Bra du tar deg tid til på svare på min utfordring om mitt program for et
utopisk framtidssamfunn, som finnes som siste del av
http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/kk-f/fra061196/0107.html
Du stiller noen spørsmål som jeg skal komme tilbake
til lenger ned. Men først noe om hva du IKKE skriver om: Du kommenterer ikke
om denne utopien ("GAFS") er _ønskelig_, og om den er er teknisk og
økonomisk mulig.
Så mine spørsmål blir da: Hvis vi ser bort fra at du ikke tror en slik utopi
er realistisk å jobbe mot, synes du likevel det er en _ønskelig_ visjon for
et framtidssamfunn (i betydningen: jeg skulle gjerne ha sett at dette var
mulig, men..)
Og hvis du ikke engang synes det er en ønskelig visjon (i tillegg til å være
urealistisk), hva er manglene, og hva er _din_ visjon for et godt
framtidssamfunn (hvis du ikke har noen slik visjon, så vil jeg gjerne høre
noen ord om det).
Når det gjelder det teknisk-økonomiske, så er du neppe uenig i at dette er
_mulig_?
Da gjenstår --såvidt jeg kan skjønne-- følgende motargument: Det er de
irrasjonelle og mørke sider ved MENNESKENATUREN som gjør det umulig å
realisere slike gode framtidssamfunn (utopier). Er det det du mener?
Når det gjelder dine spørsmål, så sier du bl.a.
> GAFS er en meget vag beskrivelse
> av hvordan framtidssamfunnet skal skapes. Og det inneholder nesten
> ingen antydninger av hvordan det skal styres.
I hovedsak har du rett i at dette ikke er behandlet. Jeg jobber med en
lengre artikkel om dette som jeg kommer tilbake til. Når det er sagt, er
ikke de detaljerte oppskriftene for bedre demokratiske prosesser det
avgjørende, men om man overhodet får sjansen til å prøve noe slikt.
Du ser bort fra den siste biten i min framtidsvisjon, hvor jeg tar opp
spørsmålet om hvorfor det er realistisk å tro at det mulig å skape denne
type samfunn på lengre sikt. Jeg framholder at gjennomsnittlig høyere
kunnskapsnivå, bedre kommunikasjons- og informasjonsteknologi er "materielle
faktorer" som på lengre sikt vil gjøre det vanskelig å undertrykke og
splitte bevegelser som arbeider for fred, opplysning, humanisme, frigjøring.
Og dette er en utvikling som verdenskapitalismen sjøl presser fram, fordi
kapitalen trenger lønnsarbeidere med kunnskap. Du er neppe uenig at dette
siste er hovedtendensen i verden i dag. Hvis du likevel mener at dette ikke
gir grunnlag for en grunnleggende optimisme når det gjelder å skape bedre
framtidssamfunn, må du mene at vi går mot en verden med et høyere
kunnskapsnivå, bedre kommunikasjoner, bedre adgang til informasjon, men som
samtidig forblir, eller blir enda mer, barbarisk. Hvis det er det du mener,
vil jeg gjerne ha nærmere forklart hvorfor mennesket --under ellers like
vilkår-- blir _mer_ og ikke _mindre_ irrasjonelt i sin oppførsel når det
gjennomsnittlige kunnskapsnivået øker.
Min kritikk av din litterære tilnærmingsmåte til samfunnet og historien går
i hovedsak på to ting:
(1) Den er løsrevet fra den materielle og økonomiske virkelighet (som Marx
ville sagt, den er grunnleggende idealistisk)
(2) Den vurderer menneskene og menneskesamfunnene som statiske og isolerte
fenomener, ikke som prosesser i utvikling, ei utvkling som kan forklares ved
egne indre bevegelseslover + vekselvirkning med omverdenen (som Marx ville
sagt, din tilnærmingsmåte er grunnleggende ikke-dialektisk).
For meg er den såkalte menneskenaturen et sterkt skiftende fenomen, ikke noe
som er gitt: Mennesket kan oppføre seg rasjonelt, fredelig og med
fellesskapets interesser i tankene, og det kan oppføre seg irrasjonelt,
krigersk og egoistisk. Mennesket påvirkes av de vilkår det lever under, og
mennesket skaper også de samme vilkårene. Dermed ser jeg samfunnets dynamikk
( bevegelseslover) som forklart gjennom menneskenes vekselvirkning med
omverdenen og hverandre. Utviklinga kan beskrives som en rekke pågående
tilbakekoplingsprosesser, noen av dem driver samfunet mot en verre tilstand
--"en ond sirkel", som det heter i dagligtale-- noen av dem er "gode
sirkler". Dette er en dialektisk betraktningsmåte.
Realismen i min framtidsvisjon bygger på at med tida vil de "gode sirkler"
dominere over de onde, på grunn av den uunngåelige økninga i kunnskapsnivå
og kommunikasjonsmuligheter som kapitalismen sjøl frambringer.
Så langt punkt (2) i min kritikk av Hvervens analysemetode. Når det gjelder
punkt (1), å kritisere mennesket og samfunnet løsrevet fra de
økonomisk-materielle mekanismer som former mennesket og samfunnet, så er
dette i den historisk-idealistiske tradisjon, og Hverven er, om ikke i godt
selskap, så ihvertfall i et tallrikt sådant, ikke minst blant akademikere.
Hvordan skal man forklare det faktum at folkene i det tidlige Jugoslavia
kunne leve fredelig med hverandre, være venner og naboer, ja t.o.m. gifte
seg inn hverandres familier på tvers av etnisk bakgrunn, i 40 år? Hva var
det som gikk galt? Poenget mitt er at lenge før de etniske motsetningene slo
ut i full blomst, hadde landet vært inne i ei langvarig (15 år eller mer) og
stadig forverret økonomisk krise, med bl.a. kronisk og økende arbeidsløshet.
Er det rart at ei slik håpløs og jevn utvikling mot økt elendighet fører til
slitasje på mellommenneskelige forhold, og til at motsetninger (enhver
forskjell er en motsetning) som ikke er av avgjørende betydning, etterhvert
blir dominerende for utviklinga? "Når krybben er tom, bites hestene", som
ordtaket sier så treffende. Når det da i tillegg er slik at enkelte
grupperinger (våpenprodusenter og -handlere, politisk-kriminelle grupper)
tjener stort på å puste til ilden, så er det ikke rart at når det først har
bikket over, så er det vanskelig å komme ut av elendigheta.
På den annen side, når vi veit at det var grunnleggende materielle årsaker
til starten på Jugoslavias borgerkriger, og når vi veit at krigene ble mer
omfattende og grusomme på grunn av onde sirkler som ble startet og
opprettholdt av grupper som hadde interesse av dette,
da veit vi også at en kraftig forbedring av befolkningas levekår, kontroll
med krigsherrer og våpenselgere mfl., gjør det mulig å igangsette GODE
sirkler, hvor arrene fra krigen leges, og stabile og fredelige
samfunnsforhold nåes etterhvert. I det minste er dette mulig i TEORIEN,
problemet er at den internasjonale kapitalismen neppe kan gi Jugoslavia de
vilkår som trengs for å sette i gang disse gode sirklene, noe kapitalismens
behandling av Øst-Europa etter murens fall demonstrerer ettertrykkelig.
Det er helt håpløst å diskutere "menneskenaturen" uten å se den som en del
av samfunnet og økonomien, og som en prosess i vekselvirkning med andre
prosesser. Litteratene lider av en umåtelig nærsynthet fordi de tror
psykologisk-litterære menneskeskildringer (kjærlighet/hat, melankoli,
dekadanse, livslede, kjedsomhet, sadisme, nytelse, etc etc etc.) er
tilstrekkelig til å forstå SAMFUNNETS bevegelseslover.