Så tok de Arne Berg.
Av Geir Sundet
En viss herr Arne Berg lar leserne av Puls nr.17 sitte igjen med det
inntrykk at han ikke synes det gjør noe at medlemmer av AKP blei overvåka av
Sipo. At vi blei sparka fra jobbene, eller at vi blei utsatt for skult
trakassering slik at ektefellene våre ikke fikk jobb, blei svartelista eller
at ungene våre blei registrert. Dette var helt OK, så lenge det dreide seg
om medlemmer av AKP, for Arne Berg liker ikke AKPere. Han liker ikke at Jon
M er blitt en feit femtiåring som ville kalle en veistump i Tromsø for Ho
Chi Mins vei en gang på seksti eller søttitallet.
Det er Arne Berg i sin fulle rett til å mene i et demokrati, og han kan
skrive det i avisa.
I kjølvannet av Lundkomisjonens avsløringer er det flere mer eller mindre
oppegående borgere som på mer eller mindre fancy måte sier det samme som
Berg, og viser dermed at de ikke klarer å skille barter og snørr. Ikke
klarer å skille mellom hva de sjøl liker og hva de vil forsvare av
garanterte rettigheter for andre.
Arne Berg stiller seg dermed på samme side som gjengen som er for alle
tenkelige rettigheter for seg sjøl MEN IKKE FOR ANDRE! Dessuten er de for
demokrati. For seg sjøl. Men ikke for andre.
De minner meg om et tysk dikt fra tida da Hitler vokste fram:
Først tok de kommunistene.
Jeg protesterte ikke, for
jeg var ikke kommunist.
Så tok de homsene.
Jeg protesterte ikke, for
jeg var ikke homofil.
Så tok de fagforeningsfolka.
Jeg protesterte ikke, for
jeg var ikke fagforeningsmann.
Så tok de meg.
Da var det ingen igjen til å protestere.