Her følger en kort orientering om hva som har skjedd i Bergen.
I slutten av mai ble det holdt et forberedende møte, der det ble diskutert
hvordan arbeidet mot politisk overvåkning, med bakgrunn i rapporten
fra Lund-kommisjonen, skulle organiseres. På møte var representanter/
enkeltpersoner fra SV, NKP, AKP, RV, Venstre Kvinnefronten, Norsk
Kvinne-forbund, 8-mars.komitten, Palestinakomiteen, Latin-Amerika Gruppene,
Nei til Atomvåpen og Internasjonal Kvinneliga for Fred og
frihet.
Vi ble der enig om å ta initiativ til en aksjon med tre paroler:
Forsvar ytrings-og organisasjonsfriheten
Nei til politisk overvåkning
De politisk overvåkede må få innsyn i mappene sine.
Det ble nedsatt et initirimstyre, som hadde til oppgave å arrangere en
punktdemonstrasjon utenfor politihuset (der det desverre bare deltok
50-60 stykker), og et åpent møte om overvåkingen i Bergen (hvor det
var ca 70). På møtet tegnet 35 personer seg på som aktivister til høsten.
Aksjonen vil bli konstituert til høsten. Det vil da bli vedtatt et noe
grundigere politisk grunnlag (med vekt på menneskerettighetskonvensjonen),
og det vil bli arbeidet for å trekke
inn borgerlige liberale, som uten å ha sympati for noen av de
overvåkede organisasjoner, mener det likevel er galt av staten å bruke
politiet mot dem.
Det vil bli satt igang en juridisk vurdering av mulighetene for enkeltpersoner
til å anmelde antatt overvåkning, evnt. oppreisning, innsyn etc.
Det vil bli startet en underskriftsaksjon mot politisk overvåkning (trolig
med de tre overnevnte krav) som skal overleveres Stortinget før behandlingen
av Lund-rapporten.
Hovedutfordringen for arbeidet nå er at de ulkike gruppene har helt
ulike dagsordner. Mange av NKPerne fra 50, 60, og 70-tallet mener at
Lundkommisjonen rehabiliterer dem politisk. (fordi de ikke var spioner var
deres lojalitet til Sovjet-regimet politisk riktig). Tilsvarende tendenser
er det hos AKPerne (fordi de ikke planla terror var deres politiske
analyser riktig). Ondt blod fra 70-tallet gjør dessuten at store dimplomatiske
evner må brukes overfor begge partiet for å akseptere at også "hoved-
fienden" fra 70-tallet må inkluderes i aksjonen.
Alt i alt har dette så langt gått bra, og håpet er at når det praktiske
arbeidet overtar, og den politiske bredden blir større vil konfliktene
mellom NKP og AKP avta/bli uniteressante i aksjonen. (At alle partier og
grupper gjerne vil fokusere på overgrepene som ble gjort mot dem selv, er
helt greit, men aksjonen er ikke stedet hvor de bør gjøre dette).
For at aksjonen skal ha noe som helst håp om å påvirke Stortingets
behandling, er det viktig at den blir landsomfattende. Arbeidet for å
få til dette vil også skje rett over sommeren.
Det har kommet kritikk særlig fra ungdom om at aksjonen bare
er for "gamle helter", og ikke er opptatt av den overvåkingen som
skjer idag (Natur-aktivister, anti-rasister, utlendinger) og at Schengen
er viktigere enn hva som har skjedd tidligere. Denne kritikken er
forsåvidt korrekt, ved at Lund-kommisjonen er et historisk avdekkings-
arbeid. Jeg tror denne kritikken må møtes med at Lund-rapporten gir
et unikt inntak til en generell kritikk av overvåkingsstaten, som vil
kunne gi åpninger for en generell kritikk også av dagens politiske
overvåkning. Å ikke jobbe med Lund-rapporten fordi overvåkingen ikke
har tatt slutt og Schengen er verre ville være et sjølmål av samme
dimensjon som opprettelsen av Lundkommisjonen var et sjølmål for
borgerskapet.
Jan O. Jcobsen