"Tore R. Jorgensen" wrote:
>
> Det er to forhold ved denne debatten som er satt i gang, jeg ikke liker.
> - Jeg synes ikke det er god etikk at det lanseres lettvinte løsninger for hva
> som kunne vært utviklet av nye sikkerhetsløsninger nå rett etter en så tragisk
> ulykke. Hvorfor har de som har så gode ideer, ikke fremmet disse tidligere ?
Vil uttrykke min fulle støtte til dette poenget. Er det noe dette landet
IKKE trenger, så er det akademikere som kommer løpende med bebreidelser i
ETTERKANT av hendelser. Kanskje er det også nettopp dette som holder den
jevne NTNU-ansatte fra å gjøre som våre venner (?) på mer merkantilt
innrettede studier?
Jeg kan, for å belyse LITT av kompleksiteten her, ta av egen erfaring
som leder av Sikkerhets og Utdanningskomiteen i Fallskjermseksjonen/Norges
Luftsportsforbund. F/NLF har sitt rikssenter for fallskjermhopping nettopp
i nærheten av Rena i Østerdalen, nærmere bestemt ved Østre Æra, ca. 2 mil
øst for Rena, i nærheten av Osensjøen. Dette er altså i forholdsvis
umiddelbar nærhet av ulykkesstedet.
GPS-systemet har som de fleste vil vite eksistert i flere år. Det ble
tidlig et populært hjelpemiddel for flygere fordi det er langt billigere
enn "skikkelige" instrumenter, noe de færreste småflyeiere har råd til å
investere i. Det har imidlertid aldri vært tillatt å fly med GPS som
eneste navigasjonsinstrument - til dette har det vært alt for usikkert.
Fallskjermfly/-flygere har derfor vært nødt til å forholde seg til såkalte
VFR-regler når de har droppet fallskjermhoppere (VFR = Visual Flight
Regulations). Disse reglene tillater imidlertid fly å fly OVER skyene
(uten visuell bakkekontakt), såfremt man kan komme seg fra bakken og opp
gjennom tilstrekkelig store hull i skydekket (hullene er nødvendige for å
ha visuell kontrollmed at det ikke er andre fly i nærheten).
For fallskjermhoppernes del, er det viktige at det er gode forhold VED
BAKKEN. Om man hopper GJENNOM et skylag på vei ned, er uproblematisk (til
og med morsomt...)
Disse to forholdene har ført til at fallskjermhoppere har begynt å bruke
GPS til å fastslå hvor man er (i X- og Y-retning på kartet) også når man
befinner seg over skyer, slik at man vet at man kommer ut av skyene over
det planlagte landingssted (flyplassen). Dette har muliggjort langt mer
hopping i et land som ofte er dekket av skyer, selv om det ellers kan være
både varmt og lite vind (altså gode forhold for utendørsaktiviteter).
Ved FLERE tilfeller har det vært nestenulykker på grunn av denne
praksisen, fordi GPS-systemet har gitt "grønt lys" for hopping over helt
feil punkt på bakken. I enkelte tilfeller har hoppere hengt over
Osensjøen, og bare med nød og neppe klart å fly med sine vingskjermer til
strandbredden. Osensjøen ligger ca 3 - tre - kilometer fra flyplassen.
Satelitter som plutselig "konker ut", for få satelitter o.a. har vært
kjente årsaker til disse problemene (i GPS'ens tidlige år), men av og til
skjer det også "uforklarlige" ting. Menneskelig svikt (feil bruk av
instrumentet) kan selvsagt heller ikke utelukkes.
Det er imidlertid ikke risikoen for teknisk svikt som er det vesentlige
poenget mitt i denne saken. Alle systemer kan svikte, men flere systemer
gir jo økt sikkerhet ved å minske sannsynligheten for at ALLE systemene
svikter samtidig.
Det farlige med mer avanserte (datastyrte...) systemer, er imidlertid den
TROEN på disse systemenes ufeilbarlighet som avanserte systemer medfører,
og ikke minst det PRESSET denne troen genererer i forhold til å øke
effektiviteten, på bekostning av sikkerhet. Hvis man virkelig vil tenke
SIKKERHET, så viser vel all erfaring at det er de ENKLE løsningene som er
de beste. I vårt tilfelle kunne man f.eks. valgt å legge dobbeltspor,
eller man kunne forlangt at det skulle gis eksplisitt kjøretillatelse (i
form av telefax eller telefonsamtale) hver eneste gang et tog kjørte inn
på et enkeltspor.
Grunne til at man ikke velger de enkle løsningene, er selvsagt at de
gjerne er DYRE (lite "kosteffektive"), eller TUNGVINTE. Gjerne også en
kombinasjon av dette.
For fallskjermhopping har man i utgangspunktet en ENKEL regel (fra tiden
før GPS): Man skal se etter et JORDTEGN (to store tøystykker formet som et
kryss (ala "Røde Kors")) på bakken der man skal lande. Er jordtegnet
fjernet, skal man gå ned igjen med flyet, da dette er et tegn på at det
f.eks. blåser for mye, eller at andre forhold gjør det uforsvarlig å
hoppe.
Selvsagt har mange hoppere irritert seg over å måtte betale i dyre dommer
for flyturer som ikke resulterer i hopp (100-150 kroner), når det i
ettertid viste seg at forholdene var fine under skyene. Radio og GPS har
vært kjærkomne hjelpemidler her. Ikke minst har radiosamband vært benyttet
mye - man har f.eks. gått opp med flyet med avtalen "Dere kaller oss opp
og sier i fra hvis det blåser opp" - for så å oppleve at radioen svikter
(falte batterier...) like før utsprang. Mulighetene er legio. Den enkle
regelen "Se etter jordtegnet" er den som alltid virker, hvis det virkelig
er slik at ethvert ressursspørsmål er underordnet sikkerheten. Som de
fleste vil vite, så er dette SELVSAGT ikke tilfelle i et praktisk
fungerende samfunn.
Det finnes sikkert nok vitenskapelig ansatte ved NTNU som kan mer om
sikkerhet og risikoanalyse enn undertegnede, så jeg skal gi meg her. Jeg
håper bare at hvis noen skal mene noe i denne saken, i kraft av sin
akademiske tyngde, så kommer dette til å være grundig gjennomtenkte
meninger.
-- Bård Kjos | http://www.idi.ntnu.no/~baardkjo/ Department of Computer and | ____ Information Science, Norwegian | \ / The heart is a small University of Science and Technology | \/ indomitable muscle...
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 20-12-01 MET