyen


  • En grundig dokumentasjon

    Illustrert Vitenskap, 7/98.
    Illustrert Vitenskap har en seksjon med navn "Vitenskap og Mystikk" hvor man prøver å se på mystiske hendelser eller fenomener med et kritisk, vitenskapelig blikk. Problemet er at man heller ikke ønsker å være så kritisk at man mister de av leserne som virkelig er interessert i slike fenomener.

    Hvor vanskelig denne balansegangen kan være viser seg i et avsnitt om indianernes "tordenfugl", som bladet mener kanskje har eksistert. Dokumentasjonen er overveldende:

    Mange hevder imidlertid å ha sett et foto av en tordenfugl som ble skutt i Arizona i 1886. Bildet skal være vist på TV eller i et blad i årene rundt 1960.

    Hvis du ikke overbevist nå, så blir du det aldri. Hva du skal være overbevist om, det er en annen sak.

    18 august 1998.

    Opp til hovedmenyen


  • En todimensjonal høyde

    NTB, 17 august 1998.
    Hvor høy er du? I utgangspunktet skulle dette spørsmålet være lett å skjønne og lett å besvare: En meter og en del centimeter. Men det kan se ut til at det er flere måter å besvare spørsmålet på:

    Når en mann kaster blikket på en kvinne han finner attraktiv, er det i realiteten kroppsmasseindeksen han tenner på. Dette er et basert på en kvinnes vekt i kilo, delt på høyden målt i kvadratmeter.

    Mest sannsynlig er dette resultat av en klønete oversettelse fra engelsk. "Height in meters, squared" betyr "høyden i meter, kvadrert". Hvis man har dårlig språkøre - og strøket i samtlige matematikkfag på skolen - kan dette oppfattes som "height in square meters". En slik misforståelse kan lede til formuleringen ovenfor.

    Det som er litt vanskeligere å forstå er hvordan journalisten normalt måler sin egen kropphøyde. Kanskje gjør han (eller hun) det ikke i det hele tatt, men bare går på badevekta og dividerer vekten i kg med den ideale kroppmasseindeksen på ca. 19. "Oj, i år har jeg vokst en kvadratmeter".

    Denne blemmen skapte et av de største tipsrushene jeg har opplevd hittil. Jeg takker Leif Roar Moldskred som var først til å tipse meg, og Knut Sparhell som først rapporterte at Dagbladet ukritisk hadde brukt samme formulering.

    17. august 1998.

    Opp til hovedmenyen


  • Et rart sekund

    Nettavisen, 14. august 1998.
    Ting du rekker på ett sekund: blunke to ganger, skifte kanal, svelge mat ned to tredjedeler av spiserøret, åpne en ølflaske (hvis du har den i hånden), gjespe ett femtedels gjesp, eldes 0,000 000 000 04% av et gjennomsnittlig liv, eller reise 15 cm med jordrotasjonen.

    Skriver Nettavisen. Hvilket betyr at et gjennomsnittlig menneske blir 80 000 år, og at jordens omkrets er knappe 15 km.

    Jeg takker Tore Haug som var først til å tipse meg om denne saken.

    14. august 1998.

    Opp til hovedmenyen


  • Manipulert nyhet

    Dagbladet, 11. august 1998.
    I grunnen er det urettferdig å henge ut bare Dagbladet for dette, for her var de aller fleste nyhetsredaksjoner med på kjøret. Ikke så rart, for det var en sensasjon som ble presentert:

    Britiske forskere har funnet de første bevisene for at genetisk mat kan være skadelig. De har sett at slik mat kan svekke immunforsvaret hos rotter og trolig også hos mennesker. ... Bivirkningen var at blodets T-celler hos rottene ble ødelagt, det vil si de cellene som skal kjempe mot infeksjoner. T-celler er også et viktig forsvarsredskap for mennesker.

    Det var absolutt grunn til å være skeptisk til meldingen, spesielt på grunn av den svært så generelle konklusjonen. Det er minst like stor forskjell på genmanipuleringer som på medisiner. En generell mistenkeliggjøring av genmanipulering på bakgrunn av ett enkelt eksempel virker derfor like velfundert som å avvise samtlige medisiner på bakgrunn av Talidomide-saken.

    Selvfølgelig er det mulig å lage farlig mat med genmanipulering, det er bare å sette inn et gen man vet gir farlige stoffer. Derfor må man være like selektiv i valg av gener man putter inn i poteten som i valg av forbindelser man putter inn i en medisin. På den bakgrunn virket det utrolig at det skulle være så alvorlige bivirkninger av en genmanipulering som man bør regne med var vurdert grundig på forhånd. I alle fall var det mer enn nok grunner til å stille spørsmål.

    To dager senere melder Times (og antakelig mange andre) at det hele var sprøyt. Professoren som stod bak opplysningene hadde blandet sammen resultatene fra genmanipuleringsforsøkene med resultater fra andre forsøk som overhode ikke hadde inkludert genmanipulering. De aktuelle resultatene stammet fra forsøk med poteter som var tilsatt et protein fra bønner. Dette proteinet var kjent for å påvirke immunforsvaret, slik at resultatene var alt annet enn uventet.

    Det hele koker derfor ned til en blemme av en aldrende professor, som er blitt suspendert fra stillingen og antakelig må pensjonere seg et par år tidligere enn planlagt.

    Skjønt er det det hele? Hvis det presenterte hendelsesforløpet skal ha noen grad av logikk, så betyr det at professoren har bedrevet noe man i dagens Norge vil kalle forskningsjuks: Han hadde presentert resultatene for media før de var blitt akseptert av et vitenskapelig tidsskrift. En kilde antyder at dette var avklart med instituttets ledelse på forhånd, men likevel er det en framgangsmåte som vitenskapen oppfatter som ytterst tvilsom.

    Det er meget viktig at en slik prosedyre følges, da publikasjon i et anerkjent tidsskrift faktisk innebærer en meget viktig kvalitetssikring. En slik kvalitetssikring ville helt opplagt ha luket ut den fatale misforståelsen. Og selv om professoren hadde vært så senil at han husket feil, så kunne hvem som helst av journalistene ha sjekket opplysningene gjennom et vitenskapelig tidsskrift. Dette burde være enda mer selvfølgelig i en så politisk betent sak.

    M.a.o. et samlet internasjonal pressekorps har tatt imot en opplysning som de burde vite var kommet fram på en uforsvarlig måte, og som de ikke hadde mulighet til å sjekke. Ikke en eneste en av dem ser ut til å ha stilt spørsmål om saken. Dette kan umulig kalles kritisk journalistikk!

    Antakelig kommer denne saken med tiden til å bli presentert som et eksempel på en professor som tabbet seg ut, men som ble avslørt av en våken presse. Den eneste grunnen til at det vil bli slik er at det er den "våkne pressen" som skriver historien. Min fremstilling vil bli annerledes. Jeg vil kalle det et eksempel på tvilsom forsknngsetikk som et samlet pressekorps stilletiende og ukritisk aksepterte fordi de trodde de hadde nytte av det.

    Jeg takker Anders Roald for opplysning om oppslaget i Times.

    11. august 1998, noe revidert 17. august 1998.


    14. august følger Klassekampen opp saken, på sin egen helt spesielle måte:

    Advarte mot genmat - ble sparket

    står det i overskriften, og artikkelen levner ingen som helst tvil om at avisen mener at professoren ble sparket fordi han kom med upopulære resultater:

    Mandag ble nye forskningsresultater kjent som viser at genmodifiserte poteter er skadelige. To dager senere ble forskeren som snakket suspendert. ... Onsdag gikk instituttets leder Philip James ut og bortforklarte resultatene.

    Jon Michlet tok over redaktørstolen da eierne ville ha en avis som var mer politisk korrekt. Det ser ut til at de har klart det.

    Jeg takker Håkon Søgnen for tips.

    17. august 1998.

    Opp til hovedmenyen


  • Tell rolig til ti - eller be

    VG, 12 august 1998.
    Hjelper gudetro deg til å bli frisk? Ja, ifølge VG:

    Den som er sterk i troen, har 40 prosent mindre sjanse for å utvikle høyt blodtrykk. Nå er det vitenskapelig bevist at religiøse har lavere blodtrykk enn de som ikke tror på Gud.

    Det er opplagt muligheter for svakheter ved undersøkelsen, det vil f. eks. være vanskelig å klart definere hvem som er sterk nok i troen til å bli regnet med. Hvis man mener at de som fikk høyt boldtrykk dermed har avslørt at de er for svak i troen, så er konklusjonen helt sikker riktig.

    Et mer umiddelbart problem er hvorvidt konklusjonen støttes av resultatene. Er det slik at troen på Gud leder til lavere blodtrykk, og er det i såfall troen som er den direkte årsaken?

    Kanskje er forklaringen en helt annen: Religiøse personer røyker og drikker mindre. Hvis man virkelig ville bevise gudstroens helsebringende kraft, så ville svaret blitt langt mer dramatisk hvis man i stedet undesøkte hvordan gudstroen motvirker skrumplever og lungekreft.

    Nå skal det påpekes at VG ikke eksplisitt sier at det er gudetroen som er den direkte årsaken, det er en feilslutning som overlates til leseren. Og VG påpeker at dette kan være et generelt fenomen:

    Vi er i ferd med å bli oppmerksomme på at religiøs tro og praksis ikke er negativt for folks helse, snarere tvert imot, sier dr. Harold Koenig, som står bak undersøkelsen.

    Samme Koenig har for øvrig vist at religiøse mennesker oftere enn andre har psykiske lidelser. En ateistisk gruppe siterer fra et av hans arbeider: Several studies have reported an association between psychiatric disorder and religious affiliation, with rates of disorder highest among non-mainline Protestant groups. Det kan derfor se ut til at religionen hjelper mot noe, men har store bivirkninger. Hadde den vært en medisin ville den blitt trukket fram som et skrekkeksempel på farmasiindustriens kyniskhet.

    Jeg takker Jeppe Salvesen som var først til å tipse meg om denne saken.

    14. august 1998.

    Opp til hovedmenyen


  • Dyr rakett

    Rogalands Avis, 13. august 1998.
    Igjen er det en journalist som ikke har skjønt forskjellen mellom det amerikanske ordet "billions" og det norske ordet "billioner". Dermed kan det bli feiloversettelser som leder til grove overdrivelser:

    En Titan IV-rakett eksploderte få sekunder etter at den lettet fra Cape Canaveral-flyplassen i går. Raketten kostet en billion dollar.

    En milliard dollar er en riktigere oversettelse og pris.

    Jeg takker Bernt Kåre Haugen for tips.

    14. august 1998.

    Opp til hovedmenyen


  • Forbrenning er gjenvinning

    Dagens Næringsliv, 13. august 1998.
    I et innlegg i Dagens Næringsliv går Kurt Oddekalv til angrep på regjeringens (les Guro Fjellangers) støtte til søppelforbrenningsanlegg utviklet av Aitos. Anleggene har - etter Oddekalv sin mening - ikke så god miljøprofil som påstås, det må være feil å støtte forbrenning framfor gjenvinning. Dette understreker han med følgende prosentberegning:

    De fremstår som energigjenvinnere, med ren forbrenning så og si uten utslipp til luft. Dette er ikke riktig. Ved å forbrenne 90.000 tonn avfall vil en få 30.000 - 40.000 tonn aske, som må deponeres for seg. Dette gir en gjenvinningsgrad på kun 60 - 70 %.

    Det finnes - så vidt jeg kan se - bare en måte å tolke dette sitatet på som gir noe som minner om fornuft: Oddekalv mener at det som er forbrent er gjennvunnet, mens det som ikke er forbrent ikke er gjennvunnet. Jeg har mistanke om at han vil benekte at det var det han mente.

    Alternativt kunne man tolke det slik at det som er omdannet til aske ikke har avgitt sin energi, mens det som er "borte" er energigjenvunnet. Det er feil. Visse stoffer omdannes til CO2 og vanndamp når de brenner, mens andre stoffer ender opp som aske. Man kan rett og slett ikke få metallrester til å ende opp som CO2 og vanndamp, uansett hvor mye av energien man utnytter. Antakelig er energiomsetningen i ovnen meget nær 100%, og dette tallets størrelse har svært lite å gjøre med prosenttallet for hvor mye av søppelet som ender opp som aske.

    En tredje mulighet er at Oddekalv sikter til reduksjon av stoff som skal deponeres, men også det blir feil. Selv om massereduksjonen bare er 60-70%, så vil jeg anta at volumreduksjonen er ca. 90% - aske har nå en gang større tetthet enn papir. Det er volumet av restene som er avgjørende for hvor mye plass det tar på fyllinga, ikke vekten.

    Så den mest sannsynlige forklaringen på prosent-beregningen er at Oddekalv bare har slengt ut noe som ser ut til å passe saken. Overfor en passe ukritisk forsamling går det bra, men da bør han nok velge et annet forum.

    14. august 1998.

    Opp til hovedmenyen


  • Det skurrer ikke bra i mine ører

    Bergens Tidende, 19. juli 1998.
    Det en tankefelt-terapeut gjør er å fjerne årsaken til de fleste kjente psykiske plager: Nemlig skurr på tankefeltet. Metoden har faktisk en suksessgrad på over 90%.

    Dette hevder en tankefeltterapeut, som mener han kan kurere alt fra flyskrekk til alvorlige depresjoner i løpet av 5 minutter.

    Hans alternativ til å tvinge folk med flyskrekk opp i flyene, er å tappe deres usynlige tankefelt for negativt ladede tankebølger og magnetstråler.

    Det jeg lurer på er hvorfor han ikke går inn på et norsk psykehus og tømmer det for pasienter i løpet av en dag? Skjønt det klassiske tankespinn ble avslørt i følgende uttalelse fra terapeuten:

    Er det noe vi er helt sikker på, så er det at alt er usikkert. Vi er jo bare energi.

    Jeg skjønner ikke hvorfor alle new-agere er så overbevist om at en fantasifull henvisning til kvantefysikkens lover er det eneste som skal til for å forklare hva som helst. Det virker like overbevisende som når Anne Enger Lahnstein bruker EU for å forklare alt som er skeivt og skakt her i landet. Derfor var det bare helt naturlig at noen av tilhørerne under seansen etterlyste koblingen mellom tankefeltteoriene og de sorte hullene i verdensrommet. Har man fantasi, så har man fantasi.

    Nå skal man ikke fraskrive metoden enhver effekt, det er mange slike metoder som virker i kraft av terapeutens overbevisningskraft og kunnskap om menneskers psyke. Dessuten hjelper det antakelig at man betaler kr. 700,- i timen for konsultasjoner. I valget mellom å bli bedre eller å føle seg lurt, velger de fleste det første.

    Jeg takker Inge Eriksen for tips.

    11. august 1998.

    Opp til hovedmenyen


  • 100% usikkerhet innen rekkevidde

    Aftenposten, 3. august 1998.
    Ultralyd av fostre som er 10-14 uker gamle kan avsløre Downs syndrom i 82% av tilfellene.

    Skriver Aftenposten på første side, og henviser til en britisk studie om hvilke informasjoner ultralyd kan gi i denne sammenheng. Resultatet er ivrig omfavnet av politikere som vil begrense bruken av ultralyd, for å unngå det etiske dilemmaet som ligger i at foreldre skal kunne velge bort uønskede barn. Artikkelen på side 2 gir mer detaljer:

    På bakgrunn av ultralydundersøkelsene ble 8.000 kvinner - 8 prosent av de 96.000 gravide - henvist til fostervannsprøve. Men av de 8.000 var det altså bare 268 fostre som faktisk hadde Downs syndrom.

    Det ultralydundersøkelsen gjorde var å plukke ut en gruppe med 3,35% risiko for Downs syndrom, og 82% av de som hadde Downs syndrom var i denne gruppen. Ellers sagt på annen måte: Undersøkelsen plukket ut fostre som var i en risikogruppe, men som likevel hadde nesten 97% sjanse for å ikke ha synromet. Dette er noe helt annet enn konklusjonen Aftenposten gir. For å vise hvor tullete logikken i den første påstanden er, har jeg prøvd å tenke meg hvordan det ville bli hvis man henviste alle til fostervannsprøve uten forutgående ultralyd. Da ville kanskje overskriften blitt noe slik:

    Manglende ultralyd av fostre kan avsløre Downs syndrom i 100% av tilfellene.

    Dette er høres enda skumlere ut. Politikere med et etisk grunnsyn burde dermed heller påby ultralyd av alle gravide.

    10. august 1998.

    Opp til hovedmenyen


  • Å, så resistent jeg ble

    Aftenposten, 10. august 1998.
    Omfanget av kjønnssykdommen Gonoré er sterkt redusert de siste 20 årene. ... Problemet nå er at enkelte som behandles for sykdommen blir motstandsdyktige mot antibiotika.

    For å si det igjen: Det er bakteriene som blir resistente, ikke menneskene. Menneskene er allerede resistente, ellers kunne de ikke brukt antibiotikaen.

    Jeg takker Christopher Pharo Glæserud for tips. Leif Roar Moldskred har tipset meg om samme formulering i en melding direkte fra NTB.

    10. august 1998.

    Opp til hovedmenyen


  • Vanskelig å bli journalist

    Sunnmørsposten, 25. juli 1998.
    Kjempevanskelig å bli journalist, skriver Sunnmørsposten i en overskrift, og det ser unektelig ut som om de har rett:

    Gjennomsnittskarakter på 6,87 må til for å komme inn på journalistutdanninga, hovudvekt på fjernsyn, ved Høgskolen i Volda.

    Så gode karakterer er litt vanskelig å oppnå når toppkarakteren på videregående er 6,0. Poenget er at man kan få mange tilleggspoeng. 68,7 poeng betyr derfor ikke 6,87 i snitt, men at vedkommende har fått f. eks. 5,67 i snitt og 12 tilleggspoeng.

    Heldigvis ser det ut til man kan bli journalist uten å ha så gode resultater fra videregående. Jeg tviler nemlig på at den som skrev denne artikkelen var preseterist.

    Jeg takker familien for tips.

    10 august 1998.

    Opp til hovedmenyen


  • Uffda!

    Teknisk Ukeblad, 27/98.
    Enda en gang har Teknisk Ukeblad gjort det, karbondioksid er skrevet som CO2. Det pinlige denne gangen - i alle fall for meg - er at artikkelen hvor det stod er signert Martin Ystenes.

    Jeg sverger: Det var ikke min feil! Trøsten får være er at jeg enda ikke har fått noen tips om denne saken. Men jeg har tipset Teknisk Ukeblad.

    10. august 1998.

    Opp til hovedmenyen


  • Dårlig journalistikk som maktmiddel

    Natur og Vitenskap, 7/98.
    I en debattartikkel med tittelen Forskning som maktmiddel skriver Egil Ulateig at det som kalles forskning i virkeligheten er politikk og ganske rå maktutøvelse.

    Ulateig tar utgangspunkt i en reportasje i TV2, laget av National Geographic, som forteller at ulver skal ha drept 32 barn bare i 1996. Her blir en indisk ulveforsker øyensynlig uthengt på det groveste. For å sitere Ulateig:

    I fortvilelse over de uoppklarte drapene brakte man inn Indias fremste ulveforsker, Y. V. Jhala, som øyeblikkelig, i skarp kontrast til en erfaren rovdyrjeger, arrogant slo fast at ulv umulig kunne stå bak. ... Filmen dro nådeløst buksen av forskeren. Mot slutten av filmen måtte han foran kamera innrømme at han hadde tatt feil.

    For Ulateig var ikke dette et særtilfelle, men derimot nokså typisk for rovdyrforskere, en gruppe han har svært lite til overs for:

    For meg, som stadig opplever den norske varianten av denne yrkesgruppen, avstedkom [programmet] et anfall av Deja vu.

    Nå skal ikke jeg kverulere om hans syn på forskere, forskere er neppe mer ensartet enn journalister. Men det var meget interessant å sjekke de opplysningene Egil Ulateig baserer seg på. Et raskt søk på internett gav flere seriøse kilder med informasjon om saken, og for å si det mildt, det var ikke så veldig god støtte å finne til Ulateigs fremstilling.

    Følgende informasjoner er illustrative: Ikke i et eneste av de aktuelle tilfellene fantes det uomtvistelige bevis for at det var ulv som hadde drept barnet. Det er ikke mulig å skille bitemerker fra ulver fra bitemerker fra en rekke andre rovdyr som man vet kan drepe mennesker og som finnes i området. Påstanden om at barna ble drept av ulver er bare en av flere forklaringer gitt av lokalbefolkningen, andre forklaringer inkluderer blant annet varulver og pakistanske terrorister. Det finnes grunner til å anta at i alle fall noen av barn kan ha blitt drept av ulver, men tatt i betraktning hvor dramatisk slike hendelser er, så var det påfallende lite informasjon å finne til støtte for en slik antakelse.

    For en som har fulgt debatten om ørnerovet på Leka var det vanskelig å ikke få et anfall av deja vu. Mangelen på dokumentasjon av det intrufne er like påfallende i begge saker, det samme gjelder forakten overfor "arrogante forskere" og særlig overfor deres argumenter. Når livssyn krysser vitenskapen kreves det engasjement for å kunne tviholde på livssynet.

    Samme deja vu-følelse fikk jeg da jeg søkte på "Egil Ulateig" i Alta Vista. Første treff var en artikkel i Stavanger Aftenblad med overskrift: Egil Ulateig slaktes av historiker, omhandlende hans siste bok. Følelsen ble ytterligere forsterket av følgende setning i VG sin omtale av samme bokverk: Ulateig legger seg på en journalistisk sjokklinje som gjør det altfor lett å plassere ham i bås som useriøs.

    Å bruke en TV2-film som eneste kilde for å karakterisere en hel forskerstand er i alle fall enkildejournalistikk. Av samme grunn vil jeg avstå fra å bruke Ulateigs bravader til å karakterisere norske journalister generelt. De fleste har lært at belte og kildekritikk er to viktige redskaper for å unngå å miste buksa, ikke minst når man kaster seg inn i en politisk betent diskusjon hvor man har særinteresser å forsvare.

    9. august 1998.

    Opp til hovedmenyen


  • Jorden vokser

    Dagbladet, 9. august 1998.
    I forbindelse med flomkatastrofen som utspiller seg i Kina, har Dagbladet enda en av sine artikler hvor de prøver å sette alle disse katastrofene i system. Og enda en gang har de avslørt at slike flommer gjør det lett å havne på litt for dypt vann:

    Mye av årsaken til at havet stiger er at det blir varmere. Da utvides vannet. Det fører dessuten til at jordklodens tyngde øker og at jordrotasjonen forsinkes.

    Ingen ting blir tyngre av å bli varmet opp. Det som skjer er at når havnivået øker kommer noe av vannet lenger vekk fra jordaksen. Dette er det motsatte av hva som skjer når en skøyteløper øker hastigheten i piruetten ved å trekke armene inntil kroppen.

    Skjønt effekten er ekstremt mye mindre, bare brøkdelen av et sekund per år.

    Jeg takker Trond Erik Vee Aune som var først til å tipse meg om denne saken.

    9. august 1998.

    Opp til hovedmenyen


  • Enorme tall

    Trønderavisa, 6. august 1998.
    Det er øyensynlig astronomiske tall i omløp når man arbeider med tegnefilm. En stakkars reporter bare himler med øynene og tenker at så store tall må man bare gi opp å fatte:

    24 tegninger i sekundet i 75 minutter. Kalkulatoren jeg har på skrivebordet har omtrent ikke plass til å regne ut hvor mange tegninger som ligger bak den nye norske tegnefilmen "Gurin med reverompa".

    Riktig svar er: 108 000 bilder. Hvis ikke en kalkulator skulle klare å regne ut det, så lurer jeg på hvordan man klarte å regne ut at det kostet 35 000 000 kroner å lage filmen.

    Jeg takker Trygve Pløhn for tips.

    6. august 1998.

    Opp til hovedmenyen



    Min hjemmeside
    ystenes@chembio.ntnu.no