Bl. a. skrev han:
>3) Vi maa gjenreisa trua paa sosialismen/kommunismen. Faktisk maa vi nok
>gjenreisa visjonen INNAD, blant oss sjoelve foerst, og utarbeida nye
>tankar og idear kring nye samfunn, men seinare (OG samstundes) maa vi og
>spreia denne visjonen ut blant folk. (inspirera, ta initiativ, laera,
>leia, organisera, osb...)
Her tror jeg han har helt rett. Problemet er dypt og grunnleggende. Fordi
hvis folk idag fikk valget mellom sosialisme og barbari, så hadde de valgt
barabariet. Sosialismens kreditt er nede i null. Hvorfor? Fordi de erfaringene
som er gjort med sosialismen grunnleggende sett er forjævlige. Et samfunn
uten overveldende materielle goder, preget av overvåkning, ensretting,
mektige hemmlige politistyrker og sterk sensur av presse og kulturelle
ytringer og forbud mot politiske aktiviteteter partiet ikke hadde godkjent..
Konsentrasjonsleirer og massive hensrettelser av politiske motstandere er
ikke en almen erfaring med sosialismen - forstått som at alle sosialistiske
land alltid drev med det - men m-lerne hevdet (og hevder??) at stort sett
sluttet landene å være sosialistiske når de holdt opp med
konsentrasjonsleirer og massehenrettelser.
Rehabiliteringen av sosialismen, som et samfunn preget av mer demokrati og
deltakelelse, som folks styring av økonomien heller enn økonomiens diktatur
over framtiden, er derfor en lang vei å gå.
Desto rarere er det at så mange ikke forstår viktigheten av spørsmålet om
Stalin, Mao, etc. Hvis man er uvillig til å si at de ikke har noe til felles med
sosialismen - så vil det bli til at en ønsker en sosialisme som ligner nokså
mye på Stalins Sovjet og Maos Kina. Å si at Stalin var 60% bra er å si at
60% av det Stalin drev med vil vi også drive med.
At så mange av de som i kampen om KK støttet partidirektivet til AKP om
innsetting av Jon M. som redaktør, her på forumet for det første nekter å
innse hvorfor spørsmålet om Stalin er viktig og for det andre bagatelliserer
spørsmålet om Stalin til hva han teoretisk mente om det nasjonale spørsmål
etc, og for det tredje forsøker å stoppe kjeften på en som påpeker dette
(KVJ), gjør at Hellesnes håp om en rehabilitering av sosiaslismen har en
lang, lang vei å gå før det blir realistisk.
I sin tid lo jeg rått av noen splittelsesmakere som hevdet at "vi må bli
færre før vi kan bli flere" og så det som uttrykk for sekterisme. Idag ser
jeg at utsagnet i aller høyeste grad kan gi fornuft.
Jan O. Jacobsen