Gjennom Tore Jørgensens svar blir det enda tydeligere at vi er enige om
viktige målsetninger, men uenige om virkemidlene. På den annen side er det
ikke helt tydelig for meg hva som egentlig er hans viktigste argument for å
gå inn for eksternt styreflertall.
Han ønsker - som meg - å verne om forskningens frihet. Hittil har
det hersket utstrakt enighet om at dette hensynet under ellers like forhold
best ivaretas av kollegiale organer, dvs. av forskerfellesskap med visse
felles akademiske normer. Utdannings-, forsknings- og andre samfunnsmessige
hensyn har vært ivaretatt av politisk valgte organer. Slike hensyn mener
imidlertid Jørgensen best ivaretas ikke av nasjonale organer, men av (et
flertall) eksterne representanter i selve universitetsstyrene (som skal
bidra til at ikke "universitetet bli(r) seg selv nok").
Men dersom eksternt styreflertall skal være et middel til å styrke
forskningens frihet, kan det bare være under helt andre forhold enn de vi
har vært vant til. Det må koples sammen med en politisk og finansiell
fristilling av universitetene. Og det er det jeg mener er en kombinasjon
som verken tjener forskning eller samfunn: Utenforstående enkeltpersoner
uten politisk legitimitet og uten forskningskompetanse settes til å lede
universitetene i en kamp om private midler og studenter eller "kunder". Det
er det som gjør det nærliggende å tenke på føydalherrer.
Debatten dreier seg egentlig ikke om et for eller imot forskning i
privat regi. Den kommer sikkert i økende grad til å finne sted uansett.
Spørsmålet gjelder om denne tendensen er et argument for å svekke det
statlig beskyttede frirommet for forskning som universitetene hittil har
utgjort, eller om den tvert imot gjør det enda viktigere å bevare det. Som
man skjønner, mener jeg det siste; at vi mer enn noen gang trenger
forskningsmiljøer hvor det er mulig å opprettholde en viss distanse til
trender i samfunnet forøvrig.
Truls Wyller
At 18:14 29.10.00 +0100, you wrote:
>Jeg har noen få kommentarer til innlegget fra Truls Wyller. For det første
>synes jeg det er interessant. For det andre tydeliggjør det ulikheter i
>kultur ved NTNU og tenkning i ulike fagmiljø. Kommentarene står i teksten.
>
>Tore R. Jørgensen
>
>At 15:49 27.10.00 +0100, Truls Wyller wrote:
> >>>>
>>I sitt debattinnlegg 25.10. skriver Tore Jørgensen at "Det viktige er at
>>forskning ledes av kyndige forskere, næringsliv og samfunnet rundt oss",
><<<<
>For å være presis skrev jeg
>"Det viktige er at forskning ledes kyndige forskere i dialog med andre
>forskere, næringsliv og samfunnet rundt oss". Etter mitt erfaring kan god
>forskning kun ledes av de som selv skal forestå forskningen. Forskere bør
>la andres resultat, synspunkt og interesser påvirke seg, men selv være
>ansvarlig for valg.
> >>>>
>>og han legger vekt på "gjensidig respekt" mellom forskning og omverden og
>>forskningens "frihet og ansvar". Dette er det lett å si seg enig i.
>>Uenigheten oppstår når han antar at et system med eksterne styremedlemmer
>>vil bringe oss nærmere slike idealer.
>> Mjøs-utvalgets forslag og de erfaringene fra Sverige og Norge så
>> langt med eksterne styrerepresentanter som har vært gjengitt på disse
>> sider forekommer meg å peke i motsatt retning. Det mange av oss frykter,
>> er i alle fall at vi i stedet for en fruktbar enhet av fri forskning og
>> samfunnsmessig ansvar får et system med ukritisk bedriftslojalitet innad
>> og fravær av samfunnsmessige bånd utad - nettopp slik vi kjenner det fra
>> store deler av det private næringsliv.
><<<<
>Dersom et styre bryter med fundamentale prinsipp for hva som fremmer god
>forskning er det uinteressant om det er interne eller eksterne som sitter
>i styret. Et Styre kan ikke STYRE forskningen, heller ikke om de har
>internt flertall. Bedriftslojaliteten ved et universitet er etter mitt syn
>først og fremst at Styret og ledelsen er lojale overfor sine forskere og
>beskytter forskningens vilkår overfor omverdenen, slik Karl Glad forsøkte
>å gjøre ved Ullevoll Sykehus.
>> >>>>
>> I denne debatten snakkes det stadig om "samfunnets" eller også
>> "næringslivets" behov. Da mener jeg faktisk det er viktig å minne om det
>> trivielle faktum at "samfunnet" - det er en abstraksjon som dekker over
>> all verdens reelle interessekonflikter. I politisk filosofi etter
>> Machiavelli og Hobbes har man utviklet teorier om politiske styreformer
>> gitt slike konflikter, og bare i rendyrket fascistiske teorier har
>> utgangspunktet vært en benektelse av selve konfliktene til fordel for
>> illusoriske fellesskap (folket, nasjonen, rasen, staten). Liberalere,
>> sosialdemokrater og sosialister - alle har de ønsket et samfunn der
>> politisk konsensus om lover ikke ganske enkelt tas for gitt, men
>> framstår som resultat av en eller annen form for demokratisk
>> viljesdannelse.Da vil ulike samfunnsgrupper være representert i en
>> lovgivende forsamling, og vedtak fattes etter åpne politiske kontroverser.
>> I lys av dette er det rimelig at generelle retningslinjer for
>> utdanning og forskning vedtas av nasjonale, politiske organer - og at
>> forskernes primære "ansvar" defineres i forhold til det, ikke i forhold
>> til en ledelses ønsker om å hevde "sin" bedrift på et kunnskapsmarked.
><<<<
>Jeg er enig i at lojalitet er komplisert. Det må være en fundamental
>misforståelse hvis noen hevder at forskningen skal drives ut fra lojalitet
>til "sin" bedrift. Jeg synes det er nesten like ille at det skal være i
>lojalitet til nasjonale, politiske organer (i betydningen av at disse skal
>styre forskningen). I et demokrati mener jeg både politiske organ,
>bedrifter og alle andre interesser er tjent med å ha sannhetssøkende
>forskere med integritet. Da er de lojale. Kritiske, kreative og
>konstruktve forskere er gode forskere. Jeg ser forskningen som en form for
>stifinning. Forskere må prøve nye muligheter for å berike samfunnet FØR
>det er politiske flertall for å forfølge mulighetene. Nettopp forskningen
>skal legge grunnlag for nye erkjennelser og vedtak.
> >>>>
>
>
>>Av tilsvarende grunner må det være riktig å la nasjonale politiske
>>organer definere minstekrav til utdanning. I dag er det fortsatt et
>>nasjonalt anliggende hva slags utdanning det er rimelig å kreve av
>>utøvere i forskjellige yrker, det dreier seg ikke om et forhold mellom
>>"kunder" (studenter) og "selgere" (universiteter). Og bør det ikke
>>fortsatt være slik?
><<<<
>Jeg synes også det er legitimt at politiske organ bestemmer hvilke
>fagområder staten skal finansiere og volumet på disse. For store deler av
>"AVH-miljøet" vil minstekravet også ha et nasjonalt perspektiv (kvaliteten
>i språk, matematikk, vår kultur og historie, filosofi, religion,
>statsvitenskap mm har primært vært for utdanning av lærere og forvaltere i
>Norge. Vi definerer selv kanon i norsk litteratur.). For de fleste
>områdene i teknologi og naturvitenskap arbeides det i en internasjonal
>verden hvor minstekravene settes av en faglig utvikling, dersom Norge skal
>ha en fremtidsrettet industri.
>
>Staten kan ikke forpliktes til å drive forskning på alle mulige områder
>industrien måtte ønske. Den bør heller ikke begrense hva industri kan
>ønske å finansiere for å øke kvaliteten ut over det staten vil prioritere
>eller for å øke volumet der det er store industrielle behov og interesser.
>Med begrensende ressurser kan staten velge å finansiere medisin framfor
>mediekunnskap eller statsvitenskap (som eksempel). Av den grunn mener jeg
>staten ikke bør være begrensende for universitetenes forskningsvolum og
>innretning.
>
>Dessuten bygges det internasjonale organ (takk og pris) på tvers av
>nasjonalstatenes til dels kunstige geografiske grenser og interesser. I
>mange land har minoritetsgrupper lidd under å være i mindretall ved at
>politiske flertallsorgan ikke har ivaretatt deres interesser.
>Universitetene i vår tid bør også være åpne for å dekke internasjonale
>organ sine forskningsbehov og for å dekke minoritetsinteressers behov -
>etter mitt syn. Vi kan imidlertid ikke bruke statens penger til dette
>dersom nasjonale politiske organ IKKE ønsker det. Vi bør derfor være åpne
>for at andre enn staten kan finansiere forskning.
>
>Det vil også være fremtidsrettet å gjøre studentmassen mer internasjonal -
>slik Norge utnytter kompetente universitet i andre land for å berike vårt
>lille land med faglige og kulturelle impulser fra andre.
> >>>>
>
>
>>I diskusjonen omkring Mjøs-utvalget ønsker alle en slags kombinasjon av
>>frihet og ansvar. Min frykt er at den form for desentralisering
>>kombinasjonen av autonomi og eksterne styrerepresentanter innebærer, bare
>>vil bidra til økt avpolitisering av spørsmål som er og blir
>>kontroversielle. Parallelt med at utdanning og forskning underkastes
>>markedsmekanismer vil vi da også bli vitne til det enkelte kaller en
>>reføydalisering av samfunnet: økt makt til lokale autoriteter hevet over
>>politisk debatt og demokratisk kontroll.
><<<<
>Mitt syn er at universitetene bør ha eksternt flertall i Styret for ikke å
>la universitetet bli seg selv nok i en innadskuende politisk arena. Jeg
>mener også at Styret bør representere flere interesser enn nasjonalstaten.
>Staten, bedrifter og andre kan ha langsiktige avtaler med universitetene
>om hva de vil finansiere i stedet for at vi får årlige økonomiske
>svigninger avhengig av hva som er populært i mediene til enhver tid. Da
>trenger vi et Styre som ivaretar universitetenes interesser med en annen
>autoritet overfor omverdenen enn det universitetets ansatte kan ha.
> >>>>
>
>
>>Truls Wyller
>>Førsteamanuensis
>>Filosofisk institutt
><<<<
>
>
></blockquote></x-html>
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 20-12-01 MET