Truls,
Takk for nytt konstruktivt innlegg. Det ser ut til at vi enige i målet, i
alle fall er jeg enig i det du skriver om hva vi bør søke å oppnå: en
fornyet forståelse for den grunnleggende betydning av en internasjonal
universitetskultur for god samfunnsutvikling.
Vi ser ut til å være uenig i strategi for å oppnå dette og hvilke
virkemidler man bør bruke.
I en internasjonal universitetskultur er det BARE selvstendige
regionkontorer hvor alle bidrar til fellesskapet. Det finnes ikke et
hovedkontor som definerer sannheten og det ligger i kulturens egenart at
alt kvalitetssikres - også at det er opp til de enkelte fagmiljø å anvende
det de selv mener er rett der de arbeider.
Etterhvert som den internasjonale kollegiale diskusjonen nedfelles i egnede
formuleringer (lover, metoder, mm) tar de fleste fagmiljø ved
regionkontorene hensyn til "state of the art". Det er selvsagt ingen Styrer
som vedtar "State og the art". Det er derfor ikke så viktig hvilke
personlige faglige oppfatninger styremedlemmer har i faglige spørsmål. Du
og Elster skal ikke diskutere for så å ha et organ som bestemmer hvem av
dere som skal få "rett". I kulturen lever ulike oppfatninger side om side.
Det er vel nesten bare i Norge nå at man mener det finnes en "sannhet" som
demokratiske organ skal vedta.
Du skriver:
"Spørsmålet er om de (kravene fra omgivelsene) skal være et resultat av
offentlig debatt om utdannings- og forskningspolitiske retningslinjer - en
debatt som også våre mødre kan forholde seg til - eller om de skal springe
ut av private finans(ierings)interesser og mer eller mindre kjente
enkeltpersoners innflytelse."
Jeg går ut fra at du mener RESULTATET av en offentlig debatt skal være
styrende. Noen skal konkludere i debatten. Her er du godt på linje med det
Trond Andresen har hevdet tidligere. Da blir det jo også naturlig å tenke
på hvem som skal konkludere (definere resultatet). Makt i de styrende organ
blir viktig. Det er ingen andre naturlige organ enn demokratisk valgte
politiske organ til å definere resultatet av debatten. Det medfører nettopp
den politiseringen av forskning som vi har hatt siden 70-tallet og som
venstreradikale og enkelte andre har gått inn for.
Alternativet som du beskriver, virker selvsagt helt uspiselig, dersom det
er det eneste.
Jeg mener universitetskulturen ikke er slik du eller Trond argumenterer for
at den skal være. Forskere skal ha STØRRE frihet - under ansvar. Etter min
oppfatning bør forskere være aktører i den offentlige debatten. De bør ta
hensyn til den, men det er de selv som bør avgjøre hvilke konklusjoner
debatten har for deres eget forskningsansvar. Det er noe av egenarten i
universitetskulturen at det ikke er et entydig "resultat" av den offentlige
debatten.
Unntak etter mitt syn er grensedragning overfor etikk, militærforskning,
o.l. hvor det bør trekkes politiske grenser.
Jeg er enig i at vi bør avslutte vår diskusjon.
Tore R. Jørgensen
>Kjære Tore Jørgensen.
>
>Jeg synes også det er en interessant debatt vi nå har med hverandre, og mye
>av det du skriver er jeg fortsatt enig i. Men når det kommer til
>konklusjoner i dagens aktuelle saker, er vi klart uenige:
> Du beskriver farene ved statlig detaljstyring etter Sovjet-modell, og ditt
>alternativ til det er økt finansiell og politisk fristilling av
>universitetene. Samtidig legger du stor vekt på at forskningen skal være
>samfunnsnyttig, slik at din mor kan godta den. Men mitt poeng er hele tiden
>at debatten ikke gjelder graden av detaljkontroll, men prinsippet om et
>statlig sikret rom for fri forskning uavhengig av konjunktursvingninger.
>"Krav" fra omgivelsene vil være der uansett. Spørsmålet er om de skal være
>et resultat av offentlig debatt om utdannings- og forskningspolitiske
>retningslinjer - en debatt som også våre mødre kan forholde seg til - eller
>om de skal springe ut av private finans(ierings)interesser og mer eller
>mindre kjente enkeltpersoners innflytelse.
> Du skriver varmt om de positive virkningene av flere hundre års
>universitetstradisjon, med de faglig-kollegiale normene som er nedfelt der.
>Ja, nettopp. Men det som foreslås i dag, er jo å bryte med denne
>tradisjonen. Normene for fri, ansvarlig forskning har vært ivaretatt av
>kollegiale organer - som man også har ment er best skikket til å vurdere
>kontroversielle spørsmål om vitenskapelig standard, faglige tyngdepunkter
>og prioriteringer, gradsordninger, vekttall, eksamens- og
>undervisningsformer osv. Ikke noe er bedre enn at de samme normene i dag i
>økende grad internasjonaliseres. Men da må det også være dem man ønsker å
>internasjonalisere! Verdien av en internasjonal universitetskultur må jo
>være at den fører videre det beste i nasjonale universitetskulturer - ikke
>at men i "internasjonaliseringens" navn kaster vrak på det samme. Hvis man
>i utgangspunktet mener at et flertall eksterne styrerepresentanter bryter
>med tradisjonelle akademiske normer og verdier, endres derfor ikke det ved
>en internasjonalisering av universitetskulture, tvert imot, noe ditt
>eksempel med Jon Elster kan illustrere.
> Elster er ganske riktig en internasjonalt kjent norsk forsker. Og han er
>selvfølgelig faglig omstridt. Gjennom en årrekke har han profilert seg som
>en sterk tilhenger av såkalt metodisk individualisme i samfunnsvitenskapene
>og gjennom det syn at all menneskelig rasjonalitet er såkalt strategisk
>eller mål/middel-rasjonalitet. Særlig i moralfilosofien er dette
>kontroversielt, og jeg for min del er sterkt uenig med Elster. Det betyr
>ikke at jeg ikke kan se for meg situasjoner der det kunne vært ønskelig med
>en person som Elster i en universitetsledelse. Men jeg har heller ingen
>problemer med å se for meg situasjoner der hans faglige profil ville
>medføre universitetspolitiske standpunkter som gjorde at jeg ikke ville
>stemme på ham f.eks. ved et rektorvalg. Det generelle poenget er at
>kontroversielle saker bør fortsette å framstå som kontroversielle slik at
>både min mor, offentligheten forøvrig og forskere fritt kan ta stilling til
>dem. Skal Norge ha noe å bidra med til en internasjonal universitetskultur,
>må vi for all del ikke begynne å oppfatte oss selv som et "regionkontor" og
>slutte å vurdere selvstendig og kritisk det som kommer fra utlandet fordi
>det er utenlandsk eller stammer fra BERØMTE personer.
> Like etter at jeg hadde lest ditt svar på mitt forrige innlegg, kom jeg
>tilfeldigvis over en artikkel av professor Ragnvald Kalleberg i UiOs
>forskningstidsskrift Apollon, der han omtaler de undersøkelsene av
>forskningsetiske normer og praktiseringen av dem ved universiteter som ble
>publisert av Robert K. Merton i 1942.
> Her må jeg kort bemerke at jeg tror det er mulig at Trond Andresen blander
>sammen Robert K. og Robert H. Merton. Men uansett:
> Mertons konklusjoner var at det fantes overraskende lite faglig fusk i
>grunnforskningen ved universiteter, noe som ifølge Kalleberg er blitt
>bekreftet ved senere undersøkelser. Og han fortsetter:
> "Den engelske fysiker og vitenskapsteoretiker John Ziman har pekt på at
>forskning i industribedrifter skjer på grunnlag av institusjonelle normer
>som nærmest er antitetiske til normene i universitetenes grunnforskning.
>Mens de institusjonelle betingelser i det ene tilfellet skyver deltakerne
>inn i full offentlighet, horisontal kollegakontroll og felleseie av
>kunnskap, føres de i det andre tilfellet inn i hemmelighold, hierarki og
>privat eiendomsrett. Begge typer av institusjoner er nødvendige og legitime
>i liberale samfunn som det norske. Og de stårt i et uunngåelig
>spenningsforhold til hverandre. Demokratiske rettsstater av vår type
>trenger å opprettholde forvaltnings- og lønnsomhetsfrie soner for å sikre
>en åpen og opplyst offentlig samtale, som igjen kan danne grunnlag for
>ønskverdig samfunns- og kulturutvikling. Hvis et lands skoleverk,
>universiteter og massemedier fungerer for mye på markedets eller
>forvaltningens premisser, trues rasjonaliteten i den offentlige (og
>private) menings- og viljesdannelse." (R. Kalleberg, i Apollon 3-4/2000)
> Og med det sier jeg takk for meg i denne debattrunden.
>
>Truls Wyller
>
>
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 20-12-01 MET