Trond Andresen wrote:
>
> For meg var/er det viktigste og mest kontroversielle spørsmålet
> universitetenes frihet, dvs. å opprettholde det tradisjonsrike og
> verdifulle demokratiske system med valgt ledelse på alle nivåer, noe som er
> unikt for universitetene. Dette er det som i internasjonal debatt kalles
> "universitetenes autonomi".
Enkelte vil kanskje kunne falle for fristelsen å klalle dette styresettet -
eller i hvert fall den varianten av det som pt. praktiseres - for "inhabilitet
satt i system".
Jeg tror faktisk det er dette som er en av de viktigste årsakene til at den
pågående prosessen (som jeg på idealistisk grunnlag gjerne skulle vært
frouten) presser seg fram. Jeg tror at et "gammelt flertall" ved
universitetene dessverre ikke har vist seg oppgaven stor nok i forhold til å
foreta omprioriteringer i takt med endrede samfunnsbehov, gitt den
økonomiske/politiske VIRKELIGHETEN (som man gjerne må ha sterke
motforestillinger mot - forskning er skammelig nedprioritert i Norge i dag)
som eksisterer. Man har ikke hatt ryggrad til å nedprioritere sine egne
fagfelt - og kanskje skal man som tillitsvalgt heller ikke ha ryggrad til
slikt. Man er tross alt VALGT - og føler naturlig nok et ansvar for å ivareta
sin valgforsamlings interesser.
Dermed får man den situasjonen at en del mindre fagmiljøer som er i mindretall
både på fakultets- og universitetsnivå, ikke får mulighet til å vokse i den
takt som KUNDENE (ved gjentatte ganger) faktisk har BESTILT. Hovedsaklig
skyldes vel dette at representantene for de øvrige fagmiljøene vurderer det
som "uforsvarlig" å bygge NED fagområder, hvilket blant annet får som
konsekvens at budsjettering foregår etter "Same procedure as last
year"-prinsippet: Først sikrer man at all aktivitet kan fortsette på nåværende
nivå (eller man fordeler en redusert pott iht. gamle prosentvise satser).
DERETTER fordeler man eventuelle omstillingsmidler o.l.
Nå kommer jeg selv fra et fagmiljø som mener å være sterkt hemmet i sin vekst
på grunn av slike forhold som her er nevnt, men jeg tror slett ikke vi er de
eneste, og innlegget mitt er heller ikke ment å være et "sutreinnlegg". Jeg
tror imidlertid jeg setter søkelyset på ETT av muligens flere problemer som
OMVERDENEN (de som betaler lønna vår og som er avtagere av tjenestene vi er
ment å yte) mener å se i dagens system.
Så kan man selvsagt diskutere om den medisinen som foreskrives er den rette.
Mange vil kanskje karakterisere det som skjer som å amputere hodet på en
pasient med hodepine. Jeg må si jeg deler den skespsisen som en anonym (?)
NTNU-direktør med næringslivsbakgrunn gitt uttrykk for mhp. å gi de eksterne
representantene flertall i styret. Det er imidlertid på den annen side
utvilsomt behov for å få stablet et styringsorgan på beina som EVNER å skjære
bort de greinene på treet som pt. hindrer nye skudd i å vokse fram.
Univeristetet kan selvsagt love å begynne "et nytt og bedre liv", uten at JEG
har særlig tro på at det i så fall vil skje. Alternativt kan man bare
fortsette som merra den blinde og holde vårt "tradisjonsrike og verdifulle
demokratiske system" vedlike som om ingenting var hendt. Jeg tror ingen av
disse alternativene er særlig sunt for universitetet, for landet eller for
resten av verden for den saks skyld.
Jeg innrømmer gjerne at en konsernstruktur ikke høres videre forlokkende ut
isolert sett, men har problemer med å komme opp med et troverdig alternativ
som tar utgangspunkt i en politisk virkelighet.
-- Bård Kjos | http://www.idi.ntnu.no/~baardkjo/ Department of Computer and | ____ Information Science, Norwegian | \ / The heart is a small University of Science and Technology | \/ indomitable muscle...
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 20-12-01 MET