(Mildrid Mikkelsen (brdp6231@cueyatl.uam.mx) er 28 aar, stipendiat ved
et universitet i mexico by, utdannet siviloekonom, og raddis. Hun
snakker spansk, og har bodd i mexico siden august i fjor. Hun
var i Chiapas i mars 1996.)
----- Begin Included Message -----
From brdp6231@cueyatl.uam.mx Thu Mar 28 06:55:34 1996
Date: Thu, 28 Mar 1996 12:55:34 -0600
From: brdp6231@cueyatl.uam.mx (Mildrid Mikkelsen)
Content-Type: text
Content-Length: 10251
Aa bo i Mexico Bys biltrafikk, forurensning, korrupsjon og en oekende
skare av fattige er som aa leve i et organisert vanvidd. Kontrasten
blir ikke mindre av aa befinne seg i et universitetsmiljoe. Hvor man
hadde ventet aa finne et snev av solidaritet og kritiske analyser er
det middelklassedroemmen som raader. Droemmen om kone, to barn, hus og
bil og hvor midelklassekvinnens frigjoering sikres ved hjelp av en
underbetalt hushjelps arbeid. Men det streves. Hushjelpen hoerer ikke
lengre samtaler om de planlagte reiser til europa. Det er de tidligere
tiders reiser som omtales.
Nei, selv om de intellektuelle er i fritt fall ned fra sin plass i
middelklassen, saa gir det ikke rom for solidaritet. Fortsatt kan man
overhoere uttalelser om at de fattige vil bare bli ulykkelige hvis de
tas vekk fra fattigdommen. Naar det er mulig aa uttale dette og forsatt
kunne kalle seg intellektuell, eksisterer det da noe haap? Det er
jakten paa haapet, solidariteten og forhaapentligvis fremtiden som
foerer en ned til en liten landsby i Chiapas.
Utlendinger er populaere i Chiapas, vel og merke saa lenge vi holder
oss til de tradisjonelle turistattraksjonene. Populaeriteten avtar
betraktelig dess naermere man kommer urskogen og fjellene. Dette er
geriljaland, og her boer man unngaa alle som oensker aa stille
spoersmaal ved ens opphold. Flere utlendinger har blitt utvist for ikke
aa kunne dokumentere tilstrekkelig sine aktiviteter som turister i
omraadet. Derfor bestaar foerste etappe paa ferden i aa snike seg forbi
migrasjonsmyndighetene klokka tre paa natta. Deretter er det aa stable
seg sammen med femten voksne, fire barn, to hoener og en gris paa et
lasteplan og forsoeke aa holde balansen blant maissekkene de seks
timene reisen varer. Moerbankede, men overraskende hele kommer vi frem
til det punktet der det som omtales som vei, braatt slutter. Her er det
bare aa ta bena fatt videre. Oppover og oppover gaar det, og steder
passeres som synes langt vekk fra stort sett alt og ingenting. Timer
senere faar man endelig loenn for strevet. En liten landsby med rundt
150 innbyggere kommer til syne. Spenningen sitter i kroppen. Hvem er
dette folket som staar bak geriljaen?
Spiller du sjakk?
"Mina vil, mina vil?" ropes det fra barn som kommer myldrende frem i et
imponerende antall fra de mest utenkelige steder. Etter den foerste
overraskelsen skjoennner man at dette maa bety: Hva heter du?
Mmmmildrid, det smakes paa navnet og det fnises hoylydt. Merkelig navn
paa merkelig person. Noen av de minste syns det blir for mye av det
gode og begynner aa graate. Trolig har de aldri foer sett et saa blekt
menneske. De voksne kommer og redder situasjonen. "Bienvenida
companera" (velkommen kamerat) hilses det fra flere hold. "Noruega,
Noruega, vet de virkelig om Chiapas i ditt land, skjoenner de at det er
en rettferdig kamp det vi foerer". Spoersmaalene er mange og
forundringen stor idet jeg geleides til mitt oppholdssted for de
kommende to uker. Forundret blir imidlertid gjesten naar det neste
spoersmaalet som er: "Spiller du sjakk" kommer fra en mann ifoert en
t-skjorte med NORWAY prangende paa brystet. Kanskje er ikke verden saa
stor allikevel, og kanskje er ikke langt vekk fra alt og ingenting saa
langt vekk allikevel?
Kvinnene
Flere dager gaar. Etter endt arbeidsdag paa "Milpaen" (jordene) kommer
mennene innom for aa diskutere. De fleste kan litt spansk, og i
fellesskap er det mange temaer som blir analysert. Kvinnene derimot
kommer bare innom i ny og ned med nye forsyninger av kaffe og
tortillaer. Det er faerre av kvinnene som snakker spansk, og i tillegg
er de vant til aa holde seg i bakgrunnen. Her er det mennene so raar og
som fatter beslutninger. Tidlig en morgen under det daglige
morgenbadet i elven blir isen imidlertid brutt. Et militaert kjoeretoey
stopper og ut hopper seks soldater. Uroen sprer seg blant kvinnene. Aa
bli forstyrret av menn under morgenbadet foeles svaert nedverdigende.
Gjesten blir skjoevet i forgrunnen for aa snakke med soldatene, men for
en Nordkvinne er det heller ingen behagelig oppgave aa diskutere med
soldater som holder vaapnene sine rettet mot en. Det er heller ikke
enkelt aa fatte hvorfor disse soldatene paa doed og liv maa bade
akkurat paa samme sted som kvinnene, naar de har milevis med elv aa
bade i. Hvordan diskutere logikk med slike mennesker? Etter mye om og
menn forsvinner soldatene. Kvinnene forteller at jo, dette har de
opplevd foer. Trakassering av sivilbefolkningen er en del av krigen.
Senere paa dagen foelger jeg med Adriana paa vedsanking. Mange
kilometer tilbakelegges i hurtig tempo, men Adriana baerer sin boer med
letthet. De maa vaere som skapt til aa vaere geriljasoldater disse
kvinnene sterke, utholdende og smidige som de er og med en egen evne
til aa trenge gjennom det ulendte terrenget. Og riktignok, Adriana har
vaert oppe i fjellene. Der er vi likestilte forteller hun. Mennene som
kvinnene lager sin mat og vasker sitt toey. Kanskje vil dette virke
inne paa forholdet mellom mann og kvinne paa lengre sikt. Skal se at
det kommer noe godt ut av denne krigen ogsaa, undrer hun. Men hun
legger til at forholdene mellom folk blir vanskelig i en situasjon som
denne. Naar mennene kommer ned fra fjellene etter en fem-aars periode
er det mye som kan ha endret seg, og de pressede forhold vi lever under
gjoer ikke forholdet mellom mann- kvinne enklere. Heldigvis drikker
ikke mennene lenger, og det sparer kvinnene for mye bryderi. Likeledes
blir de straffet hvis de slaar kona si, det gir ogsaa oekt trygghet.
Det er altsaa det han har gjort denne mannen som har gaatt rundt i
flere dager og gjort tilsynelatende meningsloese ting. Saavel straffen
som skammen skal vaere offentlig.
Naar vi kommer tilbake til leiren kommer en besoekende sykepleier mot
oss. Adriana blir lettet, soestra hennes har ligget i hoey feber i
flere dager. Men det er ikke gode nyheter som kommer oss i moete.
Sykepleieren vet ikke hvordan det kommer til aa gaa. Den syke kvinnen
har ni barn, to barn som ikke vokste opp og fire aborter og naa er hun
gravid igjen. "Du maa snakke med mannen om dette" forteller hun
Adriana, hun kan ikke klare flere svangerskap". Adriana sukker, det er
ikke noe enkelt tema aa diskutere familieplanlegging med en mann, men
soestrene er unektelig utslitt.
Om det aa doe
Paa vei tilbake til landsbyen, blir vi stoppet av en militaerkolonne
Juan og jeg. Ut hopper en soldat og vil diskutere. Diskusjonen gaar sin
gang mellom Juan og soldaten. "Naar du doer kommer du bare til aa bli
skufflet til side og glemt og ingen vil hedre deg for den innsats du
har gjort. Du kommer til aa doe som en hund" sier Juan til soldaten.
Soldaten stusser, og hevder at han ikke liker denne konflikten men et
arbeid maa man ha, og haeren betaler godt hvis du er stasjonert her
nede i Chiapas. Men du har valgt side, fastholder Juan og naar du doer,
doer du som en hund. Soldaten vil ikke hoere mer og vender tilbake til
kjoeretoeyet. I mellomtiden har en annene soldat brukt sitt kamera
flittig. Ett eller annet arkiv skal vi vel plasseres i.
Senere paa kvelder er det Alberto som snakker om doeden. "Hvorfor er
det saa mange europerere som er redde for aa doe", undrer han. "De
spoer meg om det ikke er en bedre maate aa loese konflikten paa enn aa
sloss. Skjoenner de ikke hva undertrykking er? At noe er det faktisk
verdt og doe for?" Alberto ung til aa snakke om doeden, tjue aar som
han er. Alberto er svaert veltalende. Vi diskuterer mye oppe i fjellene
forteller han meg. Der laerer vi spansk, vi laerer om Mexico og verden
foroevrig og dessuten at vi skal behandle folk skikkelig. Selvsagt er
det viktig at vi som soldater er godt skolerte, men kanskje viktigere
er det at vi har kunnskaper slik at vi kan diskutere med folk. Paa den
maaten vet de hva som skjer og dessuten maa vi holde moralen og troen
vedlike.
Roed beredskap
Jeg braavaakner midt paa natta. Det der var da vitterligen en
skuddveksling, og hva er all denne motorduren? Det er moerkt, umulig og
se noe som helst. Jeg kaver for aa komme meg ut av soveposen og
hengekoeya. Ingen enkel balansekunst, og tipper foelgelig rundt og
faller ned paa gulvet. Der knaser det bra under meg, som en paaminnelse
om hva det er som beveger seg der nede paa gulvet som gjoer at en helst
boer sove i hoyden. Ut kommer jeg omsider. Der er det roedt lys paa
himmelen, og med en kort og ikke akkurat lysende militaer karrierer som
bakgrunn, vet jeg at det betyr roed beredskap. Men hva er det egentlig
som foregaar? Spoersmaalene og synsbedragene taarner seg opp. Er det en
tropp som marsjerer der ute i moerket? Hva er den motorlyden? Var
virkelig kjenningstjenestene i det norske forsvaret saa daarlig. jeg er
jo ikke i stand til aa skille et pamserkjoeretoey fra et helikopter.
Endelig dukker det noen opp, "gaa og legg deg" lyder beskjeden, "saa
vet vi hvor vi har deg. I morgen vet vi mer". Dette er endel av
virkeligheten her.
Det blir nok krig
Etter to uker skjoenner man litt mer av hvordan det er aa bo under
konstant militaer overvaaking, hvor usikkerheten er er en del av
hverdagen. Tilstedevaerelsen av de militaere er enorm, halvparten av
Mexicos staaende styrke paa 85 000 mann er stasjonert her i Chiapas.
Hva er det som gjoer at bondebefolkningen her tror at de kan beseire
denne styrken med all sin moderne teknologi? "Fordi vi kjemper for den
riktige saken", forklarer Juan. "Vi vil ha mer rettferdighet, og den
utbytting som eksisterer naa er ikke noe alternativ. Derfor maa vi
vaere beredt til aa sloss for aa endre samfunnet. Vi kjemper for noe vi
tror paa og vi kjemper sammen, vi er ikke redde og dessuten kjenner vi
terrenget her ut og inn og derfor vil vi vinne", slaar han fast. Et
forsiktig spoersmaal om han tror at forhandlingene med regjeringa vil
foere fram, blir blankt avvist. Det er det ingen her som tror paa.
Forhandlingene er kun en uthalingstaktikk fra myndighetenes side. De
vil nok ikke endre noe paa situasjonen. Det blir nok krig, og den skal
vi vinne sammen. Jovisst, eksisterer samholdet og solidariteten her i
Chiapas, og med det haapet om en bedre framtid. Men aa spaa er som
kjent vanskelig, selv for en zapatistsoldat.