Willoch under falskt flagg
På en måte gikk det som man kunne vente:
Willoch var arrogant og prøvde å ta regien under Lund-høringen. Og medias
kommentatorer følger opp med krypende og forutsigbar
saueflokk-journalistikk: Mannen er jo så dyktig, så skarp, tok luven fra
utspørrerne etc etc.
Men på en annen måte gikk det <ikke> som man kunne vente: Uansett om man er
uenig med Willoch, så pleier jo mannen være så smart at han ikke sier ting
som samfunnsorienterte mennesker på egenhånd kan konstatere må være feil,
og som Willoch sjøl også må vite ikke holder mål: Han sa blant annet at det
var riktig å overvåke medlemmer av daværende AKP(m-l), fordi <dette partiet
utgjorde en trussel mot rikets sikkerhet> på 70- og 80-tallet.
Noen ord om mitt eget grunnlag for å uttale meg, før jeg kommer til selve saken:
Jeg var med ML-bevegelsens ungdomsorganisasjon siden 1970, deltok på AKPs
konstituerende landsmøte i 1973, og var medlem til jeg meldte meg ut i 1990.
Jeg har således førstehånds kjennskap til hva som foregikk i og rundt AKP på
70- og 80-tallet. Siden jeg etterhvert utviklet sterk motvilje mot den
dogmatiske, udemokratiske og manipulerende praksis som ledelsen i AKP sto
for, og siden jeg lå i åpen ideologisk krig med partiledelsen fra og med et
opprivende landsmøte i 1980, bør jeg ha en viss troverdighet når jeg nå sier
at dette partiet <aldri> utgjorde noen "trussel mot riket", hva enten man
tenker på forsvar mot fremmede makter, eller på den innenrikspolitiske
"samfunnsorden".
La oss for det første se bort fra 80-tallet, hvor AKP var i sterk
tilbakegang og ble en blek skygge av hva partiet var på sitt sterkeste på
70-tallet. Dette må, eller burde Willoch (og overvåkingspolitiet!) vite,
fordi man kunne observere denne minkende innflytelsen også fra "utsida". Så
la oss konsentrere oss om de "røde 70-åra". På det meste (siste halvdel av
70-tallet) hadde AKP inkl. ungdoms- og studentbevegelse mindre enn 3000
medlemmer (mitt anslag, partiledelsen oppga aldri tall, heller ikke til oss
medlemmer). Hva slags aktivititet sto disse folkene for? La meg ramse opp
hovedoppgavene:
- salg av avisa Klassekampen, abonnentverving, pengeinnsamling til avisa.
- agitasjons- og organisasjonsarbeid på arbeidsplassene. Støttearbeid for
lovlige og ulovlige streiker. Kamp med arbeiderpartifolk om innflytelse og
tillitsverv i fagforeninger. Mange røde studenter tok jobb i industrien. (I
motsetning til den utbredte feiloppfatning at alle disse sluttet etter noen
år og gjorde karriere og ble direktører og professorer, så er mange fortsatt
i industrien - nå solide faglige tillitsvalgte med 20 års erfaring). De
agiterte også mot pampevelde med høye lønninger til byråkratiet i LO, og mot
arbeiderpartiets maktmonopol.
- internasjonalt solidaritetsarbeid: Vietnam, Palestina, Chile, Afghanistan
(fra 1979). Spesielt vil jeg framheve Palestina-arbeidet, hvor AKP og nære
venner gjorde en pionerinnsats med å opplyse den fullstendig
Israel-forblindede norske opinion om det glemte folket, palestinerne. Ikke i
noen av disse internasjonale aktivitetene var det fnugg av helning mot
terrorisme-sympatier. (AKP var en norsk politisk avlegger av den maoistiske
versjonen av kommunismen, som var knallhard motstander av alle former for
terrorisme, og som i enhver sammenheng undertreket at "revolusjon er
massenes verk". AKP tok alltid avstand fra slike fenomen som Rote
Armefraktion i Vest-Tyskland og Røde Brigader i Italia).
En vesentlig komponent i solidaritetsarbeidet var å dra til de aktuelle
områdene og knytte kontakt med frigjøringsbevegelsene, uten at man dermed
gikk god for <alt> som ble gjort i frigjøringskampens navn. En annen
vesentlig komponent var direkte humanitær hjelpeinnsats, blant annet
helseteam til Libanon.
- agitasjon for landenes sjølråderett (intens innsats i kampen mot
EEC-medlemsskap i 1972), og mot "supermaktene USA og Sovjet". ML'erne gikk
inn i forsvaret og agiterte for at Norge skulle ut av NATO, javel - men de
agiterte like intenst for at det trengtes et sterkt nasjonalt
invasjonsforsvar mot den sovjetiske trusselen. Befal som var i kontakt med
unge ML-ere under førstegangstjenesten på 70-tallet vil (tror jeg) i stor
grad skrive under på at dette var dyktige folk som ønsket et sterkt
invasjonsforsvar, men de var "plagsomme" i den forstand at de agiterte blant
soldatene mot USA/NATO, og ikke minst ved at de agiterte for soldatenes
velferdskrav og ble - fordi de stort sett var meget dyktige - valgt inn i
sentrale soldat-tillitsverv. De var også plagsomme fordi de gikk til media
med dokumentasjon på at NATO drev stabsøvelser hvor det inngikk scenarier
med amerikansk bruk av atomvåpen utafor norskekysten, og med bruk av
militære mot streiker (TMV i Trondheim inngikk i et slikt øvingsscenario).
- Kvinneorganisering: AKP var hovedkraften i Kvinnefronten, som aksjonerte
mot porno (alle husker vel Unni Rustad), for høyere kvinnelønn, etc.
- Same-aktivisme. På 70-tallet var AKP først ute blant de ikke-samiske
miljøene med agitasjon om at samene var en undertrykt urbefolkning og nasjon
som hadde krav på rettigheter i samsvar med det. AKP var uhyre aktiv i
Alta-striden.
Jeg kunne ramset opp mye mer. Det som er felles for alle disse aktivitetene
er at de ikke er i nærheten av å sette verken rikets indre eller ytre
sikkerhet i fare. Vi snakker om legal virksomhet i forskjellige deler av
samfunnet, for gjennom agitasjon og overbevisning å påvirke andre. I noen
saker snakker vi i tillegg om sivil ulydighet i form av streiker som blir
dømt ulovlige, lenke-aksjoner, ulovlige domonstrasjoner etc. - men alltid
disiplinert og kontrollert, og aldri med innslag av vold fra aksjonistenes
side. I den grad det var vold i tilknytning til AKP-bevegelsen, så var det
fra bevegelsens motstandere, slik som da en høyreekstremist kastet ei bombe
som skadet en person i et 1. mai-tog, eller da AKPs bokhandel("Oktober") i
Tromsø ble sprengt med dynamitt, eller enkelte politiaksjoner med unødig
kølle- og heste-innsats som førte til at demonstranter ble skadet.
Alt dette må en godt orientert person som Willoch vite, og det er ingen tvil
om at (i det minste de mest oppvakte) folkene i POT må ha visst det. Det
eneste halmstrået som står igjen for Willoch er da AKPs program, som slo
fast at kapitalistene aldri kommer til å gi fra seg sine eiendommer og makt
frivillig hvis de taper i valg, og at folket derfor må være forberedt på å
gjøre revolusjon mot kapitalistene. Men Willoch (og ihvertfall POT) måtte
vite at denne bevegelsen på noen få tusen ivrige aktivister var lysår fra en
revolusjonær samfunnssituasjon, som jo i følge deres egen analyse (som var
offentlige tilgjengelig for alle interesserte, i programmer og i avisa
Kassekampen) forutsatte en massebevegelse hvor <flertallet> av befolkninga
(dvs. et par millioner nordmenn) var villige til å gjøre opprør mot
kapitalismen.
Ved eliminasjonsmetoden kommer vi da fram til den eneste mulige konklusjon:
Willochs <egentlige> argument for overvåking av AKP-medlemmer på 70- og
80-tallet er ganske enkelt at de på noen områder - gjennom intens politisk
aktivisme, og sin dyktighet - utgjorde en viss (men aldri betydelig) trussel
mot den <politikk> som Willoch sjøl foretrekker. Men siden arbeidsmetodene
til AKP var helt lovlige i 95% av tilfellene - og hadde form av
ikke-voldelig, displinert sivil ulydighet i de resterende 5% - så har
Willoch et problem. Derfor må han snakke diffust om "rikets sikkerhet".
Dette er desto mer påfallende når det kommer fra en mann som ønsker å bli
betraktet som krystallklar i sin argumentasjon.
Trond Andresen