At 20:11 25.07.00 +0200, Dag Svanaes wrote:
>Ser at Andresens kronikk har fått igang en diskusjon om moteriktige
>formuleringer. For oss som var unge i Trondheim tidlig på 80-tallet lyder
>nok "multinasjonale selskaper...." som et gufs fra noen merkelige
>diskusjoner vi observerte i Samfundet om Albanias status som kommunismens
>paradis.
Da tror jeg du husker feil. Jeg antar at du sikter til ML-terminologien,
og den var ikke "multinasjonale selskaper, men "monopolkapitalen"
og lignende.
Betegnelsen "multinasjonalt (eller transnasjonalt selskap" er derimot
fullstendig ukontroversiell, og brukes på universiteter, i de store mediene,
og blant politikere og det etablerte kommentator-sjikt. Og i kjente bøker
skrevet av kritikere som sjøl ikke er venstreradikale,
f.eks. "When corporations rule the world" av David C. Korten, se
http://www.amazon.com/exec/obidos/ASIN/1887208011/qid-4598298/sr=1-4/103-5258736-5807835
eller "The global trap" av Hans-Peter Martin og Harald Schumann, se
http://www.amazon.com/exec/obidos/ASIN/1856495302/qid-4598401/sr=1-1/103-5258736-5807835
Hvis man er så allergisk mot det man oppfatter som "gammeldags" politisk
retorikk, at man til og med nekter seg sjøl å bruke det gjengse begrepet
"multinasjonalt selskap", så fraskriver man seg muligheten til overhodet å
diskutere problemene som følger av den økende makt som disse selskapene
utøver.
Svanæs fortsetter:
>Vår generasjon har skiftet strategi. Vi vet at vi blir lurt hver dag, at
>makten er korrupt, og at det politiske språket er tømt for mening*.
"Løsningen" er altså å avstå fra å forholde seg til en ubehagelig
virkelighet? Er det ikke noe pretensiøst å kalle dette en "strategi"? Jeg
vil tro at det er en god del personer også fra "din generasjon" som ikke
går god for dette.
(Når det gjelder de mer sjikanøse deler av Svanæs' innlegg (at mitt innlegg
er "kandidat til Drittpreik-bingo" etc.), så lar jeg det stå ubesvart.)
Trond Andresen
__________________
*Den tidsriktige ideologi om at det politiske språk er tømt for mening, har
sin parallell i at tegnene som omgir oss ikke lenger skal bety noe. Uten at
det har noe direkte med vår diskusjon å gjøre, vedlegges en tankevekkende
kommentar:
>Aftenposten 19/7-00
>
>DE KULE HAR DET GODT
>av Tommy Sørbø
>
>Britney Spears byr seg frem etter alle kunstens regler, samtidig som hun
>tviholder på imaget som dydsmønster. Små barn bærer T-skjorter med
>påskriften «Fuck me!». Vi registrerer at tegnene har mistet sitt innhold, og
>strever med å avlære vår fortolkningsiver.
>
>Når den 18 år gamle engelske popjomfruen Britney Spears
>synger «Hit me baby one more time» mens hun vrikker på
>hoftene i en bukse så tettsittende at den nærmest må kalles
>intravenøs, mens hun lener sitt fremtredende brystparti mot
>kameraene slik at silikonen truer med å skvalpe over
>utringningen på kjolen, sånn at Dagbladet tilbyr henne et
>helsides foto og en amerikansk milliardær hundre millioner
>for en natt, samtidig som hun fremstår som prektigheten
>selv, og sier at hun ikke har tro på sex før ekteskapet; da
>trenger man ikke ha lest fransk postmoderne filosofi for å
>se at tegnene er tømt for mening. Har vi ikke skjønt det
>før, så skjønner vi det vel nå: symbolet på sex, det er én
>ting; sex, det er noe helt annet.
> Britney Spears og hennes generasjon ser ut til å kunne
>leve greit med denne schizofrenien, men for dem av oss som
>forventer at det skal være en viss sammenheng mellom det man
>sier og det man gjør, er det ikke alltid så greit. Vi
>forsøker ikke å reagere når vi sitter på badestranden og ser
>en mor ta på sin ni år gamle sønn en T-skjorte med
>innskriften: «Fuck me!» på. Vi prøver å tenke på det som et
>praktisk klesplagg med noen artige bokstaver, og når moren
>selv sjokker toppless omkring med et digert, dinglende
>gullkors om halsen, tenker vi: Nei, det var da et fint
>smykke! Og så har vi helt sluttet å kaste bort tiden på å
>diskutere hva to millimeter pigg og fippskjegg egentlig
>betyr, hva de nysprayede kjempeordene som hver morgen møter
>oss på bussholdeplassens leskur vil fortelle, eller hva
>Toyota har med EM i fotball å gjøre.
>
>Langsomt men sikkert forsøker vi å avlære vår
>fortolkningsiver, eller sagt på en enklere måte: vi prøver å
>bli litt mer kule. De kule har nemlig ikke noe problem med
>at hippien, punkeren, sadomasochisten eller nynazisten
>gjenoppstår på catwalken i Milano og Paris. De tar poenget
>med en gang: det som gjenoppstår i år, må være forskjellig
>fra det som gjenoppsto i fjor. Noe mening ut over det finnes
>ikke. De kule gidder ikke bry seg med at revolusjoner er noe
>som skjer i databransjen to ganger i uken, kriger er når to
>kjendiser krangler på forsiden i VG, og proteststorm fra
>distriktsnorge er når NRKs sentralbord mottar syv telefoner
>fra halvfulle bygdetullinger som ikke liker oppsynet på en
>programleder.
> At tegnene er referanseløse, språket tømt for mening og
>faktene oppbrukt, det er ikke deres problem. De gidder ikke
>slite livet av seg med å finne nye ord og vendinger eller gå
>i indre eksil for å holde sin sti ren. For dem er gjenbruk
>tingen. Store ord blir som nye bare man sier dem med et flir
>eller med gåseøyne. «Ærlig talt» så forplikter de riktignok
>ikke mer, men hva gjør vel det, «ikke sant»?
> Derfor er det sikkert sunt å være kul, men ikke alltid så
>lett, det skal gudene vite. Det finnes øyeblikk da noen av
>oss simpelthen ikke greier å la være å drømme om den tiden
>da det fremdeles var en slags sammenheng mellom tegnene og
>det de viste til; da hippienes hår til over ørene og
>slipsløse frekkheter var en sviende kritikk av Systemet og
>en hemningsløs tillit til Naturen, da småborgernes Ford
>Angliaer, cordfløyelshatter og poplinsfrakker kunne leses
>som en støtte til Fremskrittet og Sosialdemokratiet, og da
>sigarer og mage tydet på man var dansk eller medlem i Norsk
>Arbeidsgiverforening.
>
>Et av de mest rørende eksempler på slike drømmer må være den
>svenske filmen «Änglagård» fra 1994. Med sin
>«a-stranger-comes-to-town-klisjé» var den fullstendig uegnet
>til å si noe som helst om vår tid. To rocka protagonister
>som så ut til å være hentet fra en tilårskommen reklamefilm
>for jeans, kom med sitt utslitte repertoar av
>frihetssymboler: fart, åpent kjærlighetsliv, bereisthet,
>opplevelsestrang og kontinentale vaner, og kolliderte med
>bygdas like steindøde symboler på innavlet skepsis,
>dobbeltmoral og fordommer. By og land, bohem og bonde, lyst
>og konvensjoner braket sammen i en film der datomerkingen så
>ut til å være gått ut engang i midten av 1970-årene.
> Hvorfor ble den da likevel så populær? Kanskje fordi den
>gjennom sitt naive forsøk på å blåse støv av de
>kulturradikale faktene traff en dyp lengsel etter at ting
>igjen skal bety noe. Kanskje filmen kan oppfattes som en
>paradismyte, en historie som viser oss verden før
>syndefallet, den gangen språket ennå ikke var invadert, den
>lykkelige tid da det moderne prosjektets opprørsfakter,
>kampsymboler og avsløringstrang fremdeles ikke var
>kommersialisert, instrumentalisert og tømt for mening?
> Hvis det er tilfelle, så kan Eivind Tjønnelands prosjekt i
>Morgenbladet om å gjenreise kulturradikalismen kanskje
>likevel ha noe for seg. Da vil det kanskje være mulig å
>gjenerobre det språket fjernsynsreklamen, løssalgsavisene og
>Fremskrittspartiet tok fra oss. Men om det skal lykkes, bør
>man nok ikke lenger være så redd for stanken fra det
>velbrukte språket. Da må man våge å si: «Jeg tror på
>friheten» uten å trekke på hverken nesa eller smilebåndet.
>Hvem vet, en dag hører kanskje Britney Spears på Tjønneland
>som - med reklamen for Axe etterbarberingsvann - sier «Don't
>use it, if you don't mean it».
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 20-12-01 MET