Jeg er (som årntlig professor) hjertelig enig med Trond i denne sak.
Erfaringen viser at det på en rekke fagområder er meget vanskelig
å rekruttere direkte inn i professorstillinger. For utlendinger oppfattes
lønn og fremfor alt arbeidsforhold lite attraktive. Norske kandidater
finner en vesentlig blant de som allerede er i førsteamanuensisgruppen.
I tiden før opprykksordningen husker jeg med liten glede en mengde
styr ved Institutt(ene) for fysikk, forårsaket av søknader på kryss
og tvers av forskningsgruppene fra førsteamanuenser til ledige
professorater. Med opprykksordningen ble alt mye ryddigere. Og det
viktigste: Det må være en rekrutteringsfordel for en arbeidsgiver som
NTNU å kunne si til en som reflekterer på å søke jobb som
førsteamanuensis: Når du har dokumentert kompetanse, ligger
opprykksmuligheten klar.
I dag finnes det to opprykksordninger:
1. Dersom en blir kjent professorkompetent ved søknad til et
ledig professorat ved annet universitet eller høgskole (innen
samme fagfelt som en her er ansatt i), rykker en automatisk
opp.
2. En kan søke om opprykk på eget felt, ved egen institusjon.
Søkeren blir så bedømt av en nasjonal komite på dette fagfeltet.
Jeg har erfaring med siste ordning som leder for den nasjonale
komite i fysikk i tre år. Det var en krevende og vanskelig, men
meningsfylt jobb. Det er selvsagt fristende å være for "snill", men
fristelser må en jo lære seg å håndtere i alle livets forhold. Det som
derimot er meget destruktivt i denne sammenhengen, er eksistensen
av mekanisme nr.1 sammen med mekanisme nr.2. Sakkyndige
som bedømmer søkerne til ett professorat, blir ikke konfrontert
med det vanskelige sammenligningsproblemet på tvers av et
vidt fagfelt. Hvor mye alvor legges da i kompetanseuttalelsen om
søkeren som rangeres som nr.7 til den utlyste stilling? Erfaringene
tyder klart på at lettvinthetene ofte råder i slike sammenhenger.
Konklusjon: Det er viktig at opprykksordning nr. 2 beholdes.
Det ville være en ubetinget fordel om opprykksordning nr.1
fjernes. Mao: Enten blir en professor ved å søke et ledig professorat
og vinne konkurransen om det. Eller så får en opprykk etter å
ha blitt (sammenlignende) bedømt av en nasjonal komite.
Stortingsmeldingens bekymring over professorenes "status" blir
merkverdig i lys av den langt mindre bekymring over
universitetenes status. Min erfaring er at ute i verden, sammen
med fagfolk, nytter det lite å flotte seg med titler. Der er
spørmålet, og verdiskalaen, knyttet til hva en har å vise til av
vitenskapelige resultater. Og den som i norsk hverdags-
sammenheng vil skaffe seg ekstrapoeng ved å vifte med
professortittelen (årntlig eller ei) risikerer både det ene og
det andre!
Eivind Hiis Hauge
Trond Andresen wrote:
> I regjeringas melding om høyere utdanning,
>
> >St.meld. nr. 27
> >
> >(2000-2001)
> >
> >Gjør din plikt - Krev din rett
>
> Se
> http://www.odin.dep.no/kuf/norsk/publ/stmeld/014001-040004/index-inn001-b-n-a.html
>
> ble jeg i dag gjort oppmerksom på noe dramatisk som jeg til nå har oversett.
> I avsnitt 9.3.2 "Økt frihet for institusjonene",
> http://www.odin.dep.no/kuf/norsk/publ/stmeld/014001-040004/index-hov009-b-n-a.html#hov9.3.2
> står det, bakerst:
>
> >.....
> >Ved behandlingen av Innst.S. nr. 230 (1990-91) gjorde Stortinget vedtak om å
> >innføre en opprykksordning til professorstilling etter den enkeltes
> >kompetanse, med referanse til at dette vil bedre rekrutteringen til
> >vitenskapelige stillinger. Departementet mener institusjonenes behov for
> >ressursstyring og til selv å vurdere hvilke fagområder de skal bygge opp
> >kompetanse i, tilsier at opprykksordningen til professorstilling avvikles.
> >Ordningen kan svekke professoratenes status. En videre oppfølging må ta
> >hensyn til at ordningen er avtalefestet som en del av lønnssystemet.
>
> Hva sier NTNUs førsteamanuenser til dette? Og de "opprykkede" professorene
> (som forsåvidt kan ha interesse av at stigen blir dratt opp når de har klatret
> den opp sjøl..)? Og hva sier de "årntlie" professorene -- er de glade for
> dette forslaget?
>
> For min del tror jeg veien å gå ikke er dette -- det vil ytterligere svekke
> rekrutteringa til akademiske lærerstillinger. De aller fleste unge og dyktige
> folk som man ønsker å kapre, vil nemlig måtte begynne som
> førsteamanuenser.
>
> Hvis man er bekymret for "professoratenes status" kan dette løses ved å
> legge terskelen noe høyere ved vurdering av opprykkssøknader.
>
> Trond Andresen
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 20-12-01 MET