Vedlagt et utdrag av en lengre artikkel. Artikkelen heter
HVA SLAGS FRAMTIDSSAMFUNN
Den er lang (23000 tegn) og kan hentes ved aa sende kommandoen
get klassekampen-forum Andresen:hva-slags-framtid
til
majordomo@interlink.no
-------------------------------------------------------
HVA SLAGS FRAMTIDSSAMFUNN?
(artikkelen har i sin helhet staatt i Ny Tid og studentavisa Under
Dusken i Trondheim. En forkortet del har staatt i Natur og Samfunn,
bladet til Natur og Ungdom)
(utdrag:)
.....
....Problemet med verden i dag er at vi får ikke lov å prøve andre
måter å organisere samfunnslivet på. EU, GATT, NAFTA, IMF, alle har disse
forkortelsene det til felles at de sier de står for "liberalisering",
mens det virkelige innhold er knallhard overnasjonal tvang. I disse
"postmoderne" og "globale" tider er det kanskje å banne i kjerka å
ta til orde for de små nasjonalstater, men jeg kan begrunne mitt syn.
La meg bruke en parallell fra naturvitenskap og teknologi: Virkelige
gjennombrudd for nye tanker og teorier får man først når man man kan
vise den skeptiske omverden et eksperiment eller en prototyp som
virker. Skal man finne alternative måter å drive samfunnet på, må
man kunne få prøve ut andre løsninger uten sanksjoner fra
omverdenen, og så, etter noen år kan resten av verden oppsummere om
dette er en bedre måte å gjøre tingene på. Den såkalte "inter-
nasjonalisering" fratar et hvert geografisk område (inklusive små
nasjonalstater av vår egen type, og fattige land av typen Nicaragua,
Cuba, Zimbabwe) alle de viktige økonomiske og politiske instrumenter
de trenger for å prøve en annen vei.
I denne situasjonen går svært mange såkalte moderne intellektuelle i
fella, og blir nyttige idioter for de multinasjonale selskapene. De
faller for positivt ladet nytale om "globalisering", og er så
livende redde for å framstå som "umoderne", som provinsielle og
nasjonalister, at de hiver barnet ut med badevannet. "Vår tid er
preget av globalisering av kultur, kapital og politisk makt. Dette er
et faktum, enten vi liker det eller misliker det", for å sitere Thomas
Hylland Eriksen i Klassekampen 14.12.91. Han har rett i at verden
uunngåelig blir tettere sammenknyttet kommunikasjonsmessig og
kulturelt. Faktisk er dette en grunnleggende sunn utvikling, sjøl om
både Dallas og Dynastiet følger med på lasset. Men vi må skille
mellom globalisering når det gjelder reising, vennskap, kulturelt
samkvem, telekommunikasjon på den ene sida (uunngåelig og dessuten
ønskelig), og sentralisering av økonomisk, politisk og militær makt
på den andre sida (ikke ønskelig og det kan unngås).
De problemer vi nå ser med nasjonal sjåvinisme og undertrykking av
minoriteter - f.eks. i Jugoslavia - bunner ikke i at "nasjonalstaten
har utspilt sin rolle" (en begredelig klisje), men i skjerping av
motsetninger på grunn av en verdensomspennende økonomisk krise som
bare ser ut til å forverre seg. Den viktigste grunnen til at den
forverres, er den ukontrollerte profittkrigen mellom de multinasjonale
selskapene. Verdensmarkedet er preget av en økende ubalanse mellom
produksjonskapasitet og etterspørsel. Verdens folkemasser kan ikke
kjøpe alt av varer og tjenester som tilbys. Dette på tross av at
behovet i mange tilfeller er skrikende. I denne situasjonen kappes
landene om å styrke egne virksomheter i forhold til konkurrenter i
andre land. Metoden er en relativ og absolutt reduksjon av innbyggernes
kjøpekraft og offentlige velferd, for at en større del av verdiene
som skapes kan tilfalle selskapene. Selskapene senker også sine
utgifter ved oppsigelser. Pengene går i stedet til investeringer for
produksjon med færre ansatte. Dermed øker arbeidsløsheten, noe som
gjør tingene enda verre i neste omgang fordi arbeidsløse i enda
mindre grad har penger til å kjøpe varer og tjenester for. Dette
foregår samtidig i de fleste land og de fleste bransjer. Men foretak
og regjeringer opptrer som om bare de sjøl agerte på denne måten.
Dermed overser de at den samlede virkningen er en ytterligere skjerping
av krisa for verden som helhet. En tilnærmet uhemmet kapitalflyt og
frihandel i en slik verden skjerper også problemene, fordi da vokser
de store multinasjonale enheter seg større på bekostning av mange
små som bukker under. Den samlede sysselsetting og etterspørsel
synker fordi veksten i de store selskapene ikke kan kompensere for alle
de virksomheter som faller fra.
Og i denne situasjonen forbys altså de siste nasjonale instrumenter
som kunne begrenset skadevirkningene av denne internasjonale økonomisk
krigen - av IMF, GATT, EF, NAFTA etc..
Det er ingen teknologisk eller økonomisk grunn til at små enheter -
det være seg stater eller bedrifter - er mindre egnet til å skape
gode samfunn - og en god verden - enn for 100 år sida. De av leserne
som er livende redd for å bli stemplet som "umoderne", og som refleks-
messig er enig i at "nasjonalstaten har utspilt sin rolle", er på
jordet. Faktisk er det objektive tekno-økonomiske grunner til at små
og mellomstore stater nå kan gjøre det relativt sett bedre enn
tidligere (og det er de små og mellomstore industriland - som Island,
Norge, Danmark, Sveits, østerrike, Sverige - som har lykkes best til
nå, samtidig som de i relativt liten grad har utbyttet og undertrykket
andre folk og nasjoner). Fleksibel produksjonsteknologi basert på
datastyring, roboter og automater gjør det ikke lenger nødvendig med
store serier for at et produkt skal bli lønnsomt. Samme utstyr kan
brukes til å framstille forskjellige produkter. Fleksibiliteten
innebærer også mulighet til å skreddersy produkt et for en kunde,
uten at dette medfører store ekstrakostnader. Dermed vil den nærhet
til kundene som produksjon for hjemmemarkedet gir, bli et sterkere
fortrinn enn det har vært tidligere.
Forholdene ligger altså mer og mer til rette for høyteknologisk
oppbygging av et allsidig produksjonsliv også i mindre skala. Samtidig
må man sjølsagt ha en utstrakt handel landene i mellom. Men nettopp
det at verden stadig blir mindre p.g.a. telekommunikasjoner og andre
nye metoder for internasjonalt samkvem, gjør det lettere å organisere
denne handelen på en rasjonell måte. Forskningssamarbeid, teknisk
standardisering, felles miljøbestemmelser, databehandling ved
grensepasseringer, etablering av databaser for internasjonale
vareleveranser og tjenester, disse prosessene skrider ustoppelig
framover rett og slett fordi slikt er rasjonelt , og blir teknologisk
mulig. Slike prosesser er verdensomspennende og skjer både innafor
og utafor EF. Og disse tiltak vil gjøre det lettere - ikke vanskel-
igere - for små og mellomstore stater å organisere sitt samkvem med
omverdenen. Jeg kan nårsomhelst - men det er ikke plass her - forklare
hvorfor det teknisk er lettere i dag å organisere en effektiv
styring av kapitalbevegelser inn og ut av Norge enn det var tidligere
(90% av dere som leser dette tror det motsatte. Hvem har tutet ørene
deres fulle med akkurat det? Og hvorfor?). Faktisk er styring av
kapitalbevegelser i dataalderen bare et spørsmål om politisk vilje.
Men den er sjølsagt ikke tilstede hos makthavere som er villige til å
selge bestemora si for å få spise kirsebær med Mitterand og Kohl.
Mindre enheter er lettere å styre til felles beste enn superstater av
typen EU, USA, Russland, Kina. Om dagens små land langt fra er
plettfrie, så er poenget at det er lettere for folket å få
innflytelse og å få endret på ting i mindre stater. Derfor er det
også lettere å organisere en vellykket økonomi i små stater, og
bl.a. derfor er også EF-unionen et håpløst prosjekt. Jeg ser gjerne
at superstater som Kina og USA på fredelig vis spaltes opp i mindre og
mellomstore stater. Til de som måtte innvende at vi må ha
forpliktende internasjonalt samarbeid for å løse fattigdoms-, krigs-
og miljøproblemene er svaret at det er stormaktene som står for 90%
av denne faenskapen internasjonalt. Og i den grad det er vilje i rike
deler av verden til utjamning og bistand, så kommer denne først og
fremst fra små moderne land av vår egen type. Forpliktende
internasjonalt samarbeid har heller ikke vært noe problem til nå for
slike land.
I forlengelsen av mine forslag om å beholde og utvikle verden som et
nettverk av autonome geografiske enheter (deriblant Norge utafor EU)
ser vi hvordan det etterhvert kan skapes et virkelig verdenssamfunn,
ikke som en superstat (den kapitalistiske verdensregjering) eller tre
konkurrerende superstater, men som et samarbeidende nettverk av noen
hundre (Johan Galtung sier tusen!) likeverdige og moderne
sjølstendige områder.
......