Fordi de trenger en skurk/fiende til å forklare sine nederlag og
fordi de er mentalt fiksert på samme måte som religiøse som
nekter å underkaste sine standpunkter en rasjonell diskusjon.
Denne type mental fiksering er det vanlige blant mennesker og et
interessant problem for materialismen, som ingen så vidt jeg kan
se har løst. For hvordan forklare materialistisk f.eks. at
mennesker i vårt århundres hyper"utviklede" samfunn fortsatt er
under innflytelse av ideer som er over 2000 år gamle og har sin
opprinnelse i et nomadiserende ørkenfolk? Her er de varierende
marxistiske forklaringsmodellene alt for enkle.
Klipp..
>Sjølsagt må en ha en materialistisk analyse av utviklinga i
Sovjet og det
>nettopp det m-l bevegelsen aldri hadde - kontrarevolusjon i
1956 var en
>**dypt** umateralistisk analyse.
Problemet er jo her: hva betyr materialistisk? Men vi må
ihvertfall begynne med en klar avgrensning til statsreligiøse og
lukkede tankesystemer som maoisme osv.
Klipp..
>oppfordring til AKP: Ta ikke-AKP'erne i RV på alvor!
Men dette er jo det samme som å si til kristne på vestlandet at
de må forkaste sin religiøsitet og godta fornuften. Den slags
skjer bare i unntakstilfeller med enkeltpersoner - det viser
historien. Denne type bevegelser forvitrer langsomt. De fleste
mennesker forstår aldri at det er menneskelig å feile men
klamrer seg gjennom et helt liv stivbeint til hva de anammet i
sin ungdom. Frykten for "å tape ansikt" og vise svakhet er
oftest sterkere enn selv dødsangsten. Motviljen mot å lære noe
av andre er utrolig sterk. Forfølgelsen av intellektuelle og
forfattere er et bevis på, hvor sterkt mange mennesker hater de,
som er så frimodige å si noe sant og ubehagelig. Sokrates måtte
tømme giftbegeret.
Klipp..
>Krustsjov og Bresjnev. AKPs problem var og er at den eneste
store
>forskjellen mellom Krustsjov og Stalin er at graden av
undertrykkingvar
>vesentlig mindre under Krustsjov. Stalin satte millioner av
mennesker i
>fangeleir. Krustsjov slapp mange av dem ut og satte en del nye
inn.
>
>Kjerna i denne saken er at Trotskij og Stalin etterhvert kom
til å
>representere to absolutte motpoler: Stalin står for
historieforfalskning,
>hekseprosesser, en ufattelig undertykking/utrydding av
politiske
>motstandere. Reelle og ikke minst innbilte (60% av delegatene
på kongressen
>i 1934 forsvant!). Stalin har drept flere kommunister enn
Hitler. Han sendte
>tyske anti-fascister fra sine egne fangeleire tilbake til
Hitlers da han
>inngikk ikke angrepspakten med Hitler.
Stort sett enig i din beskrivelse av forholdet mellom Stalin og
Trotskij. Beskrivelsen kan og bør utstrekkes til å gjelde Mao
oa. av den asiatiske statskollektivismes vekslende
farsskikkelser på den ene siden og andre antistalinister på den
andre.
I sannhetens og nøkternhetens interesse må det dog sies, at
Trotskij heller ikke er uten ansvar for undertrykkelse, f.eks. i
tilfellet med Kronstadt-opprøret. Jeg tror du er klar
over dette og enig med meg her. I forhold til Stalins gjerninger
som hører til det verste i menneskehetens historie på linje med
Hitler, Truman, Lyndon B. Johnson, Niøon, Mao, Bresnjev, Bush
(Schwarzskopf), de fleste katolske pavene og de spanske
conquistadorene er Trotskij og Lenin imidlertid ikke verre enn
hvilkesomhelst middels statsmenn, for eksempel
sosialdemokratiske helter som Ebert/Noske eller konservative
helter som Roosevelt og Churchill, og hva som er viktigere:
Trotskij er en historiker av et visst format og forsøker å
utvikle en original marxistisk teoretisk kritikk av den russiske
og andre sosialismers degenerasjon. Stalin er innskrenket og
stivnakket med fantasi som en Håkon Lie eller en middels norsk
TV-journalist og det han skriver er uten interesse annet enn som
historisk kildemateriale; men han er en snu taktiker. Mao er
mere mangesidig og i tillegg til dette religionsstifter på linje
med Luther, men av lavere kvalitet, fordi han er moderne og
dermed sosialpsykopatisk som f.eks. Hitler, Khomeini eller
amerikanske sektledere.
Vi må alle innrømme våre feil og prøve å innse vår skyld, selv
må jeg bl.a. innse i en periode midt i min ungdom å ha vært alt
for ukritisk til Lenin og Marx. Jeg forstår den fristelsen som
har ligget og ligger for mange i drømmen om den velsmurte
partimaskinen og den perfekte verdensforklaring. Det jeg ikke
forstår, er at folk på min egen alder og eldre ikke kan begripe,
at dersom de virkelig gjør så ærlig som mulig opp med sine egne
feil blir de desto større som mennesker jo større feilene har
vært. Vi som gjør feil har jo innsett noe, som de som ikke gjør
feil, de ufeilbarlige som f.eks. pavene, Stalin, Honecker, de
eneveldige kongene, Kåre Willoch, de fleste journalister og
direktører, Gudmund Hernes eller Gro Harlem Brundtland aldri
kommer til å innse (eller evt. ser først på gravens rand). De
som kjenner seg selv som mennesker er mere verd for klodens og
menneskehetens fremtid enn de fleste statsledere, konsernsjefer
og andre berømtheter. Den offisielle historien om berømthetene
er jo bare en ferniss, et sammensurium av falske glansbilder og
illusjoner. Bare noen filosofer og noen av anarkismens
teoretikere har hittil formått å forklare denne enkle sannheten
klart nok.
I dag er politikerforakten almenngods. De de fleste ikke innser,
er at det skyldes at vi ser våre ledere skarpere en noen før har
kunnet og at det egentlig betyr, at ledernes, overklassenes,
genienes og heltenes tid i henseende til menneskenes
*potensielle* bevissthetsmessige utvikling er uigjenkallelig
forbi. Hans Magnus Enzensberger har skrevet interessant om hvor
latterlige hyllestdikt til politiske og andre ledere vil ta seg
ut i dag og hvorfor. (Noen "positive" overklasse"tenkere" jamrer
over dette under den feilaktige betegnelsen "janteloven" (den
egtl. j. stammer fra Sandemose og dreier seg om forfølgelsen av
avvikere og anderledes tenkende)). I denne forstand er
"historien" (den gamle) slutt. På italiensk venstreside (PDUP)
gikk en noe uklar men dog forståelse av dette rundt 1976 under
betegnelsen "kommunismens aktualitet".
I henseende til faktisk menneskelig utvikling er historien bare
forbi (men da til gjengjeld definitivt) hvis de nå herskende
idiotene og galningene seirer i kraft av flertallets dumhet og
mangel på tro på egne evner. Degenerasjonen og dekadansen i
nåtiden skyldes at vi ikke ser/vil se de faktiske problemene og
de fantastiske mulighetene som ligger rett for. Nåtiden er
breddfull av anakronismer og døde tanker som skyldes et enormt
og voksende etterslep i menneskelig bevissthet og språk i
forhold til praksis, som Marx ville ha sagt det. Kanskje er det
vi kaller schizofreni det normalmenneskelige. Det Marx og de
fleste av hans etterfølgere ihvertfall ikke klarte å se, var
hvordan dette etterslepet hadde sammenheng med den
protestantisk-kapitalistiske dyrkelsen av (lønns-)arbeidet og
det snevert formålsbestemte og synligt produktive som den eneste
betydningsfulle menneskelige aktivitet. Tvertimot lå han selv av
og til under for denne dyrkelsen, og bl.a. derfor endte
marxismens hovedstrømninger opp som nye bevegelsesformer for
kapitalismen.
Historien kan bare gå videre hvis vi klarer å avslutte
"historien" og befri oss fra dens illusjoner. Her venter vi
fortsatt forgjeves på bl.a. AKP'ernes bidrag. "Ett skritt av
virkelig bevegelse er mere verd enn snesevis av programmer"
(Marx).
Karsten V. Johansen