Men først til Ottar Solberg, som sier
> Etter å ha leste innleggene fra Trond Andresen om RV-lista i Oslo, er
> jeg enig
> meg Magnus Marsdal om at Andresen ordgyteri ikke ville ha vfrt slik om
> ikke det
> var så at de unge jenten er AKP medlemmer.
> Det er nok ikke bare et trosspørsmåll, det ligger tjukt i innleggene
> dine Trond.
Et øyeblikk trodde jeg at jeg sjøl var den som best visste hva jeg mente.
Den villfarelsen er herved rettet på. Takk, Ottar.
Jeg vil nå snakke mindre om Oslo-nominasjonen, og mer om min analyse
av hvordan noe bra (kvinneaksjon for større makt i et parti) har hatt
(og har fortsatt) ei dårlig bi-side (det er blitt/blir misbrukt til andre
partikamp-formål).
Det sier ganske mye at INGEN av de innlegg som til nå har kommet mot
mine i denne diskusjonen, med ET ord imøtegår denne analysen.
Jeg gjentar (Ottar S. siterte faktisk dette i sitt innlegg):
> Er dere enige i min analyse om
> at den ene fraksjonen i AKP ("tradisjonalistene") i en tiårs-periode eller
> mer, har misbrukt det såkalte kvinneopprøret som et middel i den interne
> fraksjonskampen i partiet, og i kampen om makta i RV? At dette
> er en type hersketeknikk, og at den har ødelagt spesielt mye fordi det har
> vfrt nfrmest UMULIG å si fra om den? (For oss menn i RV har det vfrt HELT
> umulig - denne debatten her på KK-forum er FØRSTE gang dette er på trykk noe
> sted).
>
> Er dere enige i at denne måten å misbruke noe som i
> utgangspunktet er bra, nemlig
> kvinners aksjon for å få makt i et parti, faktisk førte til at
> "kvinneopprørets" formål ble svekket, fordi det ble en vond bismak ved
> kvinneaktivismen i AKP og RV? Hva med de medlemmer (av begge kjønn!) som
> gjennom åra blir oppgitte og kyniske fordi de gjennomskuer manipuleringa og
> dobbeltmoralen, og som reagerer med "dette orker jeg ikke bruke tid og
> krefter på mer"?
Ottar Solberg: Er du ENIG i denne analysen, siden du siterer
den, men ikke kommenterer den? Hvis du enig, så vil jeg be deg ta
dette opp med dine partifeller i AKP.
Til andre: Hvilken interesse har dette for andre folk - bortsett
fra de som har vært involverte i disse interne stridighetene i AKP og
RV?
- Jeg hevder at dette har generell interesse, fordi det er et eksempel
på noe man ser overalt i organisasjonslivet, i det minste i
autoritære organisasjoner: Hvordan personer/klikker som søker makt i
en organisasjon greier å vinne fram ved å føre sin maktkamp under et
eller annet banner som _hele_ organisasjonen betrakter som hellig.
Under den kinesiske kulturrevolusjonen ble fraksjonskampene ført
mellom forskjellige grupper hvor lederne først og fremst var ute etter
egen makt. Men banneret som det alltid ble vifta med, uansett fraksjon
- og som man vanskelig kunne si noe mot - var "arbeidernes og de
fattige bøndenes interesser".
I fundamentalistiske kristne og islamske menigheter, vil personer som
søker makt (dvs. vil bli forstander, predikant, mullah eller hva det
nå måtte hete) svært ofte føre sin maktkamp under banneret
"maksimal troskap mot bibelen/koranen", slik at folk som motsetter seg
denne personens kandidatur, lett kan stemples som motstandere av troen.
I toppen i kapitalistiske selskap vil personer som søker
maktposisjoner føre kampen under det banneret som for tida er mest
populært. Hvis f.eks. "fleksibilisering" er det store trylleordet i
konsernet for tida, vil man gjøre klokt i å være intens talsperson
for dette hvis man søker å rykke opp i bedriften.
Personer som måtte mene at det også er andre behov å ta vare på,
behov som ikke må fortrenges av motepreget begeistring for det slagord
som måtte være i vinden i næringslivet i øyeblikket, vil da bli
oppfatta som bakstreverske, og dermed lette å utmanøvrere i
maktkampen.
Tilsvarende i AKP; å reise tvil om en "flott" kvinnelig kandidat sine
kvalifikasjoner, vil uansett være uanstendig - OGSÅ NÅR KANDIDATEN
FAKTISK IKKE ER GODT KVALIFISERT (er det noen som benekter at noe slikt
har skjedd/kan skje?) - og det vil være såre enkelt å stemple den
som gjør det som "reaksjonær gubbe" som ikke vil "slippe jentene
til". Motsatt: Å alltid være den ivrigste med besvergelser til
støtte for "jentene" - også når motivet ikke bare er oppriktig
entusiasme for kvinnesaken men å fremme egne interesser - er en sikker
vinner. Men du må ha en robust mage for å holde ut med deg sjøl hvis
du stadig driver på slik.
Felles for disse eksemplene er at vi snakker om autoritære
organisasjoner, hvor man finner enkeltpersoner og klikker som søker
makt i konkurranse med andre personer/klikker i samme organisasjon.
Da følger det med enkel logikk at man vil bruke de saker og
målsettinger som står høyt i kurs i HELE organsisajonen, for alt de
er verdt, for å nå sine egne mål.
En annen sak er at dette i det lange løp er SKADELIG for de samme
målsettinger, og for organisasjonen. Det er paradokset med den
autoritære organisasjon.
Det er en tragedie (eller farse, siden det har gjentatt seg så mange
ganger) at en organisasjon som RV i løpet av ti - femten år med
dette ikke har klart å gjennomføre denne helt elementære
sjøl-analysen, spesielt med tanke på hvor oppegående dette partiet
er når det gjelder å analysere lignende mekanismer i det
kapitalistiske makt- og priviligiesystemet.
At AKP ikke har greidd det, er mindre merkelig: De har for mange trekk
felles med fundamentalistiske menigheter, og slike er rett og slett ute
av stand til å gjennomføre denne typen sjøl-analyse.
Jeg runder av med å gjenta min utfordring: Hva er galt med min analyse
og konklusjon om at det såkalte kvinneopprøret i AKP også har vært
misbrukt til maktkamp slik som jeg har beskrevet?
Jeg vil finne det meget påfallende hvis denne utfordringa fortsatt
blir stående ubesvart.
Trond Andresen