Trond Andresen utfordret den 02.04 de "tause dekaner" til å si hva de
mener om Giskes forslag om utpekte dekaner. Jeg har faktisk vært i
tvil om hva jeg mener. Slik jeg hører ordningen med utpekte
univertsitetsledere fungerer i USA, må jeg si at en forandring fra
valgte til utpekte instituttledere for meg ikke fortoner seg
dramatisk. Det jeg har hørt, er at de ansatte ved instituttene
diskuterer aktuelle kandidater som søker til stillingen og nominere
den de vil ha. Rektor skisserte noe lignende i ett innlegg om dette.
Vi har sikkert forskjellig kultur for hvordan instituttledere blir
valgt ved NTNU, men vi på IPT (Institutt for petroleumsteknologi og
anvendt geofysikk) har i alle de år (nesten) latt en valgkomité på
tre personer gå rundt "og prate med folk". Deretter velger vi omtrent
alltid enstemmig den som blir nominert. Det ligner jo unektelig på
det å peke ut instituttleder.
Men den prinsipielle forskjellen er selvsagt viktigere. Forskjellen
mellom en valgt og en utpekt leder har med det vi for et par år siden
diskuterte på Røros, nemlig hvilken vei går lojaliteten. En valgt
leder vil selvsagt, tror jeg, ha mesteparten av sin lojalitet
nedover, til de som har valgt vedkommende. En kan antagelig også
argumentere med at en leder som fungerer på den måten er den beste
leder-typen for å fremme kretivitet og arbeidslyst på instituttet,
eller mer generelt i en bedrift der produksjon av
forskningsresulteter er formålet. En utpekt leder vil, antagelig
automatisk, ha en linje oppover med både lojalitet og forpliktelse.
Tilsvarende vil det forventes av "sjefen" at lederen følger opp
"direktiver" som kommer ovenfra. Dette har med akademisk frihet å
gjøre.
Etter en modningsprosess har jeg altså falt ned på at universiteter
fortsatt bør ha valgte ledere. Forøvrig er det min mening at den
todelte lederstruktur ved universitene er en ulykke.
Ole Bernt Lile
Dekanus ved Geofag og petroleumsteknologi
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 20-12-01 MET