"Skal vi høre på Øyvind Østerud som vil
ha valgte instituttstyrere, eller skal vi høre på rektoren
ved NTNU, som vil at de skal tilsettes?"
-spør statsråd Giske i Aftenposten lørdag. "Vår" rektor har altså blitt den
ene universitetsleder som statsråden kan påberope seg for å "vise" at det er
støtte til hans forslag om å avskaffe ordninga med valgte inst.- og
fak.-ledere.
Dette er en skandale, sett på bakgrunn av det faktum at det overveldende
antall personer i slike verv ved NTNU *ikke* ønsker dette, og på bakgrunn av
at rektor visste dette da han uttalte seg via en pressemelding. Se
dokumentasjon på
http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/n-d/nye/0717.html
Etter at jeg den 12. mars (dvs. to uker sida) reiste kritikk mot at rektor
offentlig sender ut støtte til forslaget om å avskaffe ordninga med valgte
inst.- og fak.-ledere på tross av at han da visste at holdninga vet NTNU gåt
i motsatt retning, har *ingen* av de øvrige kollegiemedlemmer verken overfor
meg eller overfor universitetsbefolkninga gitt fra seg et pip i sakas
anledning.
Trond Andresen
*******************
Aftenposten
Dato: 2001-03-24 Utgave: Morgen
Kvalitetsreformen
Av statsråd Trond Giske, Kirke-, utdannings- og
forskningsdepartementet
For noen år siden var det en journalist som ga et
TV-program dårlig kritikk. Problemet var bare at
sendeskjemaet ble kastet om, slik at programmet aldri ble
sendt. Journalisten hadde skrevet sin anmeldelse uten å ha
sett programmet.
Denne historien rant meg i hu da jeg fredag 9. mars leste
Arnhild Skres forhåndsomtale av stortingsmeldingen om
kvalitetsreformen i høyere utdannelse. Her postulerer Skre
at studiefinansieringen og finansieringen av institusjonene
sannsynligvis er meldingens svakeste punkt, og at mine
innspill i den offentlige debatt har vært avledningsmanøvre
for å dekke over dette sørgelige faktum. Dette sto på trykk
samme dag som vi la frem forslag om den største forbedringen
i studiefinansieringens historie, og fastslo at
universiteter og høyskoler skal få mer penger pr. student.
Men i nyhetskampen kan man jo ikke forlange at man både skal
bringe nyhetene først og samtidig være korrekt.
Uten å la seg affisere av dette finner Arnhild Skre tiden
inne en uke senere for å kreve at «Giske må lese bedre på
leksen sin». Her skriver hun at i forbindelse med
stortingsmeldingen er «grundige utredninger og en rikholdig
debatt oversett på sentrale punkter». Med dette følger hun
opp Aftenpostens kommentar 14. mars, hvor Ingunn Økland
skriver at det virker som om man «ønsker å sette en strek
over hele debatten i de respektive fagmiljøene», og at den
politiske prosessen ikke reflekterer kritikken av
innstillingen.
Det er få stortingsmeldinger som har vært gjenstand for en
så grundig prosess som meldingen om kvalitetsreformen. Etter
at Mjøs-utvalget etter 24 måneders arbeid la frem en 700
siders rapport, har mange sagt sin mening blant annet
gjennom 178 høringsuttalelser som har vært en del av
grunnlaget for meldingen. Samtidig har den politiske
ledelsen i Utdanningsdepartementet gjennomført utallige
møter og samråd med ledelse, ansatte og studenter ved
utdannelsesinstitusjonene fra Alta i nord til Kristiansand i
sør, ved alle de fire universitetene og mange høyskoler.
Mange av de synspunktene, tankene og idéene vi har fått fra
disse møtene, har satt sitt preg på konklusjonene i
stortingsmeldingen.
Derfor er det vanskelig å forstå Økland når hun skriver at
vi er vitne til at fagfolk ignoreres grovt. For det er jo
ikke slik at fagfolkene er enige seg imellom. Skal vi høre
på Mjøs, som liker best sitt eget forslag til
universitetskriterier, eller skal vi høre på rektor ved
Universitetet i Tromsø Tove Bull, som foretrekker
Regjeringens forslag? Skal vi høre på Øyvind Østerud som vil
ha valgte instituttstyrere, eller skal vi høre på rektoren
ved NTNU, som vil at de skal tilsettes?
Skal vi følge Mjøs-utvalgets forslag om eksternt flertall
i styrene og ansatt rektor, eller skal vi høre på
universitetenes krav om fortsatt valgt rektor? Politikerne
må ta stilling til forslagene, og vurdere de ulike
fagfolkenes argumenter.
I tillegg ligger det også politiske avveininger til grunn.
Om man skal ha utdannelse for de få eller lik rett til
utdannelse for alle, er et verdivalg der ingen eksperter kan
gi noe fasitsvar.
Jeg er glad for den debatten vi har fått om høyere
utdannelse etter at Regjeringen la frem kvalitetsreformen.
Arbeiderpartiet mener det er viktig med et krafttak for
studiefinansiering, tiltak for bedre gjennomstrømning og
høyere kvalitet. Men jeg har ingen problemer med at andre
ønsker seg andre løsninger og argumenterer for dem. Da
trenger vi imidlertid ikke mer «debatt om debatten». Da må
vi få en reell debatt om de konkrete reformene og de enkelte
forslagene.
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 20-12-01 MET