Da Ken Uggerud er sjuk fikk han ikke sjøl lagt fram sin rapport, herunder
følger presentasjonen som ble gitt på pressekonferansen der hans rapport ble
offentliggjort.
For de som vil kjøpe rapporten, som koster 200,- kroner (270 A4-sider), ring
til Norsk Journalistlag: 22170117.
Nedenstående presentasjon er godkjent av Ken Uggerud.
Muntlig presentasjon av Ken Uggeruds Rapport på Pressekonferanse 3/3-97.
Rapporten som Ken Uggerud har laga er en vurdering av forslaga fra
Arbeidsrettsrådet i forhold til internasjonale menneskerettighets
konvensjoner som Norge har slutta seg til, og dermed er bundet av. Det er en
omfattende gjennomgang av både konvensjonene og tolkningene av konvensjonene
som er gjort. Det er få steiner som ikke er snudd langs den veien Uggerud
har gått for å komme fram til sine konklusjoner.
Han har tråla det som finnes når det gjelder ILO-konvensjonene, Den
europeiske Menneskerettighetskonvensjonen og den europeiske Sosialpakten.
Alle relevante vedtak fatta av The Freedom of association Committee of the
Governing Body of ILO, altså Organisasonsfrihetskomiteen til ILO er tatt i
betraktning. Det samme gjelder ILOs ekspertkomité om tillempning av
konvensjoner og anbefalinger. Det gjelder andre organ som Komiteen av
uavhengige eksperter som behandler spørsmål i forhold til den europeiske
Sosialpakten osv. Fra side 180 til og med side 197 kan dere se konkret det
antall saker han har funnet verdig å referere til i rapporten. Det kan etter
min mening ikke herske tvil om rapportens grundighet.
For oss ikke-jurister kan det hele virke ganske omstendelig, men på grunn av
dette nitidige arbeidet vil de konklusjonene og påstandene som Uggerud
fremmer i rapporten måtte tillegges stor vekt når det gjelder de juridiske
sidene ved denne saka, og vi er overbevist om at hans rapport vil forandre
premissene for den diskusjonen som hittil har gått om endringer i
arbeidstvistloven.
Hva er så Ken Uggeruds viktigste konklusjoner når det gjelder forslaga fra
Arbeidsrettsrådet og menneskerettighetene?
Den generelle konklusjonen finner vi i kapittel 8: Han vil klart fraråde
norske myndigheter å videreutvikle de prinsipper Arbeidsrettsrådet har
fremmet forslag om.
Men for å trekke denne konklusjonen har han først gått gjennom de viktigste
forslaga til Arbeidsrettsrådet og vurdert dem enkeltvis i forhold til
konvensjonene Norge er bundet av.
Når det gjelder Arbeidsrettsrådets forslag om å styrke hovedorganisasjonenes
stilling i tariffavtalesystemet påpeker Uggerud at dette vil påvirke
arbeidstakernes valg av organisasjonstilknytning. Og i kapittel 3.4
konkluderer han:
"Forslaget til prinsipper for ny arbeidstvistlov er således egnet til å
bevirke et press i retning av en særskilt organisasjonsstruktur, nærmere
bestemt en mer hierarkisk preget struktur med større myndighet for den
sentrale ledelse i hovedorganisasjonene enn i dag. Dette gjelder i høy grad
også for de forslag Arbeidsrettsrådet foreslår for kommunal sektor, der
rådet ønsker en direkte lovfesting av felles avstemning som binder
organisasjonene og som fører til at den løsere struktur i den kommunale
sektor som vi nå har vil fordufte.
For frittstående organisasjoner vil både mulighetene for å oppnå tilsig av
medlemmer fra forbund med færre medlemmer (egentlige
minoritetsorganisasjoner) og mulighetene for å holde på egne medlemmer
trolig bli kraftig svekket hvis rådets forslag realiseres.
Min vurdering er at det er liten sannsynlighet for at rådets forslag vil
kunne gjennomføres uten at det oppstår strid med den nevnte praksis fra ILOs
Ekspertkomité og Organisasjonsfrihetskomite, og dermed med ILO-konvensjon 87
artikkel 2. En lov bygget på Arbeidsrettsrådets forslag, som endog har som
formål å virke ensrettende og harmoniserende, og som vil medføre at
hovedorganisasjonene vil få store fortrinn framfor både ikke-representative
og mest representative organisasjoner vil høyst sannsynlig være uforenlig
med konvensjonen."
Når det gjelder Arbeidsrettsrådets forslag om at ledelsen i
hovedorganisasjonene skal binde sine medlemsorganisasjoner både som
tariffpart og ha det avgjørende ordet i forbindelse med arbeidskamp påpeker
Uggerud i kapittel 3.5: "Utgangspunktet er klart: ILO-konvensjon 87 artikkel
3 gir ikke statene anledning til å lovfeste direkte at mindre
organisatoriske enheter skal underlegges overordnede organer: "ÆSÅubjecting
grass58roots organizations to the control of trade union organizations at a
higher level, the approval of their establishment by the latter (...)
constituteÆs aÅ major constraint (...) on the right of the unions to
establish their own constitutions, organize their activities and formulate
their programmes. Praksis etablerer et prinsipp om at regler som danner en
vertikal og hierarkisk fagforeningsstruktur ikke er forenlig med artikkel 3.
Dette gjelder ikke bare i tilfeller der lovgivningen skaper
fagforeningsmonopol, men også der det tillates flere organisasjoner, dersom
lovgivningen gir hovedorganisasjoner sterk styringsadgang overfor
underordnede organisasjoner. Det alminnelige prinsipp gjelder her som
ellers, at selv om en slik fagforeningsstruktur i seg selv klart må anses
forenlig med ILO-konvensjon 87 dersom organisasjonene selv fritt velger
denne strukturen, vil statlige pålegg om det samme like klart stå i strid
med konvensjonen."
Og han konkluderer på juridisk vis på side 73: "Det er etter mitt syn ikke
liten mulighet for at Arbeidsrettsrådets forslag, om de omsettes til lov,
vil stride mot ILO-konvensjon 87 artikkel 3, ved at de faktisk vil virke som
et svært sterkt pressmiddel mot organisasjonene til å endre sine vedtekter
og innta den struktur regjeringen ønsker. Dette har i sin tur bakgrunn i at
reglene vil belønne de forbund som organiserer seg etter lovens krav til
hovedorganisasjoner med vesentlige rettigheter og vil under bestemte
forutsetninger frata øvrige organisasjoner reell streike- og organisasjonsrett."
Uggeruds rapport kapittel 5 har en omfattende gjennomgang av hvilke
begrensninger som konvensjonene tillater når det gjelder streikeretten. Og
hvilke begrensninger som ikke er tillatt, et utdrag av konklusjonene i
kapittel 5.13.2:
"Den faktiske fratakelse av streikevåpenet rammer videre ikke bare mindre
grupper arbeidstakere, men hele sektorer av arbeidstakere =96 også de
organisasjoner som er tallmessig mest representative innenfor sin sektor
blir rammet. Vi har ovenfor sannsynliggjort at selve formålet med forslagene
blir oppfylt ved en dempet streikeaktivitet fra de frittstående
organisasjoners side =96 ikke minst gjelder dette i de deler av arbeidslivet
der norske myndigheter i dag endog ikke bøyer seg for internasjonalrettslig
kritikk, og ganske særlig ser det altså ut til å være maktpåliggende å sørge
for liten streikeaktivitet i oljesektoren.
Dette formålet og disse faktiske begrensningene som lovgivningen vil
medføre, harmonerer dårlig med det vide streikerettsvern som er utviklet i
ILO-praksis og fra Sosialpaktens artikkel 6 nr 4 jf artikkel 31"
Uggeruds generelle konklusjon når det gjelder rådets reelle begrensninger i
streikeretten er: "Det er min vurdering at Arbeidsrettsrådets forslag, om de
formaliseres i lov, neppe vil harmonere med de
menneskerettighetsforpliktelser Norge er bundet av på streikerettens område."
Videre i kapittel 5.13.3: "Dersom staten =96 eventuelt med Arbeidsrettsrådets
hjelp =96 klarer å lage ordninger som virker aktivt til å bremse
streikeaktiviteten i tilsvarende grad som anvendelsen av tvungen lønnsnemnd
til nå har virket, er det vanskelig å tenke seg at ordningen vil kunne stå
seg bedre mot det internasjonalrettslige menneskerettighetsvern enn dagens
urettmessige bruk av tvungen lønnsnemnd: resultatet blir i begge tilfeller
at de statlige ordninger aktivt virker begrensende på streikefriheten. Det
er nok mulig at den norske stat må finne seg i å anvende de
påvirkningsmidler som står åpne etter både ILO-konvensjonene og
Sosialpakten, nemlig å oppmuntre partene i arbeidslivet til å komme fram til
kollektivavtaler gjennom forhandlinger. Tvang, uansett om den er rettet mot
medlemmenes valg av organisasjon, mot organisasjonsstrukturen eller ved
inngrep i den konkrete konflikt, er og vil være uforenlig med det
internasjonalrettslige arbeidsrettsvern. Det er mye som taler for at staten
rett og slett vil måtte akseptere en viss streikeaktivitet i
ikke-essensielle sektorer, selv om dette vil ramme norsk økonomi, selv om
streiken ikke passer inn i eller endog stiller seg i veien for
gjennomføringen av regjeringens økonomiske politikk, og selv om streiken får
stor betydning for tredjepart."
Når det gjelder Arbeidsrettsrådet forslag om at hovedorganisasjonenes
tariffavtaler skal være ufravikelige skriver Uggerud på side 146:
"Organisasjonsfrihetskomiteens praksis gir samlet et nokså klart og direkte
grunnlag for å hevde at Arbeidsrettsrådets forslag omdannet til lov ikke vil
være forenlig med ILO-konvensjon 98 artikkel 4 forsåvidt angår de deler av
forslaget som innebærer at hovedorganisasjonene får en fordel i
kollektivforhandlingssammenheng på bekostning av frittstående organisasjoner
eller løsere hovedsammenslutningers organisasjoner som i kraft av sitt
medlemstall er mest representative for sektoren."
Og han konkluderer på side 152: "Med det innhold i ILOs
representativitetsprinsipper som er lagt til grunn ovenfor, som synes vel
underbygget i en langvarig og fast praksis, vil Arbeidsrettsrådets forslag
omsatt i lov være uforenlig med ILO-konvensjon 98 artikkel 4."
I kapittel 6 gjennomgår Uggerud den omfattende internasjonale kritikken mot
norske myndigheters bruk av tvungen lønnsnemnd og konkluderer på side 169:
"Sterke rettslige og rettspolitiske grunner taler for at Norge må endre sin
praksis og sitt lovverk, slik at vår rettsorden ikke fremdeles blir stående
i strid med våre menneskerettsforpliktelser på den kollektive arbeidsrettens
område."
I sin generelle konklusjon i kapittel 8 går Uggerud inn på en kritikk av den
grunnholdning som preger Arbeidsrettsrådet: "Mens internasjonale
menneskerettigheter, dels gjennom praksis og dels gjennom
konvensjonsgivning, utvider vernet for arbeidstakerne, vil en eventuell
lovfestelse av Arbeidsrettsrådets forslag bety en innskrenkning. Det er
etter min oppfatning et skritt i feil retning.
Den grunnholdning som ligger under Arbeidsrettsrådets forslag =96 og forut
for det, regjeringens stramme mandat =96 ligger således såvidt fjernt fra
ILO-konvensjonenes og Sosialpaktens "ånd" at det allerede ut fra dette
oppstår et problem med en eventuell lovgivning bygget på forslagene. Norge
er bundet av disse konvensjonene, med det innhold de til enhver tid har
ifølge alminnelig folkerettslig og menneskerettslig metode, herunder ut fra
tilsynsorganenes praksis. En aktiv gjennomføring av konvensjonene i norsk
rett må til en viss grad bygge på lojalitet overfor det regelverk som skal
gjennomføres. Lovforslag på områder der Norge er bundet av internasjonale
menneskerettigheter bør i en helt annen grad ikke bare redegjøre for, men
også lojalt bygge på disse rettighetene og ta til seg de hensyn som ligger
til grunn for dem. Det gjør Arbeidsrettsrådet i liten grad i sine forslag.
Rådet har klart nok oppfattet forslagene slik at de oppfyller de
menneskerettigheter Norge er forpliktet til å oppfylle, men har etter mitt
skjønn i for liten grad søkt å gå inn i grunnlaget for og hensynene bak
reguleringene, blant annet altså når det gjelder reguleringen av
kollektivforhandlingsretten. Skal arbeidstvistloven endres, synes det
rimelig å kreve at dette skjer ut fra et grunnlag som i større utstrekning
bygger på våre menneskerettighetsforpliktelser =96 både i ånd og i innhold. De
foreliggende forslag synes mindre egnet til slik regulering, dels fordi de
på viktige punkter med stor sannsynlighet bryter med gjeldende folkerett,
(og) dels fordi grunnholdningen til de menneskerettigheter forslagene
gjelder står i strid med den innstilling som ligger til grunn for
utviklingen av menneskerettighetsvernet internasjonalt."
Avslutningsvis vil jeg fra min side si at vi ser med stor trygghet fram mot
debatter som måtte komme i forhold til Uggeruds rapport. Etter vår mening
kan det nå ikke herske noen tvil om at Arbeidsrettsrådets innstilling fra i
fjor må skrinlegges. Ikke nok med at forslagene innskrenker de demokratiske
rettighetene for arbeidstakere i Norge som er grunn nok i seg sjøl til å gå
mot disse, men de går til og med så langt at de krenker de
minimumsprinsipper Norge er bundet av i FN og Europarådet.