Viljen til makt
Jon Hareide Aarbakke (jha@computas.no)
Tue, 18 Nov 1997 10:42:55 +0100
Man må som kjent knekke noen egg for å lage en omelett, og jeg lurer på
om noe av diskusjonen om Stalin/Rosa etc egentlig koker ned til dette -
om man tror på en fredelig revolusjon, eller om man tror at beinhard
maktpolitikk er det eneste som gjør det mulig å nå nirvana. Noen lik på
veien er da faktisk en nødvendighet man kjølig kalkurerer inn. Det kan
bli noen millioner.
(Man kan selvsagt hevde at kapitalismen tar livet av millioner hvert år
gjennom den strukturen den påfører verden - spørsmålet er om det er en
moralsk forskjell på å skyte folk og å la dem gå til grunne gjennom
likegyldighet).
Jeg har lest minimalt med litteratur om 1917++, Marxistisk teori, etc,
men har vært på en studiesirkel eller to. Dogmatismen var skremmende.
Jeg føler i grunnen liten trang til å slutte meg til rekker av
likttenkende dogmatikere som insisterer på å titulere hverandre
"kamerater". Det er kanskje et spørsmål om temperament.
Og et stort problem for kommunismen ligger her - folk er forskjellige.
Et samfunn, en teori, en visjon om verden, som _ikke_ bygger det inn,
dømmer seg selv til å gå under. Det å kunne velge er grunnleggende for
mennesket, om det så er å velge mellom DB og VG.
Det lukter altfor mye grå betong av mange av innleggene her - da
foretrekker jeg KVJ (han igjen) sine "flower power" visjoner. Kanskje
han har spist fluesopp han også? :-)
Jon Aarbakke