Kollegiet hadde ordinært møte, og dessuten et lengre seminar, torsdag og
fredag 25.-26.mars. Se introduksjon i forrige innlegg fra meg.
Seminaret startet med et informativt foredrag av professor J. F. Bernt fra
UiB om arbeids- og ansvarsfordeling mellom Kollegium, Rektorat og
Administrasjon - og hva Universitetsloven sier om disse tingene. Dette var
et punkt som forløp uten særlig diskusjon eller uenighet.
OPPNEVNTE STYRER - ANSATTE DEKANER?
La meg derfor prøve etter beste evne å referere en del synspunkter som kom
opp i de øvrige innledninger og i diskusjonen - og som nok noen vil finne
kontroversielle. Her er noen representative poeng fra rektors innledning:
«Universitetene må tilpasse seg en utvikling med større andel finansiering
fra andre kilder enn det offentlige». «Vi kan neppe forvente å kunne
opprettholde den unike norske situasjon med universiteter som er styrt av
ansatte. Det går mot eksternt oppnevnte styrer». Et eksempel fra Nederland
ble brukt: «Ved dette universitetet har styret _ansatt_ dekanene, og disse
skaffer mye eksterne midler».
Jeg innvendte at ved å snakke mye på denne måten, bidrar man til at
utviklinga _blir_ akkurat slik, dvs. vi får en sjøloppfyllende profeti.
Ingen kommenterte akkurat denne innvendinga. Jeg spurte rektor
om han mente denne skisserte utviklinga var
(1) Ønskelig
(2) Den kommer enten vi liker den eller ikke - vi må tilpasse oss.
(3) Vi bør prøve å motarbeide ei slik utvikling
uten at dette ble besvart, heller ikke av andre på møtet.
Videre mener jeg at man må unngå å blande sammen to forskjellige
målsettinger:
(1) Å få redusert unødig byråkratisk detaljstyring av universitetet, som
f.eks. fører til unødig kompliserte og langtrukne tilsettingssaker, eller
f.eks. hindrer universitetene i å ha penger disponibelt "på bok" fra år til
annet.
(2) Å redusere universitets sjølstyre og forskningsmessige handlefrihet.
Jeg fastholdt at det må være mulig å få gjort noe med (1) uten at man dermed
måtte gjennomføre (2). Hvorfor kan man ikke i stedet inngå en allianse med
de øvrige universiteter for å forsvare autonomi og frihet i en tid hvor
kommersielle krefter tar mer og mer styring over det meste, f.eks. medier,
kultur, idrett?
Til oss som hevder at universitetenes autonomi er i fare og må forsvares, ble
det sagt: «Men hva slags autonomi har man når man ikke har nok penger?»
Svar: Er ikke den rette vei å gå å sørge for at NTNU er så dyktig
på forskning , undervisning, effektiv drift at politikerne skjønner at vi
fortjener skikkelige bevilgninger, og videre at næringslivet kommer til oss på
VÅRE premisser - i stedet for at våre talspersoner til stadighet uttaler at vi
innser at bevilgningene vil måtte reduseres og at krefter utafor
universitetet vil nok ta over styret? Hvordan kan det ha seg at NTH i en
menneskealder har kunnet samarbeide intimt med norsk industri, med ditto
tilførsel av eksterne midler, uten at NTH verken har trengt å gå på akkord
med sitt sjølstyre eller måttet kompromittere seg med andres reklame, logoer
og liknende? Er det ikke fordi man har vært så god at oppdragsgiverne har
kommet uansett, på universitetets premisser?
Jeg opplever det dessverre slik at denne typen argumentasjon ikke har særlig
klangbunn hos flertallet i kollegiet. Men en vararepresentant fra humanioria
var bekymret, og kunne ikke helt skjønne hvordan man i et mer
ekstern-finansiert framtidsscenario skulle kunne ivareta behovene til de
for kommersielle interesser så "unyttige" dannelses-fagene.
HVORDAN FØRE TILSYN MED ADMINISTRASJONEN?
Så til forholdet mellom kollegium og administrasjon. Her ble bl.a. følgende
hevdet:
«Enten har den administrative ledelse kollegiets tillit eller så har den det
ikke. Hvis den ikke har det, må den skiftes ut. Hvis den har det, må ikke
kollegiet være anke-instans for ting som noen mener er feil håndtert av
administrasjonen».
Til dette var min kommentar at det går jo an for kollegiet å si fra at en
administrativ praksis må kunne endres, uten at direkørene dermed går av?
Dette er vel ikke så «digitalt», så enten/eller? Og Universitetsloven pålegger
jo faktisk kollegiet å føre tilsyn med administrasjonen.
I samme kategori ble følgende synspunkt hevdet: «Et kollegiemedlem skal
ikke kunne føre tilsyn ved å gjøre egne undersøkelser gjennom å kontakte
tilsatte. Tilsyn skal bare skje ved at kollegiemedlemmet henvender seg til
UD». En person i kollegiet gikk enda lenger og mente at
henvendelser i en aktuell sak «bare burde kunne skje til UD på et
kollegiemøte, ikke ellers».
DEMOKRATISK SENTRALISME?
Videre ble det hevdet. «Når vedtak er fattet, må vi stå samlet utad». En
ekstern representant sa det slik: «Jeg foreslår en gjensidig avtale om at vi
ikke må si noe utad om ting som blir sagt på kollegiets møter».
Mitt svar var at dette er i så fall demokratisk sentralisme, slik vi kjenner
det fra stalinistiske partier. Videre påberopte jeg meg offentlighetsloven
(all saksbehandling er offentlig og alle dokumenter skal være tilgjengelige;
unntak må begrunnes) og Universitetsloven (kollegiets møter er åpne for alle
interesserte, lukking av møte/sak må vedtas særskilt). Mer om dette
lenger nede.
Jeg reagerte også på at det fra en ekstern kollegierepresentant ble
argumentert ut fra _aksjeloven_ i diskusjonen, og styrets rolle i
_aksjeselskaper_. Men slike er jo ikke underlagt verken Offentlighetsloven,
Universitetsloven o.l., innvendte jeg.
MÅ ALLE HA FELLES MÅL?
Rektor oppsummerte slik: De viktigste poengene for kollegiets arbeidsform er
(1) gjensidig tillit
(2) felles rolleforståelse
(3) klare spilleregler
(4) felles og tydelige mål og strategi
(5) åpenhet og tilstrekkelig informasjon
(Tallene er satt på av meg). Jeg svarte at (3) og (5) var utmerkede punkter.
Men (1) var avhengig av at vi anerkjente at vi faktisk _var_ forskjellige,
hadde forskjellig bakgrunn og forskjellige universitetspolitisk syn. For punkt
(1) ble ikke mulig å realisere hvis forutsetningen var at personer med
avvikende syn måtte forandre seg. For min del var jeg jo valgt inn på et
grunnlag om å motarbeide «konsernmodell-tenkninga» som ligger i ORGUT, mens
andre i kollegiet har som sitt overordnede mål å sette ORGUT ut i livet på
alle vis. Jeg sa også at hvis vi bare nå kunne respektere at vi var uenige
på en rekke områder, kunne de personlige forhold bli gode i kollegiet på
tross av vedvarende uenigheter. Videre sa jeg at punktene (2) og (4) var
helt umulige for meg, siden folk de facto hadde forskjellige plattformer og
mål.
«OMBUD» VERSUS «STRATEG»
I innledningene ble rollen «ombud» satt opp mot det å være «strateg». Det ble
fra innledere og andre understreket at man primært måtte være «strateg».
«Ombud» var en sekundær rolle, som var problematisk fordi man da
representerte særinteresser og kjepphester. Mens «strategen» tenker helhet,
dvs. hele NTNU sitt beste.
I den grad «helhet» betyr at man ikke bare skal tenke på å mele sin egen
gruppes kake (institutt, fakultet, yrkesgruppe) er jeg enig i dette. Og som
en annen påpekte, man må være seg bevisst at siden det ikke er personer fra
alle fakulteter og miljøer i kollegiet, må disses interesser også ivaretas.
Men både jeg og noen andre (studentrepresentanter, en Dragvoll-representant)
innvendte at det måtte være legitimt å tale sin «egen» gruppes sak noen
ganger, og at det må ikke bli slik at man blir redd for å ta opp en sak
fordi man frykter at det vil bli oppfattet som «særinteresser». Hvis man
er så plump at man «ber for sin syke mor» på bekostning av NTNUs
helhetsinteresser, vil jo dette være tydelig for de øvrige, og virke mot sin
hensikt.
Jeg ser det slik at formaningen om «å være strateg» og «tenke helhet» satt
opp mot det å være «ombud» faktisk er ganske problematisk: Den bidrar til en
uniformering av medlemmene, og en viss frykt for å få stempelet «vanskelig»,
å «ikke være en del av laget», etc. Fra det øvrige organisasjons- og
politiske liv har jeg gjentatte ganger sett dette virke som en hersketeknikk
som effektivt har fått personer med «noe avvikende» synspunkter til å
resignere.
Det er, slik jeg opplever det, et ganske sterkt press i kollegiet for «å
innordne seg». Med unntak av den nøytrale og matnyttige innledninga fra
professor Bernt, fikk seminaret, slik jeg opplevde det, et preg av «kampanje
for innordning».
«REFS» AV UNDERTEGNEDE
På fredag morgen annonserte rektor et
punkt utenom seminarets planlagte dagsorden. Han hadde på tomannshånd
varslet meg kvelden før om at det ville bli et punkt i denne retninga.
Rektor ba først de tilstedeværende representanter for administrasjonen, og to
vararepresentanter i kollegiet som også var til stede, om å forlate lokalet.
Igjen satt kollegiets ordinære medlemmer + UD. Siden jeg visste at dette
punktet skulle behandle min rolle i kollegiet som særskilt sak(!), tok jeg
ordet til dagsorden og ba om at dette punktet måtte referatføres, slik at
det skulle framgå offentlig og i arkivene at dette hadde funnet sted. Svaret
var at siden dette var en del av kollegiets seminar, og dermed ikke inngikk
formelt i kollegiemøtet som hadde pågått tidligere, skulle det ikke føres
referat. I ettertid slår det meg at da skulle jeg kanskje ha forlatt
lokalet, men jeg ble nå en gang sittende.
Så kom kritikkbølgen:
Andresen skal ikke på egen hånd ta opp problemer i administrasjonen ved å
snakke med tilsatte om slike problemer. Han tror visst at hans rolle er å
være «gravende journalist», eller som en annen sa, «tabloidjournalist». Og
«...skal et enkeltmedlem i kollegiet overhodet ha rett til å stille spørsmål
til administrasjonen?». Han skal ikke skrive offentlig om slike problemer,
dvs. ved å gjengi korrespondanse på Internett. Og, «når et kollegium har
tatt en beslutning, er det den alle skal fremme og fortelle om utad»
(akkurat dette er ordrett fra rektor). Man skal ikke skrive egne
betraktninger om hva som skjer i kollegiet, for dette er urettferdig mot de
som _ikke_ skriver slike betraktninger, det er helt uholdbart å skrive
«kollegie-dagbok» på nettet. En ekstern representant sa at det ble vanskelig
å snakke åpent på møtene p.g.a. dette, og det ble vanskelig å
sitte i kollegiet på slike vilkår.
Selve scenariet var slik: Rektor ba alle, etter tur, uttale seg om Andresens
rolle (kollegiet har 13 medlemmer). Det ble m.a.o. en runde rundt bordet.
Hele punktet varte kanskje i 40(?) minutter. Jeg ba innimellom om replikker
bl.a. for å korrigere feilaktig saksframstilling, der hvor det virket som om
enkelte baserte seg på hva andre sa, og ikke ting fra meg de sjøl
hadde lest.
I ettertid forekommer hele greia meg fullstendig absurd. Men der og da
valgte jeg å ta til motmæle, med bl.a. følgende:
Kollegiet har en lovfesta tilsynsrolle overfor administrasjonen. NTNU sine
saksdokumenter er offentlige, hemmelighold er unntak som i tilfelle må
begrunnes. Brev til ledelsen skal journalføres hvis de kan bli gjenstand for
behandling. Ansatte har full ytringsfrihet, så lenge de ikke går ut med ting som
bryter ned personvernet eller skader universitetets «forretningsinteresser».
Det er _ikke_ demokratisk sentralisme i kollegiet, det står et hvert kollegiemedlem
fritt å forfekte sitt syn offentlig sjøl om et vedtak har gått ham i mot.
Unntatt fra dette er saker som med hjemmel i lover og regler er unndratt
offentlighet.
Det som skjer på kollegiemøtene er offentlig, hvis man ikke ved vedtak
lukker et møte/en sak. Journalister kan om de vil sitte på et kollegiemøte
og notere hva de vil og vinkle en sak som de vil, dette har man ikke
kontroll på. Vi lever i et moderne mediesamfunn og må forholde oss til det.
De sakene jeg har jobbet med, og de fakta jeg har lagt ut på nett, er
parallelt og over tid også undersøkt og presentert for offentligheten av
Under Dusken og Universitetsavisa. (Da jeg i den forbindelse henviste til
det meget konkrete og detaljerte oppslaget i siste Dusk om etterspillet
rundt brevet fra de 34 tilsatte, svarte en studentrepresentant at kollegiet måtte
være oppmerksom på at Under Dusken ikke var å stole på). Og sist men ikke
minst: Kollegiet bør innse at Internett får betydelige følger for
informasjonsformidling og åpenhet, og at det blir tilnærmet umulig å legge
lokk på det meste, etter hvert som dette utvikler seg videre.
Fra en kollegierepresentant kom det imidlertid en kritikk som jeg skal prøve
å ta til følge: Jeg har tidligere på NTNU-debatt skrevet om det som skjedde
i en gitt sak:
>Generelt sett delte forsamlinga seg i stor grad etter hvilket
>fakultet de sjøl sokner til, i dette spørsmålet.
(Se <http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/n-d/nye/0069.html>.)
Representanten mente at dette kunne tolkes som om jeg utla noe om hennes
motiver. Sjøl om det ikke var ment som kritikk mot noen (også undertegnede
stemte i følge dette mønsteret i den aktuelle sak), og sjøl om jeg fortsatt
mener at min framstilling var riktig - lovte jeg å være enda mer påpasselig
med slikt. (Jeg håper forøvrig dette innlegget er tilfredsstillende i så måte.)
En annen representant foreslo at jeg kunne jo sende ut slike egne
«kollegie-betraktninger» som er beregnet for nettet til de øvrige
kollegiemedlemmer på forhånd, for å gi dem en sjanse til å komme med
påpeking av eventuelle feil. Jeg sa jeg skulle gjøre det. Men tre medlemmer,
inklusive rektor og en ekstern representant, sa at de ikke ville ha noe
slikt til gjennomlesing. Etter denne reaksjonen, og etter å ha tenkt meg om,
velger jeg å ikke gjøre dette. Den som måtte mene at jeg gjengir noe feil,
har full anledning til å korrigere meg i samme forum, dvs. på NTNU-debatt.
Medlemmene av kollegiet er 50% frikjøpt for å sitte der, og skulle dermed
ha tid og anledning til å delta i en slik diskusjon.
Til slutt: Jeg merker meg at kritikken gikk på to ting, og bare det: At jeg
kommenterer kollegiesaker offentlig via nettet, og min rolle i repro- og
ytringsfrihets-saken. Men ingen reiste kritikk mot noe som måtte hadde
skjedd fra min side på kollegiets _møter_. Dette betyr at du som leser
dette, i akkurat samme grad som kollegiet sjøl, har tilgjengelig hele
grunnlaget for kritikken - disse nettsidene, det jeg har skrevet der, og den
aktivitet som kan leses ut av det jeg har skrevet. Du har dermed grunnlag
for å gjøre deg opp din egen mening. Jeg tar gjerne i mot tilbakemeldinger.
27. mars 1998
Trond Andresen
kollegie-representant
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 20-12-01 MET