I det siste nummeret av tidsskriftet "Vardøger" (23/96) har, som tidligere
omtalt her, prof. Knut H. Sørensen (ved Senter for Teknologi og Samfunn
i Trondheim) en artikkel der han diskuterer mulighetene for en radikal
teknologipolitikk, med utgangspunkt i (noe famlende) teknologipolitiske
forsøk og posisjoner innen SV. Tittel: "På jakt etter den korrekte PC -
om mulighetene for en radikal teknologipolitikk"
Jeg har spurt representanter for Vardøger-red. og Sørensen selv, og det
er mulig artikkelen snart vil bli lagt ut på forumet eller på annen måte
gjort lettere tilgjengelig for debatt. Jeg vil uansett i et annet innlegg
legge fram noen korte utdrag fra artikkelen. Her vil jeg imidlertid sitere
noen avsnitt som særlig handler om venstresidas holdning til teknologi,
og hvor Sørensen også trekker fram et klassisk eksempel fra 70-åra:
---------- (s. 143-144) ---------
Men hva kan årsaken være til at Solheim, i selskap med Jagland, nå gir ny
teknologi betydelig politisk oppmerksomhet gjennom å peke på nye, sosiale
muligheter som angivelig kommer i kjølvannet av "den teknologiske utvikl-
ingen"? I utgangspunktet er det en betydelig ironi i dette. Etableringen
av det moderne kapitalistiske industrisamfunnet er jo bygd opp omkring
myten om teknologi som framskritt. Hvordan kan det ha seg at lederne for
de to største sosialdemokratiske partiene i Norge finner det nødvendig å
markere at ny teknologi kan være positivt?
I utgangspunktet kan det være verdt å merke seg at Jagland og Solheim
begge plasserer seg i en lang idehistorisk tradisjon som er knyttet til
opplysningstidens framskrittstro. Arbeiderbevegelsen har også vært
dominert av dette teknologioptimistiske synet. Utviklingen av produktiv-
kreftene ble sett på som en betingelse for å etablere et sosialistisk
samfunn. Dette skulle både bidra til en foreldelse eller overflødiggjør-
ing av kapitalismen og føre med seg økt velstand og velferd.
Det positive synet har lenge dominert såvel innenfor kommunistiske som
sosialdemokratiske partier. Arbeiderbevegelsen har ikke oppfattet det som
sin oppgave å yte motstand mot utvikling og ibruktaking av ny teknologi.
Maskinstorming har forekommet, men hovedsynet har vært at dette var re-
aksjonært. Selv på bedriftsnivå har strid omkring ny teknologi i forholds-
vis liten grad blitt fanget opp av fagforeningssystemet. Det har i stedet
vært en del av de "uformelle" konfliktene omkring arbeidsvilkårene.
I 1970 engasjerte Norsk Jern- og metallarbeiderforbund Kristen Nygaard for
å utrede konsekvensene av ny teknologi. Dette initiativet var motivert av
frykt for at forbundet skulle bli akterutseilt av utviklingen på det data-
teknologiske området. Datateknologien ble oppfattet som en potensiell
trussel som det var viktig å kunne møte. Resultatet ble imidlertid ingen
konsekvensutredning om gode og dårlige sider ved datateknologi. I løpet av
prosjektet oppdaget Nygaard at de tillitsvalgte i NJMF ikke var særlig
interessert i slike utredninger fordi det var uklart hvordan de skulle
brukes. Arbeidet ble derfor vridd i en retning som skulle styrke tillits-
valgtsapparatets evne til å forhandle og stille krav når nytt datatekno-
logisk utstyr skulle innføres.
Fagbevegelsen kjempet fram ordninger som egen datatillitsvalgt og for-
handlingsrett ved innføring av ny teknologi, og det ble satt i gang en
relativt omfattende skolering av tillitsvalgte. (I dette står prinsippet
om _brukermedvirkning_ sentralt, en tradisjon Sørensen (og jeg - nå også
innen hverdagslivssfæren!) nå maner til å reaktivisere, og som også Rugaas
nevner i sin IT-redegjørelse - den mye berømmede "skandinaviske modellen
for systemutvikling" ble så å si født med nettopp Nygaard og NJMF-
prosjektet, min anm.) På denne måten endret prosjektet karakter, fra å
være teknologikritisk og preget av usikkerhet til bli et redskap for å
stille krav til teknologiske endringer. Det positive hovedsynet slo altså
igjennom også her.
Et gjennomført kritisk syn på den teknologiske utviklingen finner vi bare
i marginaliserte deler av den sosialistiske bevegelsen, hovedsaklig i
intellektuelle "smågrupper". I Norge var generell teknologikritikk nærmest
fraværende i arbeiderbevegelsen før 1970.
(I fortsettelsen fører Sørensen denne framstillingen videre, bl.a ved å
referere til KK-forumist Trond Bulands avhandling om Ap's IT-satsing med
"Nasjonal handlingsplan for informasjonsteknologi" på slutten av 80-åra.)
-----------------------------
Som flere på forumet har pekt på, er det imidlertid mange gode grunner -
fra atombomba til de nye mulighetene for kloning av dyr (og mennesker?) -
til at mange i vår tid er mer pessimistiske i sin holdning til teknologi.
Andre igjen vil hevde at en overdreven pessimisme vil resultere i lite
annet enn handlingslammelse, mens de teknologiske prosjekter likevel går
sin gang. Personlig vil jeg f.eks. si at jeg synes Karsten V. Johansens
_generelle_ pessimisme ("det verst tenkelige skjer alltid i teknologiens
verden") virker noe underlig, formidlet til oss andre via avansert IT
som han burde være den første til å se også positive sider ved.
Etter 1970, og her bør vi også ta med den såkalte positivismestriden ved
universitetene og ikke minst Skjervheims oppgjør med "Ap-teknokratiet",
tror jeg det er riktig å si at Norge til venstre for Ap generelt har vært
preget av et unyansert kritisk og temmelig pessimistisk syn på ny tekno-
logi. Når dagens unge har vokst opp med teknologifiendtlige 68'ere som
lærere og mediapåvirkere, er det ikke til å undres over at rekrutteringen
til tekniske yrker idag er sterkt fallende (ikke minst for jentenes del).
Men har denne holdningen fremmet en demokratisk og brukerstyrt teknologi-
utvikling i det norske samfunnet? Det tviler jeg på, bl.a fordi dette
krever kunnskap om teknologi. I vårt samfunn, der slik kunnskap er i ferd
med å bli kritisk for selve demokratiet, gir det fortsatt status blant
"åndsmenneskene" og "kultureliten" å kokettere med sin totale mangel på
teknisk og naturvitenskapelig kunnskap. Det er både til å le og gråte av!
Sørensen skriver i sin artikkel:
"Kampen om teknologien, eller rettere: kampen om samfunnet, utspiller
seg ikke i første rekke i laboratoriene. Den finner sted på en hel serie
av arenaer som er viktige. Det er viktig hvordan ting lages, men det er
også viktig hvordan de brukes. Den radikale teknologipolitikken må derfor
ha stor bredde. Den må også preges av en større optimisme. Hvordan kan det
være mulig?"
Det er viktig hvordan ting lages, det er også viktig hvordan de brukes,
men ikke minst er det viktig hvordan det politisk _tilrettelegges_ for god
bruk (bl.a ved infrastrukturutbygging). Hvordan kan det være mulig, uten
en viss grad av optimisme?
Med vennlig og noe ambivalent hilsen
Bjarne Nærum
- halvparten av USAs voksne befolkning behersker engelsk for dårlig til
å kunne skrive et enkelt brev der de klager på en regning. Landet der
informasjonsrevolusjonen har kommet lengst består av analfabeter.
(David Shenk, forfatter av boka "Data Smog")